Helt på håret

I snart femti år har Erik Ruhs (66) solgt parykker til bruk både oventil og nedentil.

-  JA, OG SÅ har vi trekant for damer, sier damefrisør og parykkmaker Erik Ruhs, mens han romsterer mellom julenisseskjegg og herretupéer i kjellerlageret under hans parykkforretning på Frogner.

-  Trekant for damer?

-  Ja, det har blant annet vært populært blant disse stripteasedamene. Men moten har endret seg. Nå skal det visst være glattbarbert.

-  Så dere selger ikke trekanter lenger?

-  Jo, selvfølgelig. «Alt kan lages, alt kan skaffes». Det er vårt motto.

MEN LA OSS gå noen dager tilbake. Til torsdag og mottakelse på Det Kongelige Slott. Der sto Erik Ruhs og strøk seg over velfrisert hår og tittet ned på blankpusset medalje. Selveste Kongens fortjenestemedalje i gull, medaljen som er Kongens takk for Ruhs femti års aktive innsats for frisørfaget.

Samtidig sto kanskje en ung mann hjemme på sitt eget bad og strøk stritt hår godt nedover begynnende intelligensviker. Bøyde hodet framover og så med bekymring på hårstråene som stadig fikk mer luft rundt røttene der oppe på toppen.

-  Kundene våre er ofte dobbelt hårsåre, forteller Erik Ruhs fra forværelset i sin butikk, mens dempede stemmer diskuterer farge og hårstruktur i et av prøvekabinettene ved siden av.

-  De færreste vil åpent innrømme at de bruker en form for hårerstatning. Menn som bruker tupé kommer gjerne første gang når de er 25-30 år. Er de ikke gift eller har samboer da, begynner kompleksene å vokse over hodet på dem.

-  Hvorfor er hår så viktig?

-  Hår betyr mye for vår identitet. Hvis du hadde spurt ei jente i tjueåra om hun foretrakk en mann med stort flott hår, eller en uten hår, ville hun nok valgt det første. Men nå snakker jeg om førsteinntrykket. En mann kan selvfølgelig ha viktigere kvaliteter enn en fyldig hårmanke, sier Ruhs, som hevder å ha både A-kjendiser og stortingspolitikere på sin kundeliste.

-  Jeg kan selvfølgelig ikke gå ut med navn på våre kunder. Men det er en kjent sak at for eksempel Wenche Foss bruker parykk. Og at Åse Klevelands hårpryd støttes av ekstrahår. Ellers sier det seg selv at kjendiser som har kort hår den ene dagen og langt hår den andre skjøter på litt, sier Ruhs og legger til at kjendiser ofte er de vanskeligste kundene. I hvert fall de mannlige.

-  De er veldig redd for at tupébruken skal oppdages. Derfor må man ta det gradvis og begynne med en veldig liten tupé.

-  Men er det noen som bruker tupé nå til dags?

-  Jeg hører ofte folk si at de aldri ser parykker mer. Og det er helt riktig. Dagens parykker er så naturtro at man ikke ser dem. Men jeg kan love at det finnes titusenvis av menn med tupé i dag, og det kommer stadig nye generasjoner til.

Ruhs forteller at det har kommet nye festemetoder som er populære blant de unge. Tupeen limes fast og varer i ukevis.

-  Så det er ikke lenger fare for at tupeen kan falle av?

-  Man ser jo ofte disse vitsetegningene med tupéer som blir tatt av vinden. Men jeg kan love at våre tupéer sitter godt i all slags vær.

Ruhs kone Ellen haster forbi. Hun jobber selvfølgelig også i salongen. Det samme gjør deres sønn Erik Ruhs junior og hans kone. Og kanskje vil også deres sønn igjen, Erik Ruhs junior den yngre, om noen tiår stå klar til å ta over.

-  Vi er en ekte familiebedrift. Min sønn jobber hovedsakelig som leverandør av utstyr til plastiske kirurger. Så du kan si vi jobber med innlegg og erstatninger på alle nivåer, smiler Ruhs, og viser fram et titall skjelvende silikonbryst pent dandert på sønnens hylle.

Ruhs egen karriere startet da han ble ryddegutt i foreldrenes frisørsalong som femtenåring.

-  Min far kom fra Tyskland til Norge på 1920-tallet for å demonstrere det nye permanentapparatet. Han likte seg så godt at han ble værende.

Også Ruhs selv gikk i lære i Tyskland.

-  Etter yrkesskolen gikk jeg i lære hos frisørmester Josef Delmondo på Karl Johans gate. Alle de store, fine frisørsalongene var konsentrert der den gangen. Seinere hadde jeg et studieår hos den tyske mesteren Bernd Pawlowski.

I 1964 tok han over salongen etter sine foreldre.

-  Jeg var heldig, for det var på begynnelsen av 1960-tallet at den moderne tupé kom. 1970-tallet ble tupéens gullalder, salget gikk rett til værs. Så i 1975 la jeg ned frisørdelen av salongen for å satse utelukkende på parykksiden. Nå har veksten flatet ut, men jeg selger like mange tupéer i dag som for tredve år siden, forteller Ruhs. Han deler sine kunder inn i tre grupper.

-  For det første har man de motebevisste. Folk flest er opptatt av håret sitt, og mange synes ikke det naturlige utgangspunktet er nok. Så har vi de teatralske. Vi leverer parykker til film, teater og fjernsyn, og har mange spennende oppdrag. Alt fra Nationaltheatret til Great Garlic Girls. Og skjegg kan man selvfølgelig få kjøpt. Det er veldig populært i utdrikkingslag. Ja, og så har vi brystparykker for menn.

-  Brystparykker?

-  Ja, hvis man for eksempel skal spille Don Juan og ikke har hår, men trenger noe solid krus som kan flomme over skjortekanten.

-  Er det noen som bruker brystparykk til hverdags?

-  Normalt ikke til hverdags. Skjønt jeg kan jo ikke være sikker på hvor parykkene mine ender opp til slutt.

De fleste kundene kommer imidlertid til Ruhs av andre grunner enn ren forfengelighet.

-  Den største gruppen er helt klart de behovstrengende. Det finnes hårsykdommer som gjør at man mister håret helt eller flekkvis. I tillegg har vi selvfølgelig mange kreftpasienter, forteller Ruhs.

At mange av kundene samtidig er pasienter, er også årsaken til at Ruhs praktiserer personalpolitikk med god seniorprofil.

-  Vi ansetter ingen under femti år. Vi kan få en kunde inn her som kanskje akkurat har vært gjennom en kraftig cellegiftkur, og opplevd å miste håret for første gang. Da er det viktig at de ansatte både har fag- og menneskekunnskap.

-  MEN NÅ SKAL jeg vise dere museet mitt, sier Ruhs og legger i vei gjennom butikken, der ei ung jente trer den ene parykken etter den andre ned over sitt hårløse hode, og lar latter gi liv til et ellers blekt ansikt.

-  Det er lov å more seg her inne, smiler Ruhs tilbake, før han legger i vei ut og bortover gata.

To kvartaler seinere stanser han. Foran en grønn anonym dør til et høyst ordinært kjellerlokale med et høyst originalt innhold.

-  Jeg har spart i over tretti år, sier Ruhs, mens han smyger seg mellom permanentapparat, parykker og pomader, bartekopper, bartebind og barbermaskiner.

-  Disse klippet faren min av en gang før første verdenskrig, sier Ruhs, og viser fram noen lange mørke fletter.

-  Og disse pikene er det jeg som har klippet. Ser du hvordan tuppene er bleket etter lang sommer i sola? spør han og peker på en samling småpikefletter. Museet inneholder nesten en liten formue bare i hår.

-  Hår er fremdeles godt betalt. De fleste parykker i dag er laget av kunstfiber, men de mest eksklusive er laget av ekte vare. Det meste av håret kommer fra Øst-Europa. Tidligere var det oppkjøpere som reiste rundt, og betalte for hår som fedre hadde klippet av døtrene sine, forteller Ruhs, som selv bruker parykk en sjelden gang iblant, som aktiv i «Akademiet for historiske drakter og frisyrer».

-  Der har dagens kvinner noe å lære av historien. Det ser ikke ut når damer stiller i flott gallakjole med kort, stusslig hår på toppen. Alle de kongelige, både Mette-Marit og dronning Sonja og disse svenske prinsessene, fyller på med løshår.

-  Men dronning Sonja er da korthåret?

-  Hvis du ser henne i gallakjole, har også hun diverse innlegg i håret.

-  Hva med kong Harald? Han har holdt seg unna hårerstatningene?

-  Kong Harald er nok ikke så bevegelig i den retningen. Han er ikke av den forfengelig typen. Men hvis han ønsker det, skal jeg selvfølgelig bistå. Som sagt: «Alt kan lages, alt kan skaffes»

Evigvarende: Hår er noe av det sterkeste materiale som finnes, sier Ruhs, og viser fram femti år gamle fletter.
Kongelig: På torsdag takket Erik Ruhs pent etter å ha mottatt Kongens fortjenst-medalje i gull for sitt lange engasjement og innsats for frisørfaget.
Verneverdig: Man kan ikke lenger utdanne seg til parykkmaker i Norge, men Erik Ruhs tar vare på faget gjennom «det norske barber, frisør og parykkmuseum», som han selv har bygd opp.
Nostalgi: Hårruller fra en forgangen tid.
Hodebry: «New Tropical», «Magic» eller «Fiesta»? Valgmulighetene er mange når man vil ha en ny parykk.
Hjemme: Siden han var guttunge har Erik Ruhs gått inn og ut av Ruhs salong på Frogner i Oslo, salongen han nå har overtatt etter sine foreldre.
DISKRET:</B> «Jeg kan selvfølgelig ikke gå ut med navn på våre kunder. Men det er en kjent sak at for eksempel Wenche Foss bruker parykk.»