Helt på høyden

Når ektemannen går av som partiformann neste helg, vil Eli Hagen (58) gråte. Av glede.

-  HALLO, DET ER ELI ... Eli Hagen er krystallklar på linja. Ikke så rart. Hun er jo praktisk talt hjemme i Frp-land. På den norske solkysten i Spania.

-  Du skjønner, vi er ute og kjører ...

I bakgrunnen høres mumling fra en velkjent bass.

-  Magasinet i Dagbladet. Portrettintervju, forklarer Eli til sidemannen.

Mer mumling.

-  Nei. Det er meg de vil intervjue. Eh ... Hallo, ja? Jo da, det går bra. Men da må dere vente til vi kommer hjem etter påske. Her nede er det så mye å gjøre. Foredrag og møter og jeg vet ikke hva. Etter påske. Ok. Ha det!

ETTER PÅSKE. Ganske lenge etter påske, for å være ærlig. Først sist mandag var ekteparet Hagen tilbake på jobb på Stortinget. Han som visepresident, hun som spesialkonsulent i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Bevegelsene er nesten ungpikeaktige, gangen er rask. Lyden av de høye hælene gjaller i steinveggene i Stortingets inngangsparti. Håret er høyt foran og langt bak. De kastanjebrune lokkene flommer fra toppen av hodet nedover ryggen, nesten som en mohawk.

-  Det er mitt alt sammen, ikke noe løshår og sånt her, nei, sier hun stolt idet vi går inn i heisen.

-  Hvor lang tid bruker du på badet?

Artikkelen fortsetter under annonsen

-  Et kvarter. Da dusjer jeg, sminker meg og fikser håret. Jo, det er helt sant. Lang rutine, vet du, sier hun og trykker på fjerde etasje.

Hun er blid som en sol og brun som bare en Frp-er fra Spania kan være. Den ovale påskeferien, eller «skulkeferien», er over. Når selveste stortingspresidenten (Thorbjørn Jagland) offisielt kritiserer visepresidenten (Carl I. Hagen) for å utnytte systemet og ta seg ekstra fri, blir det overskrifter av det.

-  Tre dager! Det er det det dreier seg om. Skulle tro det var tre uker ekstra. Men det var bare tre dager. Og det er det blitt en stor sak av!

ELI ÅPNER DØRA til kontoret sitt. Det første som møter oss er Carl I. Hagen. I fire farger og plakatstørrelse. Carl i Frp-genser som peker mot fjellets topp til venstre. Carl i blådress som smiler sitt beste politikersmil til høyre. Og der er pina dø Carl i et uaktsomt øyeblikk, med beina på skrivebordet. Aha! Partilederen har anlegg for dagdriveri?

Eli stønner.

-  Jeg håper det blir en slutt på alt dette nå. At noen andre får ta den hetsen. Jeg gleder meg til at Carl går av. Ja, det gjør jeg virkelig.

Hun snakker om vårens store politiske begivenhet. Neste lørdag, på Carl I. Hagens 62 års dag, skal han gå på talerstolen under landsmøtet på Gardermoen og si takk for seg - som partileder. For spekulasjonene om at han skal bruke de tre neste åra på å lade batteriene - med lederhonorar intakt - for så å komme tilbake som partiets statsministerkandidat, er sterke. Eli vil ikke snakke om det. Hun slipper unna. I første omgang.

HISTORIEN OM ELI Oddveig Engum Hagen er uløselig knyttet til ektemannen Carl I. Hagen og hans livsverk Fremskrittspartiet. Men la oss gå lenger tilbake, helt tilbake til en sein oktoberdag i Dovre kommune. Året er 1947, og denne dagen var ekteparet Engum blitt besteforeldre til lille Eli. Litt vrien, den der, det hadde seg nemlig slik at deres datter Eldrid, ikke var gift da hun fødte den lille jenta.

-  Det er klart det var kjempevanskelig den gangen. For mor, ikke for meg. Jeg vokste opp hos besteforeldrene mine, og kalte bestemor for mor og bestefar for far til jeg var sju år gammel. Så hadde jeg mamma og Sigmund, som mor giftet seg med. Da jeg var sju flyttet jeg til dem på Dombås, Sigmund adopterte meg og ble til «pappa».

-  En belastet og ulykkelig barndom?

-  Nei, tvert imot. Barndommen min var absolutt lykkelig. Jeg tror alle unger ville ha godt av å vokse opp på gård.

-  I disse «Tore på sporet»-tider, har du noen gang gjort noe forsøk på å finne din kjødelige far?

Eli rister på hodet.

-  Jeg har en så bra far som det går an å ha. Bedre pappa enn han finner jeg ikke.

En kort periode som eksosrype fulgte. Og så: De radikale 60-åra med kvinnesak, demonstrasjonstog og bevisstgjøring. Eli Hagen ler.

-  Nei, nei, nei, nei. Jeg var ikke politisk interessert i det hele tatt. Jeg var interessert i å ha det moro, jeg. Gutter, sang og dans.

Dansingen førte henne til Frascati restaurant i Oslo en kveld i 1977. Der ble hun bedt opp til dans av en ung, fremadstormende politiker. Resten er historie og siden da har hun hatt en sentral rolle i norsk politikk. Og uten Eli hadde ikke Carl I. Hagen sett ut som han gjør i dag. Det sies at hun tidlig tok ansvaret med å luke av ham de lite folkelige og litt silkerampete trekkene disponentsønnen hadde lagt seg til da han studerte i England. At hun etter sigende børstet flassen av jakkeslaget og sørget for at han barberte seg daglig - og tør vi si det - hun så til at danseløven aldri lenger luktet av gammelt øl. Dette tilhører en annen tidsregning, det var den gang partiet fremdeles het «Anders Langes Parti for nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep» og hadde medlemmer deretter.

-  Altså, noen må jo kle ham opp, for han har jo ikke peiling selv. Det er ikke hver dag jeg greier det, men jeg prøver. Han har skjønt at det er lurt å lytte til meg. Om ikke annet, så for husfredens skyld, sier hun.

-  Krangler dere mye?

-   Jeg krangler. Jeg er ei kruttønne. Og når han sitter der helt rolig og spør meg: «Er du ferdig nå?» blir jeg enda mer sinna. Åååhhh! sier hun mens øynene gnistrer.

-  Forholdet er fremdeles likevel godt?

-  Å ja. Carl er en fantastisk mann å være gift med.

-  Er du sjalu av natur?

-  Om jeg er? Jeg er fryktelig sjalu. Opp gjennom åra har han fått masse kjærlighetsbrev. Det de som skriver ikke vet, er at jeg åpner all posten hans. Det er det en sekretær gjør. Og jeg må innrømme at jeg konfiskerer noen brev. Det man ikke vet, har man ikke vondt av, sier hun og smiler lurt.

NOEN MENER AT hustru Elis innflytelse strekker seg langt utover å hjelpe ektemannen med skjorter, slips og hårspray. Hvis det ikke var for henne, hadde ikke Frp sett ut som det gjør i dag, verken hva profil eller størrelse angår.

-  Nei, protesterer Eli.

-  Jeg har ikke hatt noe med det å gjøre.

-  Du har jo sittet midt i smørøyet i 30 år, med direkte privatlinje til sjefen.

-  Jo, men ... Jeg har kommet med råd og sånn. Noen ganger hører Carl på meg, andre ganger ikke, sier hun.

Folk som har tilhørt den aller innerste kretsen mener hardnakket at Eli ikke bare har kommet med råd, i noen saker har hun nærmest hatt vetorett. Hun er det eneste mennesket partiformannen alltid har stolt fullt og helt på. Og har lyttet til. Ut fra dagens meningsmålinger er det vanskelig å si noe annet enn at det har vært et smart trekk. Ja, for ellers kunne det gått riktig galt: Stikkord «De unge liberalistene».

-  De ytterliggående liberalistene, understreker Eli.

-  Var han i ferd med å gi etter og ta et langt skritt bort fra den folkelige linja?

-  Carl er jo liberalist, men ytterliggående liberalisme lar seg ikke gjennomføre. Det går som kjent dårlig å privatisere månen.

-  Og da sa du hva du mente?

-  Jeg prøvde å dra ham i riktig retning, ja. Det var en stund han sa at de var så mye klokere, de andre, så han ville ikke høre på det jeg sa.

-  Han er i hvert fall ærlig?

-  Det er han. Men poenget mitt var at det er enormt viktig å holde beina på jorda. Det er det viktigste rådet jeg har gitt Carl: Hold kontakten med grasrota.

-  Hvordan holder du kontakten med grasrota?

-  De ringer meg hver dag. Og jeg setter over telefoner til Carl, telefoner andre partiledere neppe ville fått. «Men dette var jo totalt bortkasta», sier han ofte etterpå. Men hvis én velger snakker med Carl I. Hagen, forteller han gjerne hundre andre at han har gjort det. I det lange løp er det uten tvil lurt å ta seg tid til sånt.

-  Din beste politiske egenskap?

-  At jeg har sans for hva folk er opptatt av.

-  Det sies at din mor også er sentral i denne sammenhengen?

-  Ja. Hun var den vi ringte til når vi lurte på hvordan Carl hadde gjort det i en eller annen viktig tv-debatt. Hun er alltid helt ærlig. Som jeg. Jeg er Carls største beundrer, men samtidig hans strengeste kritiker.

ELI HAGEN BEGYNTE å jobbe på Stortinget i 1981. Full av ærefrykt og angst skrittet den tidligere sekretæren inn i maktens sentrum.

-  Oj, skal lille meg jobbe her samme med denne eliten? husker jeg at jeg tenkte, sier hun og himler med øynene. -  Den illusjonen forsvant fort. Jeg synes faktisk ... Uff, nei, men det er mange dårlige politikere. Hvis befolkningen hadde visst hvor dårlige mange av dem som styrer dette landet er, hadde de fått hakeslepp.

-  Gjelder det også i Frp?

-  Nei. Vi har mange flinke. Ha-ha.

-  Rent hypotetisk, hvis du kunne velge deg et departement å styre, hvilket ville du valgt?

-  Nei, jeg hadde ikke tenkt å snakke politikk i dette intervjuet, jeg, sier Eli og legger tilbake en lang lokk som har forvillet seg opp på skuldra hennes.

-  Ok, da, sier Eli. -  Jeg er veldig opptatt av eldreomsorg. Jeg maser fryktelig mye om det. For jeg synes det er uverdig at et rikt land som Norge har korridorpasienter. Det er fryktelig at vi ikke kan bruke oljepenger på å investere i nytt utstyr og slette gjelda til sykehusene.

Eli lener seg tilbake, flytter blikket opp og ut i intet og utbryter:

-  Åh, det skulle vært moro å hatt noen måneder i Helse- og sosialdepartementet. Ha- ha!

-  Ingen politiske ambisjoner, sa du?

-  Nei, men hvis det er noe jeg brenner for, så er det å gi eldre mennesker verdigheten tilbake. Der kunne vi lære litt av Spania, som behandler sine eldre med stor respekt.

-  Mener også du at spansk helsepersonell bør lære seg norsk?

-  Det der har Carl aldri sagt! Han fikk et spørsmål, og det han svarte var at det var en fordel at de som skulle ha kontakt med pasientene kunne norsk. Vaskehjelper og kjøkkenpersonell og sånt trenger ikke det. Men det er en fordel at de som har direkte kontakt med pasienter kan norsk.

-  Leger og sykepleiere?

-  Ja.

-  Er ikke det helsepersonell?

-  Han sa i hvert fall ikke at spanjoler skal lære seg norsk. Og helsepersonell kan vi vel ta med oss fra Norge?

-  Hva ved spansk kultur skulle du gjerne tatt med hjem?

-  Det som gjør at jeg trives så godt i Spania er varmen.

-  Og de har mye god mat i Spania?

-  Vi spiser mest norsk mat, vi. Vi kjøper mat der og lager middag selv. Der nede har vi tid til det.

EKTEPARET HAGEN BOR for det meste i Oslo. Men i tillegg til leiligheten på solkysten i Spania la de for to år siden 6,7 millioner på bordet og kjøpte en villa i strandsonen på Nøtterøy, også kalt Norges solkyst. Det ble bråk.

Kort fortalt: Huset ligger på et næringsområde og er følgelig definert som næringseiendom. Ekteparet må leie ut deler av boligen til næringsdrift, mens de selv må ta til takke med den 150 m2 store vaktmesterdelen av huset.

-  Mange hengte seg opp i uvesentligheter. Som at det var bidet på næringsdelen. Til Nøtterøy drar vi når vi skal forsøke å slappe av. Det er mulig vi på litt sikt får fred der. Til nå har det vært veldig turbulent. Det kjører biler inn på tunet og ut strømmer det folk som skal se. Vi har litt følelsen av at folk reiser for å se på apene. At vi sitter litt i bur, sier Eli Hagen og sukker oppgitt.

-  Jeg håper alt det der vil endre seg. At vi ikke lenger er så interessante når Carl neste uke går av som formann.

ELI HAGEN GRUER SEG. Gruer seg fordi hun er et så utpreget følelsesmenneske og vet at hun neste helg kommer til å kvitte seg med uante mengder saltvann. Abdisering er aldri uproblematisk, heller ikke for «Solkongen» og hans «dronning». Men når det først skjer, skjer det med fanfarer.

-  Det verste er at jeg kommer til å grine så fælt. Jeg klarer ikke å styre følelsene mine. Jeg har oppdaget at jeg blir mer og mer lettrørt jo eldre jeg blir. Mer og mer sårbar.

-  Din mann er også ganske lettrørt?

-  Carl, ja? Der er vi så like, at. Det hender at vi setter oss ned sammen for å se på en skikkelig grinefilm. Det er rene terapien for oss, og vi får ut masse aggresjon. Jeg gråter både når jeg er lei meg og når jeg er glad.

-  Kommer du til å gråte av glede eller sorg neste helg?

-  Neste helg kommer til å bli en enorm lettelse. Endelig får noen andre ta all hetsen. All hetsen vi har måttet tåle for bagateller vi har gjort.

-  Kan de varslede følelsesutbruddene også ha noe å gjøre med at Carl gir fra seg sitt livsverk?

-  Jo, men er det ikke bra at det overlever? At det blir ført videre? Neste lørdag fyller Carl 62, og meningsmålingene har aldri vært bedre. Han går av på topp. Timingen kunne ikke vært bedre.

-  Kunne du se for deg noen andre enn Siv Jensen som etterfølger?

-  Det vil jeg ikke uttale meg om. Hun er innstilt som enstemmig leder og det blir sikkert bra.

-  Da du møtte Jensen for første gang, trodde du da at hun kunne bli den som overtok ledervervet?

Eli tar en pause. Tenker seg grundig om.

-  Kanskje ikke første gang. Kanskje ikke andre gang heller. Men hun har vokst masse. Og så har hun hatt en god læremester. Ja, Siv har vært lurere enn de andre nestformennene. Hun har hørt på råd fra Carl og fulgt dem. Det var et motto som lød: Nestformenn kommer og går, men formannen består, sier hun og ler hjertelig. -  Nå er han 62, og en gang må han gi seg. Da er sikkert Siv bra.

-  Hvordan vil du beskrive ditt forhold til Jensen?

-  Det er bra. Vi er gode kolleger.

-  Dere har hele tiden vært to om jobben. Tror

du Siv Jensen ville fått det lettere hvis hun hadde

noen å dele jobben med?

-  Jeg tror det er veldig fint å ha noen å komme hjem til. Ei skulder å gråte på. Politikken er full av nedturer. Det er alltid ting du har lyst å fortelle noen, ting du ikke kan fortelle kolleger. Det går sikkert bra en stund å være alene, men jeg tror det er tøft på sikt. Å ha noen du stoler fullt og helt på hjemme er kjempeviktig. Så det håper jeg Siv finner.

OG SÅ TITUSENKRONERSSPØRSMÅLET. Hvis Frp fortsetter å seile i medvind og tingene ligger til rette for regjeringsdannelse, vil vi da få se Carl I. Hagen storme inn på arenaen som en gammel sirkushest?

Eli Hagen forsøker seg nå i rollen som taus politiker.

-  Er det en reell mulighet for at Carl kan bli statsminister?

-  Det har jeg ingen synspunkter på.

-  Du avfeier det ikke, du har bare ingen synspunkter?

-  Ha- ha. Nå prøver du deg. Nei, nei, jeg vil ikke ha noen synspunkter. Det viktigste ville uansett være at politikken ble gjennomført.

-  Og du sjøl da, kunne du se deg sjøl som statsministerfrue?

Eli trekker haken inn, legger hodet litt på siden og nærmest spytter ut svaret.

-  Nei. Nei, nei, nei, nei, nei. Det har jeg ingen ambisjoner om. Jeg er veldig fornøyd med en plass i bakgrunnen. Jeg har blitt nok vurdert for kjoler og sånt opp gjennom åra. Men hvis det ble aktuelt, tror jeg ikke Carl hadde akseptert at jeg var anonym. Jeg hadde nok blitt nødt å gjøre en jobb.

-  Etter så mange år i opposisjon, ville det ikke vært nærmest bittert om Carl egenhendig aldri fikk sjansen til å sette politikken sin ut i praksis?

Eli tenker seg om. Grundig. Og lenge.

-  Altså ... prøver hun forsiktig. -  Jeg synes det hadde vært morsomt om han hadde fått kronet karrieren sin med å vise befolkningen at han kunne gjennomføre ting. Det hadde han fortjent.

-  Som statsminister.

Eli smiler.

-  Ja. Som statsminister.

Alt er større i Amerika - også hår: Fra republikanernes landsmøte i 1984. Reagan var klar for gjenvalg og ekteparet Hagen hadde knapt vært gift i et år.
På biltur: I 2001 leverte Eli sin ektemann til middag på slottet i bil og kjørte avgårde - ned slottstrappen. - Selvironi må man ha. Jeg er internasjonalt kjent for den kjøreturen. Hvis noen har det moro av det, så er det greit for meg.
Arveprinsessen: - Siv har vørt lurere enn de andre nestformennene. Hun har hørt på råd fra Carl I. Hagen og fulgt dem, sier Eli Hagen om Siv Jensen.
Solelsker: Eli Hagen innrømmer at hun er glad i sol og varme. Her i en litt yngre utgave enn dagens.