Helvetesdebatten

Hvorfor er det viktig å kreve at Kirken velger side i forhold til en frontlinje fra 1953?

I en kronikk i Dagbladet 30.01.2008 stiller Terje Østigård og Hans Egil Offerdal (Ø/O) spørsmålet «Er Gud en kjempe-Hitler?». For det må han være, synes overskriften å hevde, om helvete nå faktisk finnes og ser ut slik det har vært beskrevet i historiens løp.

Og så spør forfatterne: Hva er den norske kirkes offisielle holdning til helvete? Spørsmålet stilles, men forfatterne liker ikke svaret, i hvert fall ikke det jeg ga i Bergens Tidende 03.01.2008. Greit nok. Jeg skal ikke svare for DnK, men for meg selv, siden de nå kommenterer mitt svar - som jo Dagbladets lesere for øvrig neppe kjenner til. 

”Det er og har alltid vært Kirkens tro at menneskets fortapelse ved synd er en mulighet. Likeledes at det eksisterer et helvete der de fortapte (om det nå finnes slike) må forbli i evighet. Helvete er uttrykk for at Guds kjærlighet - trass all barmhjertighet og nåde som uavlatelig tilbys enhver - dog i siste instans respekterer menneskets endelige ”Nei”. Vi tas på alvor og gis den evige eksistensformen vi selv har valgt”.

Nå strøk Ø/O min parentes, men den er ikke uvesentlig: Fortapelsen er en mulighet, en helvetestilstand likeledes, men om noen nå faktisk går evig fortapt vet vi ikke, det må overlates til Gud.

Hvis man ser nærmere på trosbekjennelsene, ser man at vi bekjenner troen på de dødes eller kjødets oppstandelse og på det evige liv. Det vil si at alle mennesker skal stå opp fra de døde og knyttes til en evig eksistens med en eller annen form for kroppslighet. Ø/O mener at helvete har spilt en sentral rolle i kristendommens historie, og det er for så vidt riktig, i og med at frelsen jo spiller en sentral rolle. Det er den vi tror på i tillit til Guds barmhjertighet og hans frelsesverk i og med Kristus, men det kan jo da ikke være urimelig å operere med noe som nettopp ikke er frelse.

Det er åpenbart at forfatterne ikke har særlig sans for Kirkens forestilling om helvete, men heller ingen dypere forståelse av den. Dessuten har de problemer med å anlegge en historisk synsvinkel på spørsmålet, så man utdeler karakterer ut fra dagens syn på dette og hint.

Akkurat det er blitt vanlig: Kirken vurderes etter 2008s kriterier, selv om det som vurderes skjedde i 1208. Nå, det kan man så gjøre og ryste på hodet, vi andre kan nøyes med å ryste på hodet.

Endret så paven Kirkens lære om helvete den 28. juli 1999? Naturligvis ikke. Ø/O burde ha forstått at pavens vanlige onsdagsaudienser ikke er stedet der eventuell endring av Kirkens lære finner sted.

Paven holdt seg naturligvis innenfor den forståelsesrammen som finnes i den katekismus som han selv hadde underskrevet i 1992. Han advarte mot for konkrete oppfattelser av bibelsk billedbruk, idet han tok utgangspunkt i det som alltid har vært sett som den store straffen i helvete, ”tapet av Gud”.

EVIG DEBATT: - Kjernen i helvete er altså Guds fravær, og - kunne man legge til - den betydning dette fraværet får for en ånd og et legeme som i utgangspunkt er skapt for livsfellesskap med Gud. Gjennom kristendommens historie har helvete helt fra evangeliene i både ord og bilde vært beskrevet både saftig og skremmende med bilder som overlater lite til fantasien, skriver diakon Henrik von Achen. Foto: WIKIPEDIA COMMONS
EVIG DEBATT: - Kjernen i helvete er altså Guds fravær, og - kunne man legge til - den betydning dette fraværet får for en ånd og et legeme som i utgangspunkt er skapt for livsfellesskap med Gud. Gjennom kristendommens historie har helvete helt fra evangeliene i både ord og bilde vært beskrevet både saftig og skremmende med bilder som overlater lite til fantasien, skriver diakon Henrik von Achen. Foto: WIKIPEDIA COMMONS Vis mer

Kjernen i helvete er altså Guds fravær, og - kunne man legge til - den betydning dette fraværet får for en ånd og et legeme som i utgangspunkt er skapt for livsfellesskap med Gud. Gjennom kristendommens historie har helvete helt fra evangeliene i både ord og bilde vært beskrevet både saftig og skremmende med bilder som overlater lite til fantasien. Man regnet naturligvis med at den grunnleggende og eksistensielle disharmonien mht. kropp og sjel som tapet av Gud førte med seg føltes som smerte, og man brukte de bilder og metaforer som man fant kateketisk velegnede. Kropp og sjel er en udelelig enhet, så det kan da umulig ryste våre to forfattere at Kirken ser det slik at også kroppsligheten har del i Guds fravær. Fravær er her ikke ”bare” fravær, men tapet at det som gir allting mål, mening, lykke og harmoni.

Siden det bare er så få referanser i Det Nye testamente om helvete, mener Ø/O at ”Brorparten av forestillinger om helvete kommer […] ikke fra Bibelen, men er senere kulturelle fortolkninger som kristendommen vanskelig klarer å fri seg fra”. Faktisk nevner Jesus ifølge evangelieberetningene helvete nokså ofte sammenliknet med så mange andre temaer. Nå er det imidlertid slik at en forestilling om ”Skriften alene” knapt nok gir mening.

Skrift og tradisjon er bare tilsynelatende et par, egentlig er de to sider av samme sak. Kristendommen er ingen bokreligion. Før Skriften var tradisjonen, ja, Skriften er en del av tradisjonen.

Kirkens tro lever i spenningen mellom en uforanderlig tro, og en fortløpende refleksjon omkring troen som næres av hver tidsalders erfaring med Gud. Man kunne for så vidt tale om kulturelle fortolkninger i troens perspektiv, men akkurat her kan det tenkes at forfatternes tenker mer skriftfiksert enn nødvendig. Kirkens tro blir altså bestandig dypere; basert på summen av Gudserfaring nærmer den seg sannheten. Historien beveger seg mot Kristus - ikke bort fra ham. Tradisjon er altså et grunnleggende dynamisk begrep, og det samme er formidling av troen, fordi den alltid må skje til nye generasjoner som lever under nye omstendigheter. Det er Kirkens læreembete som garanterer balansen - jf. 1999.

Ø/O insisterer på å høre DnKs offisielle holdning til spørsmålet om helvete. De aner nok at dette ikke er uproblematisk for de kristne, siden vi i dag må erkjenne at det nå har blitt vanskeligere å snakke om synd, skyld og fortapelse. Det er som om forestillingen om fortapelse bryter med det bilde av Gud som mange kristne i dag holder frem: en vennlig mann som uansett klapper oss på skulderen og i alt vesentlig opererer innenfor et Kardemommebysk univers.

Å komme med synd og skyld blir ubehagelig, budskapet blir uselgelig. I så måte var Schjelderup forut for sin tid. Gud er åpen, inkluderende, trøstende og tilgivende; han er så politisk korrekt - og de kristne med ham - at et hygge-, vennlighets-, solidaritets-, trøste- og omsorgstyranni truer med å legge seg klamt over alt.

Det velvillige kristne smilet klistres på alt og forlater oss aldri. Det er slett ikke mulig å unngå frelsen, ja knapt mulig å synde, og om man nå skulle synde så er det ikke så farlig, for det finnes så mange forståelige grunner til det, og Vårherre tilgir likevel.

Okay, dette er naturligvis satt på spissen - og Paulus har rett i at størst av alt er den kjærligheten som er innskrevet i troens univers - men det finnes et alvor i evangeliet som kan gå tapt. I tillegg er det undertiden noe nesten imperialistisk umyndiggjørende ved disse i og for seg sympatiske holdninger. Innenfor en slik forståelse av kristendommen blir det da pinlig å tale om fortapelse og helvete - uavhengig av hva helvete nå måtte være. Og de som likevel gjør det, blir oppfattet som fundamentalistiske, ukjærlige mørkemenn som ingen kan ta på alvor og ingen bør tolerere.

Når det gjelder helvete som tema, er det heller ikke det man som katolikk er mest opptatt av eller har mest lyst til å si noe om. Man kan imidlertid ikke forvente selv å kunne ha regien på den offentlige debatt, og siden temaet nå ble lansert, kan man jo ikke begynne å tale om noe helt annet.

I serien om dødssyndene illustrerte Kristopher Skaug på meget pedagogisk vis klassiske teologiske forestillinger om synd og straff - sammen med mye annet rart, bevares. Noe ganger hører man at ”for troende er forklaringen ikke nødvendig, for ikke-troende ikke mulig”. Jo, slik kan det undertiden være. Men dersom vi skal avlegge regnskap for det håp vi har overfor dem som spør, så må det skje et sted som akkurat her.

Helvetesdebatten

Likevel må det være lov å spørre: Hvorfor er det så enormt viktig for våre to forfattere å kreve at DnK nå, i 2008, velger side i forhold til en frontlinje fra 1953?