Hemmelighetsfulle nordmenn

Etter at Magasinet inviterte til debatt om nordmenns livsløgner, har det kommet mange innlegg til våre nettsider. - Det er tydelig at dette har berørt mange mennesker, sier psykolog Ingunn Skre til Magasinet på Nett.

Bli med i diskusjonen! Magasinet skrev på lørdag om hemmeligheter i artikkelen «livsløgnene». Magasinet og MMIs undersøkelse «Nordmenns hemmeligheter» viste at mange har hemmeligheter for sine aller nærmeste. I artikkelen kunne du lese om flere tilfeller der sannheten ble skjult. 38-årige Knut fikk ved en tilfeldighet vite at han var adoptert. «Klara», som er i midten av femtiårene, ville på sin side ikke fortelle barna sine at hun var hivpositiv. Irene (49) skjulte sitt rusmisbruk i 15 år, Mats (29) turte ikke fortelle foreldrene om fyllekjøringen, mens Anne Grethe (39) i hemmelighet slet med psykiske problemer i mange år. Dette er eksempler på problemer mange holder skjult for sine nærmeste. På bakgrunn av saken inviterte Magasinet på Nett leserne til debatt om hvorvidt de syntes det var riktig å ha hemmeligheter for sine nærmeste. Siden lørdag har det kommet mange innlegg til våre debattsider. - Det er åpenbart at dette har berørt mange mennesker, sier førsteamanuensis i psykologi Ingunn Skre ved Universitetet i Tromsø til Magasinet på Nett. Hun har på forespørsel lest gjennom diskusjonen på nettsidene. - Magasinets artikkel tok for seg flere ulike problemer, så jeg er ikke overrasket over at den har berørt mange lesere. For eksempel har nesten en tredjedel av alle nordmenn hatt en eller annen form for psykiske problemer. Nesten alle har en eller annen hemmelighet å bære, så artikkelen var lett å kjenne seg igjen i. Psykologen tror diskusjonsforumets mulighet for anonymitet får mennesker til å åpne seg og fortelle til dels tunge hemmeligheter. - Det er et uttrykk for at mennesker har behov for å drøfte problemene med noen. Det finnes ingen absolutte svar på om man bør fortelle hemmeligheter eller ikke. Men jeg oppfordrer folk som bærer på en tung hemmelighet som griper inn i hverdagen, til å fortelle det til noen som kan bære det. For eksempel søke profesjonell hjelp hos psykolog eller psykiater, eller samtale med støttegrupper eller prest. På diskusjonssidene kommer ulike hemmeligheter til uttrykk. Flere har opplevd utroskap fra partneren, og noen innrømmer egen utroskap. Blant dem er «PiaBe», som sier at hun har et godt ekteskap, men at utroskap gir overskudd og avveksling fra et kjedelig sexliv. Innlegget har avstedkommet mange reaksjoner. «PiaBe» skriver i et nytt innlegg at det til dels skyldes at hun er kvinne:Svarene på mitt innlegg hadde vært annerledes om jeg hadde vært mann og fortalt dette. Puritanismens forargede slør blir kastet over utro kvinner som en dårlig burka. Det jeg gjør har menn «alltid» gjort. Og i stor grad fått aksept for. Blant leserne er det delte meninger om hvorvidt den som er utro bør fortelle det til partneren. I den forbindelse skriver «Mann»: Det med utroskap er svært vanskelig. Jeg tror det kommer veldig an på hva slags utroskap det dreier seg om. For min del er det ille hvis min partner har hatt sex med en annen samtidig som hun er i et forhold med meg. Jeg tror det går an å elske den samme personen for det. Verre er det hvis det gjentar seg, og at vedkommende ender med å leve med meg og elskeren. Ingunn Skre er langt på vei enig med «Mann». - Et tåpelig «one night stand», som man gjerne skulle gjort ugjort, kan man klare å holde for seg selv så lenge det ikke endrer forholdet til partneren. Det kan gjøre større skade å fortelle, dersom det var en enkeltstående tabbe. Det er annerledes dersom en partner er langvarig eller notorisk utro. Da er det et uttrykk for at noe er galt i forholdet, og jeg vil anbefale å søke samlivshjelp. Men alt er relativt, og det finnes ingen absolutte svar. Noen innlegg på debattsidene har fått mer oppmerksomhet enn andre. Ett av dem er fra en leser som kaller seg «Sliten». Han forteller om forholdet til sin kone, som over flere perioder har vært utro med en annen kvinne: Jeg har nå kommet til at selve utroskapen ikke skader meg lenger. Det som er totalt ødeleggende er alle løgnene og forsøket på hemmeligholdelse. Jeg er virkelig bekymret for hva som kommer. Et annet innlegg som har gjort inntrykk på leserne er fra en person som har blitt seksuelt misbrukt av familiemedlemmer, og ikke fortalt det til partneren sin av frykt for hva det vil gjøre med forholdet. Vedkommende spør hva som er best - fortielse eller åpenhet: Hva er det beste å gjøre når man lever i et parforhold - fortelle det dypeste og mørkeste hemmeligholdte eller ikke? - Dette var en tung hemmelighet. Det er umulig å gi noen absolutte svar på noe som står på diskusjonssidene, men dette høres ut som tunge ting å skulle bære på alene, sier Skre. Ifølge psykologen gir sistnevnte innlegg uttrykk for velkjente problemstillinger i overgrepssaker. Det oppstår ofte lojalitetskonflikter fordi det er sterke og gjerne motstridende følelser inne i bildet. På et generelt grunnlag råder psykologen til å gå forsiktig fram, både overfor seg selv og partneren. Hun råder innskriveren til å søke råd hos en erfaren samtalepartner som kjenner denne problematikken, for eksempel en psykolog, eller selvhjelpsgrupper som Støttesenter mot Incest. - Men som sagt, det finnes ingen absolutte svar på om en hemmelighet bør fortelles eller ikke. Hva synes du?Er det riktig å ha hemmeligheter for sine nærmeste? solvi.glendrange@dagbladet.no

<HLF>Fikk vite sannheten:</HLF> Knut Gjertsen (38) bodd i flere år bare 300 meter fra sin biologiske mor. Han fikk ved en tilfeldighet vite at han var adoptert. - Det var som å få åpnet ei dør du du har prøvd å få opp hele livet, sa han til Magasinet på lørdag (les artikkelen <LINK http://www.dagbladet.no/magasinet/2001/01/26/308541.html>her</LINK>).
<HLF>Hadde hemmelighet:</HLF> - Kanskje ikke så rart at sønnen min ikke merket noe. Jeg skjulte jo til og med problemene overfor meg selv, sa Irene Gunster (49) da hun sto fram i Magasinet og fortalte om sitt skjulte rusmisbruk gjennom 15 år.
Illustrasjonsfoto: Hans Arne Vedlog.