Henger i

Tom Madslangrud (33) inviterer stressa mennesker til hengekøyefest i Posthallen i Oslo. For å slappe av.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

I FEMTE ETASJE i et gammelt kontorbygg med ødelagt heis i den trafikkerte Prinsens Gate holder han til. Vi banker på døra. Noen roper kom inn. Og der har sannelig noen dandert seg midt i rommet i ei hengekøye. Tom Madslangrud heter han. Eller Hengekøyemannen, som han insisterer på å bli tiltalt. Han har tatt av seg skoene og ligger liksom avslappet i den rosa køya. I fanget har han en bærbar Mac. Ut strømmer popmusikk med skarp diskant.

-  Sleng dere ned, sier Madslangrud.

Det er nok av sitteplasser. En turkis hengekøye henger fra taket, ti saccosekker ligger på gulvet, der står en kontorstol, der ei seng.

-  Det er hjertebarnet mitt dette her. Den meksikanske mayahengekøyen vevd av kvinner på landsbygda. Den har en ekstrem elastisitet og...

Det var etter noen netter på et provisorisk hengekøyhotell i Roskilde i 1996 at Tom Madslangrud «ble frelst på hengekøyer», som han sier. Vel hjemme i Norge gikk det et par år før han kunne hente de første forsendelsene fra Mexico med femten breie, håndvevde meksikanske hengekøyer i glorete farger. Han hang den første opp i Birkelunden i Oslo

-  Og så lå jeg bare der og deala hengekøyer. Jeg fikk en liten dekning i Aftenposten av en journalist som syntes det var spenstig. «Henger seg rik», skrev han. Det var ganske virkningsfullt.

I FORBINDELSE MED hengekøyebusinessen har han arrangert noen hengekøytreff på Gressholmen i Oslofjorden.

-  Folk tar med seg mat og drikke og hengekøyer. I begynnelsen er det litt hengekøyefaglig prat, der vi snakker om oppheng og utveksler gode spots. Det er innfallsvinkelen, og etter hvert snakker vi om andre ting. Det er alltid slående hvor vennlige og omgjengelige folk som ligger i hengekøye er.

Nå skal han henge opp køyer i den gamle Posthallen i Oslo. Han ligger der og legger ut om sin Antistressaksjon, mens musikken surrer enerverende fra Mac\'en.

-  Det som er nytt nå er at jeg utvider konseptet veldig, der stress er et viktig element i det hele, sier han.

-  Du sa på telefon at du ville bli stressterapeut?

-  Ja, alle kan jo uttale seg om stress, og stressterapeut er ingen beskyttet tittel. Det jeg vil fokusere på nå er: «Hva er stress?» Og: «Hvordan unngå stress». Jeg har tenkt en del på dette og vil holde det på et høyt abstraksjonsnivå så jeg treffer alle: Vi har alle et tidsskjema vi må forholde oss til. En ramme der vi må legge inn alle oppgaver vi tar på oss eller blir pålagt. Og presser du for mange oppgaver inn...

-  Unnskyld, men kan du skru av den musikken? Jeg blir så stressa av det, sier fotograf Agnete Brun.

-  Selvfølgelig, sier Tom Madslangrud fra køya. Han forklarer henne hvordan hun kan skru av musikken.

-  Jo, hvor var vi igjen: Jo, hvis det er balanse mellom den belastningen som vi utsettes for i form av antall oppgaver og vår tåleevne, så er det greit. Da føler vi at vi mestrer hverdagen. Men hvis vi påtar oss for mye, forrykkes balansen mellom oppgaver og mestringsevne. Etter hvert vil vi forbruke mer energi enn vi klarer å generere. Da behøver du ikke være psykolog for å forstå at dette går på helsa løs. Det er jo fryktelig viktig å kunne slappe av. Det legger grunnlaget for effektivitet. Og dette er en sak som jeg vil forsøke å ta opp. På en ny måte.

-  Ved å arrangere hengekøyeselskap?

-  Ja, en fest der vi hyller livet og legger til rette for at folk gjør det de har lyst til. Med saccosekker, hengekøyer, godt lys og god lyd. Det er ramma rundt det hele. Eller ramme blir jo helt feil, dette skal være løst og ledig, med en rekke grensesprengende elementer.

-  Men blir det noen forskjell fra en vanlig kveld på byen, bortsett fra at folk sitter eller ligger litt annerledes?

-  Det blir jo kontraster. Hengekøyetreffene tidligere har vært om sommeren når alle er i en avslappet modus. Nå kommer det når folk trenger det mest. Når tilværelsen er grå og sur, og det er høst og virkelig hverdag, når...

Det banker på døra. «Ja», roper Madslangrud. Døra åpner seg og en postmann kikker inn. Han leiter etter ei adresse. Han blir stående der i døra å kikke på Madslangrud som ligger henslengt i køya, og oss som sitter der på ei seng. Madslangrud henviser ham lenger ned i korridoren. Postmannen lukker døra og mumler noe om at «jeg håper du sovner».

-  I ungdommen var jeg viden kjent for å si: «Slapp av. Ting ordner seg». Og det gjør alltid det. I et stort nok perspektiv ordner alt seg.

-  Sånn: Vi kommer til livet med ingenting og forlater det med ingenting?

-  Ja, men tenker du sånn hele tida, blir det fort en del ting som føles uviktig. Det er de små tingene som holder en i gang. Du ser nytten av å gå på jobb fordi du har en familie å forsørge. Det er de snevre perspektivene som gir ting mening.

TOM MADSLANGRUD studerte egentlig juss. Eller som han sier: «Jeg driver fremdeles mye med det». Men så tok det av med disse hengekøyene, og så fikk han to barn.

-  Jeg setter hele tida i gang ting, men føler ikke at jeg handler i strid med ideologien ved å gjøre mye. Jeg liker å være virksom og oppfordrer på ingen måte folk til å ligge brakk. Det føles godt å bruke seg fysisk og mentalt. Bruker du ikke det du er utstyrt med, vil du forfalle fort.

-  Nå har du leid Posthallen. Blir du stresset av det?

-  Litt. Eller, jeg vil ikke si stresset. Jeg vil si at jeg er positivt spent. Synes dere at det høres litt risikabelt ut?

-  Nei, det er jo bare det at Posthallen er veldig stor.

-  Ja, den er jo det. Men vi skal bare ha 400 innenfor.

-  Og så må du leie inn vakter og bartendere?

-  Ja, men de har jeg på plass. Nei, jeg har stor og sterk tro.

NAVNET MADSLANGRUD er fra Etnedal i Valdres.

-  Har du sett flagget oppe i fjellet der, over Finastasjonen? Nei? To mil etter Dokka? Det er malt et stort norsk flagg i fjellet i forbindelse med unionsoppløsningen, og etter krigen var det bestefaren min, Kristian Madlangsrud som malte det opp igjen. Der kommer familien fra.

Selv har Tom Madslangrud bodd en masse forskjellige steder. Fredrikstad, Nesodden, Etnedal, Oslo, Kvinesdal og på Hamar. Det er der han bor nå. To- tre dager i uka tar han toget til kontoret i Oslo for å jobbe med det han kaller laidback-konseptet.

-  Nå har jeg hengekøyer og babyvugger. Kanskje jeg kan utvide produktspekteret med fete flytemadrasser og vannsenger? Eteriske oljer og beroligende urter? Og hvis vi går på tjenestebiten, så kan det være sommerfester med hengekøyer som tema for firmaer?

FORELØPIG ER DET hengekøyebusinesen som holder ham oppe.

-  Jeg har pusha noen tusen hengekøyer bare i år. Og i den grad det bereder grunnen til at folk slapper mer av, så føler jeg at jeg gjør noe positivt.

-  Og hvis du kan tjene penger i tillegg?

-  Ja, det er helt gull, det.

-  Har du hengt deg rik?

-  Nei, ærru gæren. Men det går greit nå, altså.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer