I DEN LILLE BYEN Telsiai i Litauen er innbyggerne blitt bekymret.
Ikke bare er verdenskrigen kommet. Byens fengsel står tomt, og fangene er forsvunnet. Samtidig er det hørt lyder fra skogen utenfor byen. Kan det være en sammenheng?
Innbyggerne vet ikke annet råd enn å gå til de nye myndighetene. Den tyske offiseren har knapt børstet støvet av uniformen etter invasjonen, men sender en patrulje ut sammen med dem.
Det de finner i skogen, er så sjelerystende at flere av de involverte skal ha blitt mentalt syke etterpå.
Vi er i Litauen, datoen er 28. juni 1941. Det har gått en uke siden Hitler angrep Sovjetunionen. Wehrmacht valser over den Røde Arme, som flykter hals over hode østover og tilbake til Russland.
Knappe to år tidligere hadde Hitler og Stalin undertegnet den såkalte «ikke-angrepspakten», som gjorde dem til allierte og som inneholdt en hemmelig del om å dele øst-Europa mellom seg.
HITLER ANGREP POLEN i vest, og andre verdenskrig startet. Noen uker senere angrep Stalin Polen i øst.
Så okkuperte han Litauen, Latvia og Estland i 1940, og satte i gang et terrorvelde, hvor folk mistet eiendommene sine, ble arrestert, drept eller voldtatt.
Før det var gått et år, hadde 13 000 mennesker blitt deportert i kuvogner til slaveleirene i Sibir, bare fra Litauen.
Bekymringen blant beboerne i Telsiai var derfor ikke ubegrunnet. Men det som møtte dem i skogen var likevel så ufattelig mye styggere enn hva de hadde forestilt seg.
Under eiketrærne fant de fangene. Ikke uventet var de drept.
Men måten de var drept på, fikk til og med krigsvante Wehrmacht-soldater til å brekke seg. Tunger var revet ut, og ører skåret over. Fingernegler var dratt av. Kroppene viste spor etter branntortur, og etsende syre var blitt kastet på dem. Øyne var vippet ut med kniv.
FLERE VAR BLITT skalpert, andre hadde fått kjønnsorganene skåret over og puttet i munnen.
Noen var flådd. Huden var blitt brukt som belte til å binde ofrenes hender.
Og om ikke det var nok: Undersøkelser gjort av leger viste at ofrene fremdeles hadde levd mens dette skjedde. Faktisk var likene så ødelagte at leger og vitner på åstedet bare klarte å visuelt identifisere 27 av de 67 ofrene.
- Da Røde Arme trakk seg tilbake fra Baltikum ga Stalin ordre om å evakuere innsatte i fengslene. Var det ikke mulig å evakuere, skulle direktiv èn følges, som sa at de kunne skytes uten rettergang, forteller historiker Kristina Burinskaite ved senteret for folkemord og motstandgranskning i Litauen.
Ofrene i Rainiaiskogen var ikke kriminelle selv om de satt i fengsel. Noen var motstandsfolk, som Max Manus og Gunnar Sønsteby her hjemme. Men de fleste var helt vanlige folk som hadde gjort seg skyldige i «forbrytelser» på linje med nordmenn som gikk med binders eller nisselue, eller som deltok i protestaksjonene i skolen eller kirken, under den tyske okkupasjonen av Norge.
- OFRENE VAR DISSIDENTER, intellektuelle og byråkrater som ikke ville avfinne seg med Stalins regime. Et eksempel er lærere som ikke ville følge sovjetiske læreplaner, forteller sjefsguide Ricardas Padvaiskas ved museet for folkemordofre i det gamle KGB-hovedkvarteret i Vilnius sentrum.
Men massakren i Rainiaiskogen er ikke enestående. Sovjetiske NKVD-styrker og Røde Arme drepte for fote mens de evakuerte Baltikum i 1941.
Dagen etter Rainiai ble mellom 19 og 22 mennesker skutt i en sukkerfabrikk nord i landet. Deres forbrytelse? De sto på en liste over «upålitelige personer» som kommunistene i den lokale kommunen hadde utarbeidet.
Ved Panevezio sykehus ble tre leger og tre sykesøstre drept da Røde Arme-soldater stormet sykehuset. Grunn? En Røde Arme-soldat de hadde reddet livet til, anga dem fordi de også behandlet motstandsfolk.
I PRAVIENISKIU FENGSEL åpnet NKVD-styrker og den Røde Arme ild mens fangene gikk i luftegården.
Når magasinene var tomme, lå 230 fanger igjen på bakken, og de som ikke var døde, ble stukket ihjel med bajonetter. 214 hadde likevel klart å rømme, selv om 50 av dem var blitt skadeskutt under flukten.
I Pravieniskiu oppsto det et «problem». Fengsler har ansatte, og disse kunne bli farlige vitner i ettertid. Så kommunistene skjøt og drepte like godt alle 21 fengselsbetjentene mens de var i gang.
Bare for å oppdage nok et «problem». Fengselsbetjenter har gjerne familier. Så kommunistene dro hjem og skjøt konene også. Også to døtre på 13 og 16 år skal ha blitt likvidert.
- Det er lett å se hvilken vei den Røde Arme og bolsjevikene rømte ut av Baltikum. Det er bare å følge likhaugene, sier historiker Kristina Burinskaite.
Til sammen skal flere tusen fanger ha blitt drept av sovjetiske styrker i Baltikum mens de flyktet fra nazistene i 1941. Etter Litauen fortsatte drepingen i Latvia, hvor blant annet offiserer ble henrettet. I Estland ble 200 innsatte i Tartu fengsel drept og dumpet i brønnen.
- Noen kriminelle ble løslatt, mens alle de politiske fangene ble skutt. Også på øya Saaremaa drepte de fanger. Totalt ble nesten 2000 mennesker drept i Estland de ukene Røde Arme trekte seg bakover, forteller den estiske historikeren Tiit Noormets.
OGSÅ I UKRAINA, Hviterussland og Moldova skal NKVD sammen med Røde Arme ha henrettet innsatte i fengsler. I Ukraina drepte de flest. Og fra før hadde russerne drept 22 000 polakker i Katyn-massakren.
Derfor jublet den baltiske befolkningen da nazistene angrep landene deres sommeren 1941. I august marsjerte Wehrmacht inn til jublende folkemasser i Tallinn.
Overgrepene under den sovjetiske okkupasjonen 1940-41 førte til at tusenvis av unge menn fra Estland og Latvia vervet seg til Waffen SS.
Spesielt økte vervelysten da tyskerne var på retrett og Den Røde Hær igjen sto på grensa til Baltikum i 1944.
Tyskland tapte som kjent krigen, og Sovjetunionen fikk reokkupere de baltiske statene uten at Vesten grep inn. Så fort reokkupasjonen var på plass, fortsatte Stalin med å ta eiendommer og sende folk til arbeids- og dødsleirene i Gulag.
Til sammen skal 130 000 litauere ha blitt deportert i kuvogner til Sibir fram til Stalin døde i 1953. I Latvia skal minst 60 000 ha blitt deportert og i Estland 30 000. I tillegg kommer millioner av mennesker fra andre sovjetrepublikker.
I MUSEET FOR folkemordofre i Vilnius prøver sjefsguide Ricardas Padvaiskas å overbevise oss om at Sovjetunionen var en terrorstat nesten på linje med Nazi-Tyskland.
Han har tatt oss med ned til den grusomste hemmligheten i Sovjet-Litauen: et rom på cirka 15 kvadratmeter i kjelleren på det tidligere KGB-huset. Russerne kalte det bare for «kjøkkenet».
- Her henrettet Sovjetunionen 1031 mennesker fra 1944 til 1963 - offisielt. Men vi mistenker at mellom 3000 og 4000 ble drept her inne, sier Padvaiskas.
Kulehullene er ennå synlig i veggene. Originalgulvet er beskyttet av glass, men under glasset ligger bevis for grusomhetene, gravd fram av arkeologene. Vi ser briller, saks, øks og rester av tenner.
- 80 prosent av de som ble dratt ned hit ble skutt. Resten døde etter å ha fått hodene presset sammen i en presse, eller rett og slett hugget ihjel med øks, forteller Padvaiskas.
De fleste ofrene var politiske fanger og motstandsfolk. De bare forsvant, og endte i massegraver ved Tuskulenai, NKVDs hovedkvarter i Vilnius. Men noen var også kriminelle med dødsdommer, og noen ble henrettet for sin delaktighet i Holocaust.
TILBAKE HOS SENTERET for folkemord og motstandgranskning forteller historiker Kristina Burinskaite at så fort Sovjet hadde reokkupert Baltikum i 1944, var terroren i gang igjen.
- Men det Vesten ikke vet, er at deportasjonene fortsatte selv etter at Stalin døde. Både Khrusjtsjov og Brezjnev deporterte motstandsfolk som de anså som spesielt farlige for Sovjetunionen, til konsentrasjonsleire i Russland.
Og så sent som i 1981 skal Sovjetunionen ha drept den populære presten Bronislovas Laurinovicius. Han ble dyttet under en lastebil i en klassisk KGB-operasjon.
Og kanskje enda mer oppsiktsvekkende for oss i Vesten: De siste arrestasjonene av politiske årsaker ble ifølge den litauske historikeren gjort i 1986, mens Nobels Fredspris-vinner Mikhail Gorbatsjov ledet Sovjetunionen.
Men de ansvarlige bak massakrene i 1941 er aldri blitt straffet. De som sto bak var NKVD-tropper med hjelp av den Røde Arme. De fleste ansvarlige rømte til Russland og Israel når Sovjetunionen kollapset i august 1991.
En av dem er Nachman Dushanski. Han skal være i live i Israel. Han har nektet for å ha deltatt i Rainiaimassakren, selv om vitner skal ha sett ham i området både før og etter drapene. Staten Israel, som selv har hentet ut naziforbrytere i andre land uten samtykke, skal nekte å utlevere mannen.
En annen deltager i Rainiai, Pyotr Raslan, skal leve i Russland. I 2001 fant Siauliai tingrett i Litauen ham skyldig i folkemord og dømte ham til livsvarig fengsel in absentia. I 2004 var han fremdeles beskyttet av russiske myndigheter.
- FLERE AV DE ANSVARLIGE som sto bak massakrene skal ha vært jøder, noe som var en medvirkende årsak til antisemittismen som rådet i Litauen og Latvia under krigen. Vi har eksempler på litauere som deltok i Holocaust for å hevne massakrene. Som i Tyskland var oppfatningen at kommunister er «jøder», ettersom det var jøder som sto bak den russiske revolusjonen og bolsjevismen, sier historiker Kristina Burinskaite.
Jødene fikk også unngjelde etter at Rainiaiofrene ble funnet. Aktivister skal ha dratt lokale jøder i Telsiai ut i skogen der de ble tvunget til å vaske ofrene og legge dem i kister.
Ifølge foreningen for litauske jøder i Israel skal noen av jødene ha blitt tvunget til å slikke sårene til de råtnende likene.
I dag forstår ikke historiker Kristina Burinskaite hvorfor soldatene som tok fangene ut i Rainiaiskogen tok seg tid til å lemleste dem så voldsomt. De hadde jo dårlig tid, på flukt fra tyskerne.
- En forklaring kan være at vi var blitt fiendeliggjort i den Røde Arme, slik tyskere ble hjernevasket om jødene. Men det forklarer ikke alt. Det kan være vanskelig å forstå at gjerningsmennene var mennesker, sier Burinskaite, som er sikker på at ofrene levde da de ble lemlestet.
- Vi kjenner igjen torturmetodene fra senere under den sovjetiske okkupasjonen. Å vippe ut øyne eller skjære av ører var vanlig, hevder Burinskaite.
For sikkerhets skyld ble flere av ofrene i Rainiai-massakren dømt til døden av et sovjetisk krigstribunal — etter at de var drept.
- Da kunne de i hvert fall si i etterkant at det som skjedde, foregikk etter et legalt system, avslutter Burinskaite.
Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på e-post.