MAN SKULLE TRO det var en fortelling fra Stalin-tiden, eller noe nazi-regimet i Tyskland kunne funnet på. Men vitnesbyrdet som følger ble offentliggjort i 2004 i en rapport om nordkoreanske fangeleire:

«Fangene betraktetKyo-hwa-so nummer 77 som en dødsleir; de forventet ikke å leve til straffen deres, vanligvis på rundt tre år, var fullført. Likevel hadde avdelingene ukentlige sesjoner med undervisning og selvkritikk, der fangene skulle bekjenne sine feil og mangler. Under disse møtene måtte hele avdelingen stå, unntatt den fangen som kom med bekjennelser, som knelte med ansiktet vendt mot vaktene. En gang i måneden var det omfattende gjennomganger i hele leiren av manglende oppfylling av produksjonskravene. Det ble gjennomført offentlige henrettelser av fanger som var mistenkt for å stjele, forsøke å rømme, eller påføre seg selv skade.

Mange av fangene var så alvorlig underernært at etter kort tid med hardt arbeid kunne de ikke lenger jobbe i gruvene og ble sendt til leirens «sykehus». Noen fanger skadet seg selv for å slippe ut av gruvene. Sykehuset kunne romme opp til 1000 fanger. Fangene ble på sykehuset mellom en og seks måneder, men klinikken var fremfor alt et sted der man ventet på å dø. I periden da «Tidligere Fange nummer 6» var i leiren, døde nær en tredjedel av fangene i løpet av sin første måned på klinikken. Noen ganger, hvis fangen var nær døden, ble han løslatt for å dø hjemme, i et forsøk på å redusere det ekstremt høye antallet dødsfall i leiren. 30-50 nye fanger kom hver uke for å holde gruvedriften i gang.»