Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Her er ofrene for Nord-Koreas atomprogram

Jo mektigere regimet i Nord-Korea blir, jo mer desperat blir situasjonen for landets innbyggere.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

MAN SKULLE TRO det var en fortelling fra Stalin-tiden, eller noe nazi-regimet i Tyskland kunne funnet på. Men vitnesbyrdet som følger ble offentliggjort i 2004 i en rapport om nordkoreanske fangeleire:

«Fangene betraktetKyo-hwa-so nummer 77 som en dødsleir; de forventet ikke å leve til straffen deres, vanligvis på rundt tre år, var fullført. Likevel hadde avdelingene ukentlige sesjoner med undervisning og selvkritikk, der fangene skulle bekjenne sine feil og mangler. Under disse møtene måtte hele avdelingen stå, unntatt den fangen som kom med bekjennelser, som knelte med ansiktet vendt mot vaktene. En gang i måneden var det omfattende gjennomganger i hele leiren av manglende oppfylling av produksjonskravene. Det ble gjennomført offentlige henrettelser av fanger som var mistenkt for å stjele, forsøke å rømme, eller påføre seg selv skade.

Mange av fangene var så alvorlig underernært at etter kort tid med hardt arbeid kunne de ikke lenger jobbe i gruvene og ble sendt til leirens «sykehus». Noen fanger skadet seg selv for å slippe ut av gruvene. Sykehuset kunne romme opp til 1000 fanger. Fangene ble på sykehuset mellom en og seks måneder, men klinikken var fremfor alt et sted der man ventet på å dø. I periden da «Tidligere Fange nummer 6» var i leiren, døde nær en tredjedel av fangene i løpet av sin første måned på klinikken. Noen ganger, hvis fangen var nær døden, ble han løslatt for å dø hjemme, i et forsøk på å redusere det ekstremt høye antallet dødsfall i leiren. 30-50 nye fanger kom hver uke for å holde gruvedriften i gang.»

«TIDLIGERE FANGE nummer 6» er en av titall tidligere fanger og vakter i de nordkoreanske konsentrasjonsleirene som forteller historien om det groteske systemet i U.S. Committee for Human Rights in North Koreas rapport, The Hidden Gulag. Exposing North Koreas prison Camps

I Nord-Korea blir mellom 150 000 og 200 000 holdt i slike leire, tallet varierer og informasjonen er vanskelig å få tak i. Det man vet, er at ofte følger tre generasjoner familiemedlemmer med i fangeleirene, uten dom, fordi de er i familie med en som er «kritisk» til regimet i landet.

Ifølge BBC har presidenten i landet, Kim Jong-il, selv sagt at «Det dårlige blodet og arven fra dissidenter må utryddes i tre generasjoner».

Regimet selv nekter for at landet har slike leire, og undertrykker, mishandler og sulter ut sin egen befolkning.

DE SISTE UKENE har stormaktene igjen rettet blikket mot Nord-Korea, etter at det ble kjent at landet hadde gjennomført en vellykket atomprøvesprengning. Den sørkoreanske forsvarsministeren meldte nettopp at han går av, trolig på grunn av prøvesprengningen, som kom overraskende på Kina og Sør-Korea.

Nord-Korea har drevet intens opprustning i flere tiår, og har i antall soldater den femte største hæren i verden. Man regner at de har en drøy million soldater, og ifølge CIA Factbook går over en 20 prosent av landets BNP til forsvaret.

Av militæranalytikere er landet regnet for å være uinntagelig, på grunn av den enorme hæren, og ikke minst på grunn av landets atomambisjoner og uberegnelige lederskap. Og mens stormaktene vedtar sanksjoner og diskuterer mulighetene for forhandlinger, blir sitausjonen for landets innbyggere mer og mer desperat.

Jo sterkere regimet blir, og jo lengre landet fortsetter å være fullstendig lukket, jo vanskeligere blir det for omverdenen å hjelpe befolkningen.

FOR DE SOM virkelig lider i det lukkede asiatiske landet, er befolkningen på drøyt 20 millioner mennesker. De aller mest groteske fortellingene om overgrep i fangeleirene kom for en dag i 2004, da en tidligere militærattache i Bejing hoppet av, og ga sitt vitnesbyrd. Kwon Hyuk (han har endret navnet sitt) hevdet at fanger ble henrettet i gasskamre i leirene:

- Jeg så en hel famile bli utsatt for kvelende gass, og drept, i gasskammeret. Begge foreldrene, og en sønn og en datter. Foreldrene kastet opp og var i ferd med å dø, men helt til siste øyeblikk prøvde de å redde barna ved å bruke munn-til munn-metoden, sa Hyuk i en BBC-dokumentar i 2004.

Det har også kommet påstander om medisinske eksperimenter.

- En offiser beordret meg til å plukke ut 50 sunne kvinnelige innsatte. En av vaktene ga meg en kurv med oppbløtt kål, og sa at jeg ikke skulle spise det men gi det til kvinnene. Jeg gjorde som vakten sa og hørte kvinnene som hadde spist maten skrike. De skrek alle sammen og kastet opp blod. Alle som spiste kålen begynte å kaste opp voldsomt og skrek av smerte. Det var et helvete. I løpet av 20 minutter var de døde, beskriver Soon Ok-lee, som var fange i en slik leir i syv år, i dokumentaren.

Det har også kommet opplysninger om at kvinner blir utsatt for tvangsaborter og spedbarn drept i leirene.

- JEG TROR AT den dagen vi får vite sannheten om hva som skjer i Nord-Korea, vil det være et sjokk for oss alle. Det som skjer i landet overgår nok mye av det vi kan forestille oss. Det er ikke noe tvil om at dette er det verste regimet i verden. Regimet har klart det som ingen andre har klart, å hermetisere landet fullstendig. Der har de også hjelp av geografien - landet er omgitt av hav på begge sider, og grenser til Kina og Russland i nord, og Sør-Korea i sør. Det er helt sikkert et ønske om endring blant folk, men de har store problemer med å snakke sammen. De er utsatt for overvåkning på alle hold, til og med privat.

Det sier forfatter og Asia-kjenner Torbjørn Færøvik til Dagbladet.no.

Færøvik har blant annet skrevet boken Kina. En reise på livets elv, og dekket forhandlingene med Nord-Korea i flere omganger på 80- og 90-tallet. Han gir et eksempel på regimets ekstreme politikk:

- Inntil 1995 var det forbudt å sykle. Du kan finne på å sykle til for eksempel nabolandsbyen og snakke med en tante, og regimet anså altså dette som skummelt og en mistenkelig ting. Etter at kollektivtransport-systemet brøt sammen, på grunn av mangel på bensin, deler og vedlikehold, tillot regimet sykler så folk kunne komme seg på arbeid. På samme måte produserer de en type radio det ikke er mulig å stille inn, og man kan bare ta inn radio- og fjernsynssendinger fra hovedstaden Pyongyang, forteller Færøvik.

Forfatteren av den store biografien om Kim il-Sung og Kim Jong-il «Under the Loving Care of the Fatherly Leader», Bradley K. Martin, beskriver i boken hvordan han kom til Pyongyang for første gang i 1979, og fant en ekstem personkultus rundt Kim Il-sung, og et fullstendig absurd system der skuespill erstattet vanlig menneskelig aktivitet:

- I den skinnende rene metroen, fylt med lysekroner og bilder av presidenten, så jeg «passasjerer» komme fra stasjonen og opp med heisen, bare for så å snu og gå tilbake ned igjen for å gjenta prosedyren på ny. Deres repetitive daglige oppgave, antar jeg. Tog med bare to vogner sto på stasjonen i flere minutter, og skinnene hadde nok rust til vitne om at det å imponere gjester var viktigere enn å transportere folk.

I et intervju med Frontpage Magazine forteller han at befolkningen mangler den mest elementære kunnskap om verden utenfor landet:

- Jeg leste en artikkel nylig der en velutdannet nordkoreaner ble spurt om hvor mange land han mente det var i verden utenfor Nord-Korea. - Rundt syv land, svarte mannen. Jeg er sikker på det er en sann beretning. Nivået av uvitenhet hos folk er virkelig utrolig, sier Bradley.

DEN ØKONOMISKE politikken til regimet i Nord-Korea har fram til i dag vært en form for total planøkonomi. Økonomien er svært dårlig, og landet er avhengig av matleveranser utenfra. I dag er det Kina som står for størstedelen av matvareforsyningene.

- Befolkningen lever på eksistensminimum. Underernæring er veldig utbredt, særlig blant barn, sier Færøvik.

I siste halvdel av 90-tallet gjennomlevde befolkningen en hungerskatastrofe, samtidig som regimet fortsatte å leve i umåtelig luksus, og drev militær opprustning i stor skala. På samme måte som informasjon vanskelig når ut i dag, er det umulig å fastslå hvor mange som omkom. Tallene varierer fra noen hundre tusen til tre og en halv millioner døde.

- Under hungersnøden på 90-tallet ble folk redusert til å spise mark og kokt bark. Det mest sannsynlige anslaget er at mellom to og tre millioner omkom, sier Martin.

OG I DAG KOM ALTSÅ  meldinger om at en ny hungerskatastrofe er i ferd med å ramme landet.

Selv om hjelpeorganisasjoner som World Food Programme (WFP) har måttet stoppe leveranser av mat på grunn av uenighet med regimet og problemer med å få distribuert nødhjelp, advarer Human Rights Watch mot å kutte ut humanitær hjelp slik Sør-Korea har sagt de vil gjøre, på grunn av landets atomprøvesprengning.

- Når det internasjonale samfunnet reagerer på prøvesprengningen, må man skille mellom myndighetene og befolkningen i landet, sier Sophie Richardson.

OG PROBLEMET er at alle er livredde for hva som kan skje dersom regimet i Nord-Korea angripes, eller på annet vis bryter sammen. En atommakt som er i stand til å behandle sin egen befolkning på denne måten, er i teorien i stand til å foreta seg hva som helst.

En humanitær intervensjon er utenkelig, for å kunne slå en hær på en million mann i eget land, må man bruke en styrke på flere millioner soldater, og det kan verdenssamfunnet aldri få på plass. Både gulrot og pisk er forsøkt, men hver gang man i forhandlinger tror man er kommet til en enighet om atomprogrammet, trekker Nord-Korea seg og man må begynne forfra igjen.

Ingen har gitt et overbevisende svar på hvordan nordkoreanerne kan befris fra undertrykkelse, uten at verden, og særlig Asia, risikerer en konflikt med uante konsekvenser. Kim Jong-il kan tilsynelatende verken avvæpnes eller styrtes, han har gissetakerens makt over sitt eget folk og over omverdenen. 

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

HUNGERSNØD: Utsultede nord-koreanske barn i et daghjem i Anpyon i 1997. På 90-tallet ble Nord-Korea rammet av ekstrem matmangel. Mellom to og tre millioner mennesker omkom. Nå advares det mot en ny krise.
VAR FORBUDT TIL 1995: Regimet anså sykler for å være mistenkelig.
INGEN INFORMASJON:</B> Nesten ingen informasjon slipper inn eller ut av Nord-Korea. - Regimet har klart det som ingen andre har klart, å hermetisere landet fullstendig, sier Torbjørn Færøvik.
FANGELEIRE: En rekke vitner kan etterhvert berette historien om de nordkoreanske konsentrasjonsleirene. Forholdene er mer ekstreme enn noe annet man kjenner til, og innsatte utsettes for tortur, kjemiske eksperimenter og sult. Det finnes ingen kjente bilder fra leirene. Disse soldatene er på vei fra en konstruksjonsplass.
DIKTATOR:</B> Mens befolkningen sulter og pines ihjel, lever Kim Jong-il i ekstrem luksus.
DOKUMENTERT: I rapporten The Hidden Gulag. Exposing North Koreas prison Camps, vises en rekke kart over fangeleirene i landet.
EN MILLION MANN: Hæren i landet er enorm, og en humanitær intervensjon utenkelig.
VENTER: Nordkoreanere fra byen Sinuiju ved den kinesiske grensen.
UNDERTRYKKET: Nordkoreanerne lider under det kanskje aller verste regimet i verden.