Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Her skater «uproduktiv» DDR-ungdom

Rullebrett var kapitalistisk og ble sensurert.

HVERDAG I DDR. I det gamle Øst-Tyskland ble innbyggerne intenst overvåket av sikkerhetspolitiet Stasi. Ifølge Anna Funders bok «Stasiland» hadde Stasi-maskineriet én informant pr. 6,5 innbygger i DDR. 

Hvordan var hverdagen for de som bodde innenfor jernteppet? Det er temaet for filmserien «Det andre Tyskland» som Cinemateket i Oslo viser i januar og februar.


I ØSTBLOKKEN
foregikk stor filmproduksjon; regimene mente det var viktig. En rekke skildringer handlet om hverdagsliv, fotball, konserter, motorsykler og venner.

Upopulær bruk av rullebrett og uproduktivt gateliv vises i «Einmal in der Woche Schrein» (1982) («skrike en gang i uka»). Dokumentarfilmen fra ungdomsmiljøet i Øst-Berlin slapp ikke gjennom sensuren, men vises på torsdag og fredag denne uka på Cinemateket.

- Ungdommene dannet gjenger, men filmen viste ikke noe produktivt kollektiv. På soundtracket hører man dessuten musikk av bandet Pankow som synger «Jeg vil tenke selv» mens man ser ungdommer som henger på hjørnet, skater, eller vil gå på disko. Uttrykket ble for provoserende, sier Cinematekets programmedarbeider Hege Jaer til Dagbladet.no.

Begrunnelsen for forbudet var generelt: Filmer bør vise hvordan forhold bør være, ikke hvordan de faktisk er, het det fra filmmyndighetene.

Filmhistorikeren Ralf Schenk skriver om forbudet:  - Musikken i denne filmen var svært politisk, et slag i ansiktet på kommunistsystemet. Unge mennesker som går på diskotek og står på barrikadene. Av denne grunn ble denne ærlige, upolerte og røffe filmen forbudt.

Filmen ble totalforbudt og ikke vist før murens fall.

INNHOLD SOM DETTE kunne anspore til feil type tanker, fryktet myndighetene. DDRs ledere var redd for at filmer kunne få sosiale konflikter til å blusse opp.

- Det med alternativ livsstil var lite populært, man var redd for at det skulle bre om seg. Arbeidssky ungdom ble sett på som livsfarlig i DDR, så slike tema dysset man ned, sier universitetslektor Jon Raundalen ved NTNU. 

Bruk, import og salg av rullebrett ble forøvrig forbudt i Norge i 1978. Begrunnelsen ble levert av foreningen Trygg Trafikk, som mente mange skatere skadet seg selv, i tillegg til at de utgjorde en fare for eldre fotgjengere. Statens forurensningstilsyn hevdet dessuten at 800 000 amerikanske barn var skadet under bruk av rullebrett. Forbudet, som ble en symbolsak i høyresidens kamp mot den såkalte formynderstaten, ble opphevet i 1989.


ROCKEMUSIKK FRA VESTEN
var myndighetene i Øst-Tyskland også livredd for på 60-tallet, omtrent som den norske foreldregenerasjonen var. Det ble satset mye på film for å nå ungdommen med annen type musikk.

I «Discofilme» ble DDRs musikkbransje hyllet, med korte musikkfilmer som er alt annet enn det vi i dag forbinder med disko. Prog, metal og rock dominerer i filmene som ble produsert på 70- og 80-tallet.

- I diskofilmene var man veldig opptatt av å promotere og bygge en stolthet omkring østtysk musikk. Myndighetene var opptatt av å la ungdom ha et filmtilbud, sier Jaer.

- Man ville heller ha ungdom på kino enn at de så TV. Derfor var bevilgningene store. Man kunne leve et meget godt liv som filmskaper i DDR, med fast jobb og fast lønn, sier Raundalen. 

På 60-tallet fikk nemlig østtysk ungdom inn vesttysk, reklamefinansiert fjernsyn med vanlig antenne. Myndighetene mislikte det.

KUN GODKJENTE TEMA. I DDR ble alle filmene produsert av et statlig selskap, Deutsche Film-Aktiengesellschaft (DEFA). Staten finansierte 100 prosent, og filmene var underlagt streng sensur. En rekke filmer som ble produsert ble aldri tillatt vist.

- Når man i dag ser filmene som ble stoppet, får man en følelse av å være tettere på virkeligheten enn i de andre, nettopp fordi filmene ble forbudt. De var for ekte og virkelige til at man kunne vise dem, sier Raundalen.

På det største hadde DEFA rundt 3000 medarbeidere, og det var et ettertraktet sted å jobbe, med mindre man ønsket å påpeke svakheter i samfunnet.

- I DDR praktiserte myndighetene noe de hadde lært av russerne som het sosialistisk realisme. Det var en måte å beskrive samfunnet på som var realistisk i utseende, men som hadde et positivt, fremadskuende ferniss. Man kunne skildre problemer i samtiden, men kritikken skulle være løsningsorientert og optimistisk, sier Raundalen.

GRENSA VAR SYLTYNN. Vanlig, samfunnskritisk realisme måtte filmskaperne være varsomme med. Det gikk galt i 1965. 12 av årets 16 filmer ble totalforbudt og ikke vist før murens fall. Blant de kjente var «Spor av stein» og «Kaninen, det er meg».

- Man hadde fått lov til å lage samfunnskritisk film fra 1961, men ikke på denne måten. Positive helter skulle vise veien framover, og slutten skulle være optimistisk. Partipamper og øvrighetspersoner skulle heller ikke kritiseres, sier Raundalen.

Noen filmer med provoserende innhold fikk slippe gjennom sensuren i perioder da myndighetene løsnet grepet. «Legenden om Paul og Paula» fikk overraskende godkjentstempel i 1973. Erich Honecker ga personlig filmen grønt lys på selve premieredagen, noe han angret på da han så hvilken enorm popularitet den fikk.

- Sosialistpartiene i hele østblokken hadde en sterk moralsk pekefinger, en slags småborgerlig moral var helt typisk. At Paul og Paula med en utsvevende alenemor skulle bli produsert og lovlig i det hele tatt, var usannsynlig, sier Raundalen.

- Det er fascinerende å se nærmere på filmer som er produsert i DDR. Man vet at myndighetene hadde en agenda og ville kontrollere ting, men som utenforstående er det vanskelig å forstå hvorfor noen ting slapp gjennom og hvorfor andre ting ble forbudt. Det virker som det var avhengig av dagsform og humør hos den politiske ledelsen, sier Jaer.

OFTE FIKK SENSUREN komiske utfall. I ungdomsfilmen «Heisse sommer» fra 60-tallet fikk ikke de forelskede hovedpersonene hverandre, selv om det var eneste tenkelige slutt.

Det viste seg senere at slutten ble endret etter instruks fra myndighetene. Hvorfor? De som var involvert i produksjonen syntes det var underlig, men det finnes ingen sikre svar.

En teori er at individuell lykke ikke skulle promoteres. De som spilte det forelskede paret var et berømt musikerpar i DDR. De var forelsket også i virkeligheten. Fikk de hverandre  i filmen kunne det anses som uheldig.

ALLTAGSFILM, hverdagsfilm, ble et eget begrep i DDR. Raundalen synes filmene nyanserer bildet av det jernharde overvåkingssamfunnet.

- Jeg er ikke ute etter å unnskylde regimet på noe vis. Men for flertallet av befolkningen i DDR gikk livet sin vante gang, og disse filmene skildrer en fasett av det. Det er naivt å tro at de er direkte gjenspeilninger av hvordan livet var, men filmene viser én sjattering av det vi oppfatter som hverdagslivet i DDR, sier Raundalen til Dagbladet.no.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

FIKK OMTALE I «DISCOFILME»: Bandet Puhdys ble svære, blant annet for musikken de laget til filmen «Legenden om Paul og Paula». De eksisterer den dag i dag.
LEGENDEN OM PAUL OG PAULA:</B> Overraskende nok ble denne filmen - med en løssluppen alenemor - ikke forbudt da den kom i 1973. Filmen, som før premieren ble endret i sensuren, irriterte myndighetene fordi den ble så populær.
ØSTTYSK MOTE: Sangeren Dietrich Kitner med langt hår. Hippiemote hadde en parallell innenfor jernteppet, styrt av myndighetene, som hadde en teori om at man måtte gi noe handlefrihet til folket. Det fantes østtyske alternativ til slengbukser, miniskjørt og opptupert hår.
<B>POPULÆR: Sterncombo Meissen laget populærmusikk som ble vist på kino.
<B>WIR:</B> Spilte østtysk populærmusikk, som ble promotert som noe helt særegent og flott overfor ungdommen innenfor jernteppet.
<B>BERLINMUREN UNDER BYGGING:</B> Eller «Den antifascistiske beskyttelsesvollen», som myndighetene kalte den. Etter at muren var oppe opplevde filmskaperne i DDR en oppmykning i kulturpolitikken siden «fascist/kapitalist-faren» var utestengt.
<B>BERLIN ECKE SCHÖNHAUSER:</B> Filmen fra 1957 var et østtysk alternativ til «Rotløs ungdom». Den handler om en gjeng som henger på hjørnet, noen i opposisjon til foreldrene.
PAUL OG PAULA:</B> Regissør Heiner Carow laget denne filmen i 1973. Den var fullfinansiert og produsert av staten, men myndighetene irriterte seg over frihetstrangen og ønsket om å skape egen lykke.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media