Herborgs nye verden

Herborg Kråkevik (34) er blitt mor og husmor. Tidvis går hun på veggene.

Egentlig visste vi det hele tida. Herborg Kråkevik ville komme tilbake.

Du kan ta rikshuldra ut av Jondal. Du kan ta sirkushesten ut av manesjen. Men du kan aldri sende Herborg Kråkevik til København med en jurist og tro at siste ord er sagt.

- Jeg føler jeg har vært veldig lenge borte. De siste åra har jeg ikke gitt så mye av meg selv til publikum. Så jeg håper det fremdeles er noen der ute.

Hun smiler det smilet som fikk anmelderne i hovedstaden til å synes det var uhyre sjarmerende med dialekt, og kvinner med dinglende rødvinsglass til å gråtkvalt nynne om klovnen som ler.

- Jeg er spent på hvordan denne plata blir mottatt. Når man har grublet og tenkt i så mange år, er det enormt spennende å se om det jeg har laget, virker på folk. Det er det eneste som er viktig nå.

Hun ble hipset opp i de høyeste lag av kunstnersfæren. Elleville salgstall og panegyriske anmeldelser. Et eventyrbryllup i Rosendal og en meget rask skilsmisse. Og så, poff - var hun liksom borte. Hun dro til Kambodsja med Redd Barna. Der sto det en dansk jurist. Hun visste. Han visste. La oss gjøre en lang historie kort.

- Hvordan ser en vanlig dag ut for deg?

- Egentlig lever jeg et ganske borgerlig liv i København. Jeg står opp altfor tidlig. Mannen min går på jobb. Jeg følger datteren min i barnehagen. Så går jeg på biblioteket Diamanten og skriver tekster. Jeg handler inn, lager mat, henter Agnes og venter på at mannen min kommer hjem. Han er, om mulig, mer arbeidsnarkoman en meg.

ALENE: Egentlig synes hun det er litt godt også. Mann og barn er i København. Herborg Kråkevik er alene på hotellrommet mens applausen fremdeles ringer i øregangene. Foto: Agnete Brun
ALENE: Egentlig synes hun det er litt godt også. Mann og barn er i København. Herborg Kråkevik er alene på hotellrommet mens applausen fremdeles ringer i øregangene. Foto: Agnete Brun Vis mer

- Så du forskyver middagen halvtime for halvtime?

- Helt til jeg sitter og tripper fingrene i bordplata. Når jeg bor i huset mitt i Skagen er hverdagen annerledes. Når jeg jobber, er det også annerledes. Det er en stor gave å ha flere forskjellige verdener. Spesielt når man har entendens til å være rastløs.

- Plata heter «Annleis enn i går». Hva er annerledes?

- Tittelen handler om at vi hele tida forandrer oss. Det fascinerer og skremmer meg. Jeg har forstått at det er helt umulig å holde fast på noe her i livet. Prøver du å holde fast en stemning, forsvinner den. En forelskelse går over. En pasjon går over. Det eneste du kan gjøre er å kjempe mot det, eller bruke det til noe.

- Hvis det hadde vært mulig, ville du levd i forelskelsen hele tida?

- Ingenting er bedre enn å være forelsket. Det er vanskelig å toppe den følelsen. Men det å bli mor er heldigvis en forelskelse som aldri går over. Når datteren min blir førti, vil jeg fremdeles strekke armene mot henne og ønske at hun skal komme til meg. Sånn er det jo ikke med en mann etter noen år. Med barn er du evig sårbar og evig dedikert. Kanskje det er det eneste som varer.

Da hun var yngre sto hun på et spesielt sted på fjellet og lovet høytidelig at hvis hun bare fikk opptre, hvis hun bare fikk suksess, så skulle hun gjøre gjengjeld. Men når applausen skyllet over henne, lengtet hun til stillheten hjemme. Det var så deilig å være ingen i København. En mor som alle de andre. Likevel. På kjøkkenkrakken har hun sett for seg dette øyeblikket mange ganger. Ny plate. Anmeldelsene. Turneene. I det spennet lever Herborg Kråkevik. Mellom alt som flyter. Og alt som holder henne fast.

- Jeg er ikke så original. Jeg tror alle mennesker spør seg: skal jeg aldri finne ro? Skal jeg alltid lengte til noe annet? Selv om man har det godt, med den mannen eller den jobben, så er det også noe annet i oss. Suget etter det andre livet. Milan Kundera skrev ei bok som het «Livet er et annet sted». Jeg tror en av de største syndene vi gjør, er å ikke leve her og nå.

Herborgs nye verden

- Er det godt eller vondt å ha den lengselen?

- Jeg tror det er nødvendig for ikke å gro fast og stivne. Men det er både godt og vondt.

- Blir mannen din engstelig av at du lager ei plate full av savn?

- Nei. Han vet at det ikke er en dagbok.

I begynnelsen forsto ikke danskene et kløyva ord av hva hun sa. Etter et helt liv med identiteten kveilet opp rundt språket sitt, la hun om til normert riksmål. Det var feil. Kjønnsløst. Etter noen år ga hun opp. Hun la om.

- Snakker du dansk nå?

- Ja.

- Og det sier du uten blygsel?

- Jammen jeg er veldig stolt av det. Det er utrolig viktig at de nordiske landene kan forstå hverandre. Når dansker og svensker skal snakke sammen, bruker de engelsk. Det provoserer meg enormt. De orker ikke å anstrenge seg. De har bare gitt opp for dumskapen.

- Burde ikke du da ha stått beinstøtt med Jondal-dialekten?

- Nei, for de forstår det ikke.

Hun skaffet seg en talepedagog. En rolle på Odense Teater krevde et upåklagelig dansk.

- Danskene har utrolig dårlig språkøre.

Hun lener seg framover og snakker tydelig og pedagogisk:

- De sier til meg: Hvor taler du dog forståelig norsk.

- Der har du takken, for å ha lært seg dansk.

Det skjedde noe med Kråkevik. Leser du intervjuene hennes bakover i tid, er det omtrent som å se en østers lukke seg. I begynnelsen er hun helt åpen. Hun forteller om alle de rare og morsomme tingene hun og Kenneth Sivertsen gjør. Som at de har navn på kjøkkenstolene og kjøleskapet. Kåre og dem, heter stolene. At hun går med to armbåndsur og alltid må si god kveld til Bjørnson-statuen i Bergen. Journalistene synes det er fantastisk. Kanskje hun ikke forstår hvilke overskrifter man lager av sånt. Og så begynner forandringen. Profesjonaliseringen. Hun blir knappere og knappere. «Det er privat»-setningen dukker opp. Like før hun dro til Danmark skrev ukebladet KK at de fikk en kontrakt der det sto «Herborg bør ikke terges».

- Hva skjedde?

- Brent barn. Jeg elsket jo å bli intervjuet. Jeg hadde mange gode samtaler med journalister. Men så får man jo sine slag. Man blir misforstått og føler seg uthengt.

- Hva var verst? Forsiden om at du gikk på scenen i pillerus?

- Jeg skal ikke beklage meg om noe spesielt. Jeg har vært heldig som har opplevd å virkelig bli løftet av media. Men da vet du at de skal dra deg ned igjen også. Den nedturen kan aldri bli behagelig.

- Hadde du en klausul om at du aldri skulle snakke med Dorthe Skappel?

- Jeg har bare utrolig lite respekt for Se og Hør og

«God kveld Norge». Ofte, hvis du jobber for et teater, er

du forpliktet til å promotere prosjekter. Da står du bare derog smiler, liksom. Nå styrer jeg sånne ting mer selv. De representerer en del av artistverdenen som ikke er så hyggelig.

- Når du har hatt sånn suksess, blir du redd for å gå på trynet?

- Jeg er ikke det nå. Kanskje jeg var det før? Jeg har ikke vært så opptatt av hvordan ting blir mottatt. Jeg har bare vært opptatt av det jeg ville gjøre. Men det er vanskelig å huske. Heldigvis skriver jeg en del i dagbøker. Jeg kan bli sjokkert når jeg leser hva jeg har tenkt. Det har vært godt for meg å få avstand til alt dette, og bare konsentrere meg om de nære ting i noen år.

- Var Danmark et valg eller en flukt?

- Mange har spurt om jeg flyttet for å få fred. Sånn tenkte jeg aldri. Men det kan godt være noe som lå under. Jeg tror at hvis en lytter til hjertet sitt, og tar imot signal fra folk du treffer, blir du ledet inn mot bra ting.

- Er ikke det to motsatser, å lytte til seg selv og til andre?

- Begge deler handler om åpenhet. Mange har behov for å planlegge livet i detalj. Når de bare får pensjonen skal de gjøre ting, og vips får de kreft. Sånn er jo dette livet. Vi må lytte til de rådene vi får, enten de kommer fra oss selv eller andre.

Nå venter et pressesirkus uten like. Turnéplaner. Hotellrom. Managere. Forretningsmenn som spør om hun kan synge «Den Fyrste Song».

- Jeg tror det er derfor jeg elsker å stå på scenen, fordi i halvannen time kjenner jeg et ekstremt fellesskap. Jeg føler sjelden jeg opplever det utenfor scenen. Samhørighet. Fellesskap. Etter forestillingen vet jeg at det er slutt. Da kan jeg gå på hotellet og være alene.

- Er det ensomt på hotellrommene?

- Ja, men jeg har behov for den ensomheten. Når jeg skal ha konsert, tenker jeg på det hele dagen. Jeg er ikke så god til hverdager. Jeg blir fort rastløs og tenker at nå må det pinadø skje noe spennende.

- Savner å drikke sjampis med Wenche Foss?

- Ja, det hender.

- Hva gjør du da?

- Da drikker jeg sjampis. ■iwt@dagbladet.no