Store gutter gråter også

-Heroinet tok bort alle følelser

Trond Henriksen (51) rusa bort overgrep og dårlig sjøltillit i over tretti år. Det var først i fengselet han lærte seg orda han trengte for å snakke om det.

– Jeg gråt mange ganger på cella, men kvalte gråten i puta, så ikke naboen skulle høre det.

Trond Henriksen har tilbragt 13 år av livet sitt i fengsel for ran, kidnapping og tyveri. Statusen som en av Norges farligste kriminelle gav ham plass på toppen av fangehierarkiet. Men den medførte også at han aldri kunne vise tegn til svakhet.

-Det var en utrolig slitsom tid, og jeg kjenner fortsatt på skadene det gav meg å undertrykke følelsene mine så lenge. Jeg beskytter meg, og prøver helt automatisk å drukne alle følelser som er vanskelige.

Det er seks år siden han sonet ferdig sin siste dom. Syv år siden han satte sitt siste skudd heroin, etter å ha blitt avhengig som tjueåring. Nå jobber han som miljøarbeider for Kirkens Bymisjon i Halden. Selv om alle åra i fengsel tvang ham til å legge følelsesmessig bånd på seg, var det også ironisk nok der han innså fordelene ved å utvide ordforrådet sitt. Gjennom å skrive dikt fikk han utløp for alle tankene. Det forhindret ikke bare at han knuste cella si, men sparte ham også for sanksjoner:

– Jeg var en ganske enkel fyr med få ord, og møtte det meste med «fuck you direktør» og «dra til helvete». Og så fikk jeg ti dager refs og mista tv’n. Jeg skjønte ikke hvorfor de andre gutta slapp unna med å skjelle ut fengselsdirektøren, før det var en hyggelig engelsklærer som tok meg til side: «Trond, du må lære deg å kalle direktøren drittsekk på fem forskjellige måter, uten å bruke ordet drittsekk.» Først trodde jeg ikke det var mulig, men der og da var interessen for ord skapt. Orda var en oppdagelse og gjorde det mulig for meg å nyansere følelseslivet mitt.

I fjor gav Trond Henriksen ut selvbiografien «Ingen murer er for høye». Han hadde skrevet det meste av boka da han innså at han hadde utelatt en vesentlig hendelse.

– Jeg ble seksuelt misbrukt som tolvåring. Det var en hemmelighet jeg holdt på i 38 år og som jeg var sikker på at jeg skulle dø med. Det var ikke noe kult å gå til gutta og si at du har fått en kuk i kjeften liksom, at du ble tvunget til det … Så jeg fortrengte det i mange år. Det var så mye skam. Samtidig ble det etter hvert viktig å fortelle det, fordi opplevelsen forandra meg og ødela veldig mye.

Det tok ham fire år å forstå hvordan han skulle klare å være helt, helt ærlig - for første gang i sitt liv. Hvordan han skulle orke å gjenskape vinterkvelden i 1979, da en fremmed bil stoppa og sjåføren tilbød å kjøre Trond hjem. De nådde aldri fram til Ekeberg. I steden skrudde mannen opp musikken og begynte å klå. Da Trond skrek og sparket, fikk han et slag i ansiktet. Så ble hodet hans presset mot mannens skritt. Trond kan fortsatt huske den svette og kvalmende lukta:

Store gutter gråter også Vis mer

– Overgrepet gjorde meg veldig sint. Jeg fikk et voldsomt hat til menn, og hadde et sykt syn på homofili til langt oppe i ungdomsårene. Jeg brukte to uker på å skrive to sider om det som skjedde. Det var tårer og spy og – det var helt forferdelig. Bare å snakke om opplevelsen nå, syns jeg er utrolig ubehagelig.

I dag er han likevel glad for at han valgte å fortelle.

– Når jeg går ut for å ta en øl, er det spesielt å oppleve at folk kommer bort og sier at det ikke bare er meg som ble seksuelt misbrukt, og som deretter forteller meg hele historien sin. Sånn sett har utleveringen i boka hatt en mening.

«Overgrepet gjorde meg veldig sint. Jeg fikk et voldsomt hat til menn.» Trond Henriksen

Han har fortalt det meste. Om hvordan han som gutt følte seg mer hjemme i gjengen på trappa til Østbanen enn i klasserommet, og hvordan de rappa biler og kjørte fra snuten lenge før de var gamle nok til å ta lappen. Første gang han ble arrestert hadde han ikke rukket å fylle fjorten år. Etter det kom fengselsoppholdene tett. Det var etter flere ran og kidnappingen av en politimann at han i 1991 ble stemplet som en av de farligste forbryterne i landet. All åpenheten betyr likevel ikke at Trond Henriksen ikke hemmeligheter igjen. Å være ærlig mot seg selv innebærer ikke nødvendigvis å flombelyse hele fortida. Den omfatter jo også andre enn ham selv:

– Alle mennesker dør med en hemmelighet eller ti, og det skal jeg også gjøre. Uansett vil de hemmelighetene jeg har aldri overgå dem jeg allerede har fortalt om. Men det er jo mange fine følelser også. Som forelskelse, som jeg har opplevd nå etter at jeg slapp ut. Det er en deilig greie! Det finns ikke noe større en kjærlighet. Det høres litt teit ut, jeg mister vel helt maskuliniteten min nå, ha-ha, men nei, kjærlighet …

– Kjærlighet kan jo gjøre deg gæren, ikke sant. Foruten å våkne hver dag å vite at du får en dag til i livet, er det ingenting som slår det å våkne ved siden av den du elsker. Jeg jobber også med å dele ut mat til mennesker som trenger det. Det å kunne få lov til å gi en mamma med tre barn en liten bærepose med mat – og den klemmen og den takknemligheten hun viser deg da, det er også en form for kjærlighet. En sånn klem er bensin for hele dagen.

«Kjærlighet kan jo gjøre deg gæren, ikke sant.» Trond Henriksen

Han smiler litt forlegent og kikker på kjæresten Bodil Steinsvik, som sitter ved bordet litt bortenfor. De møttes på trebåtfestivalen i Halden for fem år siden. Trond konstaterer at det er et hav av forskjell på å bli kjent med seg selv på nytt og det å la alle andre få vite hva han føler. Han ler nervøst, sier han ikke kan huske at han har vært så tørr i munnen noen gang. Bodil sier hun synes han greier seg veldig bra. At han er modig. Trond smiler til henne:

– Bodil er full av liv og veldig følsom. Hun gråter ofte, og selv om jeg kan syns det er litt ekkelt og nesten bli sint når hun gråter av å se på «Petter uteligger», så får det meg til å føle på en stor omsorg og gjør meg bare enda mer glad i henne. Jeg har lært mye av å være kjæresten hennes.

Han tømmer vannglasset:

– Men jeg kjenner jeg blir sånn, dette var veldig heftig …

Gjennom livet har Trond Henriksen utsatt seg for mye ubehag. Forskjellen denne gangen er at han vet at han har godt av det på sikt. Sårbarhet er ikke bare en følelse av å være liten og ikke strekke til. Det handler også om sinne mot seg selv og andre:

– I mange år var jeg utrolig sint på seksualforbrytere og pedofile. Jeg kjente på et sterkt hat mot dem. Å jobbe i Kirkens Bymisjon har utfordra de følelsene og lært meg at folk er mer enn det du ser. I dag kan jeg for eksempel si at jeg ønsker at seksualforbrytere skal få egne fengsler for at de skal få best mulig hjelp til å komme tilbake til samfunnet. Det hadde jeg ikke sagt for noen år siden - da hadde jeg ønska dem et helt annet sted. Jeg veit ikke om det er alder eller klokskap, men sånne oppdagelser gjør at jeg føler at jeg er på rett vei.

Med så mye bortkasta tid har han mye han gjerne skulle ha gjort de årene han har igjen her på jorda. Men utålmodigheten kan også få fram de mindre sympatiske sidene ved ham. Han må fortsatt øve seg på å gå noen ekstra runder rundt huset når ting ikke skjer i det tempoet han mener det burde:

– Jeg har skjønt at det også ligger mye makt bak ord. Ord kan være veldig slemme, og det hender nok dessverre at jeg sender av gårde et piskeslag eller to for mye når jeg blir utålmodig. Jeg er heller ikke så god til å takle motgang. Motgang kan gjøre meg veldig frustrert. Før i tida var det veldig lett å ruse det bort. Jeg satte bare ei sprøyte heroin, og vipps, så var det borte.

Sprøyta var hans beste venn i over 30 år. Å skulle bli nykter var ikke bare et mareritt med abstinenser. Det var en lang sorgprosess.

– Heroinet tok bort alle følelser. Det er derfor heroin er et så fantastisk rusmiddel, men det er også derfor det er så utrolig farlig. Å skulle slutte med heroin var som å ta farvel med sin beste venn. Det er mange misbrukere som strever med å håndtere denne sorgen. Den er en undervurdert del av utfordringene med å komme seg ut av avhengighet.

«Ord kan være veldig slemme, og det hender nok dessverre at jeg sender av gårde et piskeslag eller to for mye.» Trond Henriksen

Da Trond Henriksen ble arrestert siste gang, vurderte han å ta sitt eget liv. Han visste at abstinensene snart kom til å rive i ham og at han kom til å bli jævlig sjuk. Han tenkte på mora som sikkert satt hjemme og var bekymra, og som nok en gang ikke ante hvor han var. Fortvilelsen og den dårlige samvittigheten for alt han hadde utsatt henne for, var nesten ikke til å holde ut.

– Mamma har betalt jævlig mye for det livet jeg har levd. Hun så meg i ville biljakter og fikk politi med maskingevær på døra. Da hun leste om meg på forsida av avisene, omtalt som en av Norges farligste menn, måtte hun begynne med nervetabletter. Hun orka ikke aviser etter det. Mamma er den som har betalt mest for livet mitt – og det er også mamma jeg har hatt aller dårligst samvittighet for.

Det finnes tusenvis av mammaer som hans der ute, sier han. Mammaer som gjør alt som står i deres makt når ungen deres er på vei mot avgrunnen. Mammaer som blir redde og skuffa, igjen og igjen, og opplever at de aldri strekker til.

– Jeg har utsatt mamma for så mye at ordet «unnskyld» nesten blir patetisk. Men det er det eneste ordet jeg kan si. Nå ønsker jeg mest av alt å gjøre henne stolt og trygg på at det går bra de årene hun har igjen.

Å tilgi seg selv, er det aller vanskeligste. Trond har utsatt mange mennesker rundt seg for fare, men det gikk lang tid før han forstod hva handlingene hans hadde gjort med andre. Som under postranet på Kværner i 1988, der han og kompisen helt bevisst brukte leketøyspistoler for ikke å skade noen. Det var først etter to år, da postfunksjonæren ba om å få møte ham ansikt til ansikt på Ullersmo, at han innså at det at våpenet var falskt, ikke utgjorde noen forskjell for ofrene hans:

Store gutter gråter også Vis mer

– Postfunksjonæren hadde vært sykmeldt og hatt mareritt om øynene bak finlandshetta hver eneste natt siden ranet. Hun kom gråtende inn på besøksrommet og skrek «det er dine øyne jeg ser, det er dine øyne jeg ser!». Hun hev seg rundt halsen min, hulket og forsvant ut av livet mitt. For meg var det en utrolig oppvekker. Det var først da jeg skjønte at jeg hadde ødelagt livet til et menneske med den handlinga.

Han ber om mer vann.

Trond Henriksen snakker om ungdommene han jobber med. De ensomme, de som har blitt mobba og som aldri har følt at de passer inn. De som kommer skeivt ut fra start. Trond var selv en av hovedpersonene i dokumentarfilmen «Store gutter gråter ikke» fra 1995, som fulgte opp - og nedturene hos åtte unge kriminelle ved rehabiliteringsprosjektet «Stifinneren» ved Oslo Fengsel. Trond er opptatt av å fortelle ungdommene han jobber med at de skal være seg sjøl, at de er bra nok, at alle følelsene de har er helt åkei. Han forsøker å gi dem ros og komplimenter så ofte han kan. Alle trenger å bli sett, sier Trond, vi må passe oss for å dømme det vi ikke forstår eller som virker fremmed og rart:

– Du kan føle deg ydmyka av dine nærmeste uten at de skjønner det, og det er kanskje noe av det vanskeligste å snakke om. Det er vel sånne følelser man prøver å rømme fortest fra. Vi takler slike ting forskjellig. Personlig blir jeg fort lei meg, og er nok veldig sår. Jeg kan virke tøff og hard, men er dårlig på kritikk. Og da kan jeg føle at folk tråkker på meg selv om de egentlig ikke mener det.

-Magasinets prosjekt om menn og psykisk helse er viktig fordi det fremmer menns opplevelser, som igjen fører til mer kunnskap, sier generalsekretæren i Rådet for Psykisk Helse, Tove Gundersen.

I løpet av livet vil rundt halvparten av alle kvinner og menn rammes av en psykisk lidelse. De aller fleste blir friske eller mestrer livene sine godt. Samtidig vet vi at gutter og menn deler mindre følelser, at de sjeldnere ber om hjelp, at de ruser seg mer, er mer voldelige og oftere tar livet sitt enn jenter og kvinner:

«Jeg kan virke tøff og hard, men er dårlig på kritikk. Og da kan jeg føle at folk tråkker på meg.» Trond Henriksen

- Vi skal ikke sykeliggjøre menn som kjønn, men være oppmerksomme på ulike trekk på gruppenivå. Hjelpeapparatet må også bli flinkere til å se hver enkelt, og dermed også forskjellsbehandle, sier Tove Gundersen.

Generalsekretæren sier forskningen er entydig på at det er god folkehelse i å være åpne om at vi har det vanskelig.

-Åpenhet gjør den psykiske smerten mindre for den som forteller, og også håp og mot til andre som sliter. Det betyr likevel ikke at man alltid bør være åpen om alt til alle, men heller velge seg ut noen få. Det er for eksempel ikke sikkert det er bra verken for våre nærmeste eller oss selv om vi deler alt vi føler på sosiale medier mens vi står midt oppe i det.

All forskning er også entydig på at forebygging virker – selv om man ikke alltid vet nok om hvilke tiltak som fungerer best. Likevel satses det bare småpenger på dette området i forhold til ressursene som brukes i behandling. Gundersen mener mye av problemet ligger i at den enkelte regjering aldri sitter lenge nok til at man kan se resultater av forebygging. Det vet politikerne, og velger heller tiltak som de kan måles konkret på. Med det ser de også bort fra all kunnskapen som viser at det er enklere å bygge trygge barn, enn å reparere syke voksne.

-Det vi til enhver tid vet minst om, er hva hver enkelt trenger og ønsker. Det er det hjelperens oppgave å spørre om. Å få tillit til at hjelperen oppriktig bryr seg krever tid, men er et vendepunkt for mange. Å føle seg sett, møtt og verdsatt er faktisk viktigere enn mengden fagkunnskap og utdanning hjelperen har. Det er heller ingenting som tilsier at de som er mer genetisk sårbare for psykisk uhelse ikke kan få fantastiske liv – om miljøet ruster dem til å møte de utfordringene og krisene som kommer i løpet av et liv, sier Gundersen.

Trond Henriksen husker da han selv forsøkte å komme seg ut av rusmisbruket som 27-åring og to av de beste kompisene hans i behandlingsgruppa konfronterte ham. De så alvorlig på ham og sa at han alltid hadde vært en klovn, men at de visste at han hadde tatt på seg klovnemaska for å skjule følelsene sine.

– De hadde jo helt rett, humor var beskyttelsen min, men det at mine beste venner liksom skulle invadere meg på den måten, det var jævlig. I ettertid ser jeg selvsagt hvor fint det var og hvor mye jeg trengte å høre akkurat det. At jeg fortsatt husker det så godt etter tretti år, viser hvilket inntrykk det gjorde på meg. Jeg følte på en slags ydmykelse som det tok lang tid å svelge. Følelsen av å bli avslørt er ydmykende.

«Jeg har kosta samfunnet hundre millioner. Minst. Jeg har medført veldig mye elendighet for mange mennesker.» Trond Henriksen

Han legger ikke skjul på at han føler en sterk moralsk forpliktelse til å gjøre opp for seg.

– Du vet, jeg har kosta samfunnet hundre millioner. Minst. Jeg har medført veldig mye elendighet for mange mennesker og sittet 13 år i fengsel. Om jeg skal kunne ha et snev av god samvittighet når jeg blir gammel, må jeg bruke den tida jeg har nå godt, sånn at alt dritet jeg har gjort, ikke har vært helt bortkasta. Om jeg klarer å hjelpe en ungdom å unngå og ta de samme dumme valgene som meg, da har det kanskje vært litt verdt det. Da kan jeg unnskylde noe av all dumskapen min. Så ja, mye av det jeg gjør i dag, gjør jeg fordi jeg har dårlig samvittighet. Men jeg tenker det er helt ålreit, jeg. Rett og slett.

Av Bodil har Trond lært at han må nyte de små tinga og ta vare på dem rundt seg, at det til syvende og sist er det som er viktig her i livet. Det hender hun har kommentert hvordan Trond plutselig kan bli opptatt med oppvaskmaskina for ikke å vise hvor rørt han blir av å se på Norske Talenter.

– Det fortsatt en eller annen bom som detter ned, som sier at disse følelsene må du ikke vise, ikke en gang til din egen kjæreste. Så det å tørre og vise følelser er fortsatt en prosess. Det å få lov å dele skammen gjør at den er lettere å bære, i alle fall for min del. Men selv om jeg har kommet så langt at jeg kan snakke om den prosessen, blir jeg nok aldri ferdig utlært.

En episode fra barndommen trenger seg fram. Trond var fem-seks år og på tur med faren sin da han plutselig snubla og falt på bakken:

– Det gjorde vondt, og jeg husker jeg begynte å sippe litt. I stedenfor å trøste, sa faren min noe sånn som at «døh, store gutter gråter ikke!». Det er sånn mange av oss er oppdratt, at vi menn skal være harde og tøffe og ikke vise følelser. Men likestillinga er på god vei, og jeg håper vi gutta kan utvikle oss på dette området også. Vi burde jo heller si at store gutter gråter også. Dét hadde vært fint, det. •

Menn ruser seg mer, er mer voldelige og tar oftere livet sitt enn kvinner – men søker sjeldnere hjelp. I serien «Store gutter gråter også» snakker Magasinet med kjente menn om følelser og med noen av våre fremste eksperter på psykisk helse. All forskning viser at det er god folkehelse i å være åpen om vanskelige følelser. Rådet for psykisk helse (psykiskhelse.no) støtter opp om prosjektet.

les alle sakene her