Het alene

Det er av kalde menn og varme høner du skal høre sannheten.

TELEFONSAMTALEN VAR HVERDAGSLIG: «Vi skal på konsert i kveld. Vil du bli med?» spør hun. «Jeg har skikkelig vondt i halsen, så jeg tror ikke det,» svarer jeg. Det er ikke bare en dårlig unnskyldning. Mandlene mine er så store som tennisballer, og hver gang jeg svelger, er det som å spise et stort, sprellende pinnsvin. «Åååå, syke menn,» ler hun hånlig, og gir seg ikke før jeg ler med, noe som gjør forbløffende vondt. Det verste er at det er nesten hundre prosents sjanse for at hun kommer til å fortelle alle sine pene venninner at jeg ikke ble med fordi jeg er puslete og sykelig. Alle sammen kommer til å himle med øyene, og si det samme «Åååå, syke menn.» Jeg aner ikke hvordan hetsen mot syke menn oppsto, men jeg har alltid følt at den har vært dypt urettferdig. Hvis en kvinne er litt sliten, overarbeidet eller bare litt fysen, hvis hun har vondt et kvinnested, eller er frustrert fordi en samtale med en venninne inneholdt litt ubehagelige henvisninger til en episode som man var enig om å legge bak seg - så er det selvsagt at hun ikke kan bli med på noen ting, og det forventes at du er breddfull av sympati. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg med mild stemme og kloke ord har vist omsorg for venninner som ikke har noen grunn til å være annet enn lykkelige og opplagte. Men med menn er det noe annet: Jeg trengte bare å si at jeg hadde vondt i halsen, uten å klage eller akke meg, før jeg ble siktet for grovt hypokondri, selvmedlidenhet og manglende mannlighet. HUN HAR RETT, naturligvis. De siste tre dagene har jeg gått rundt i leiligheten med lue, skjerf og tøfler. Jeg har klynket og sutret for meg selv hver eneste gang jeg har reist meg fra en stol, eller følt litt trekk fra vinduet. Jeg har sett på fjernsyn hele kvelden (selv den vanskelige timen mellom åtte og ni, da en programteknisk naturlov forhindrer utsendelsen av gode programmer), og da et nært familiemedlem (ja, mor) spurte om hun skulle komme innom en tur, fikk jeg henne til å kjøpe med seg sjokolade, brus og Donald. Så jeg er skyldig i alt jeg er anklaget for, og antakeligvis mer til. Men min frustrasjon er denne: Min venninne har ingen mulighet til å vite hvor stusslig jeg egentlig er. Hun har aldri sett meg slik, og da hun ringte, satte jeg meg opp i sofaen, og snakket med min aller mest opplagte stemme - nøye med å ikke gjøre meg selv ynkelig. Ikke før jeg måtte - da jeg sto overfor en invitasjon til å forlate min varme sykekokong - fortalte jeg at jeg hadde vondt i halsen, og selv da var det ikke så mye selvmedlidenhet med i bildet. Jeg kunne altså - for alt hun visste - ha vært et skikkelig mannfolk, et som led i stillhet, uten å klynke eller lese Donald. Ertingen hadde vært den samme. Menn trenger altså ikke å oppføre seg ynkelig for å være ynkelige når de er syke. «Men du kommer på drinker på lørdag som avtalt?» fortsetter hun. «Eller er du kanskje for syk?» Sarkasmen renner tjukk som snørr ut av telefonrøret. «Nei da, jeg kommer, jeg,» svarer jeg tappert, og forsøker å komme på noe morsomt å si, men ingenting melder seg, så jeg legger på. I STEDET FOR bare å sitte inne og synes synd på meg selv - noe som kan være en god, hemmelig syssel - er jeg nå nødt til å bli frisk. Og løsningen er suppe. Etter en runde i den elendige, kalde verden, er jeg tilbake på kjøkkenet med chili, ingefær, kokos, sitrongress, samt ei høne. To timer seinere kan jeg, for første gang på flere dager, svelge uten at det gjør vondt. Chilien og ingefæren framkaller rensende svetting. En syndflod løsner fra nese og bihuler, og jeg merker at det er på tide å lufte ut og ta en dusj. Da lørdagen kommer, er suppa oppslurpet, og jeg er frisk nok til å møte den harde virkeligheten. Jeg vet at det er slik det er - livet byr ikke på noen sympati. Men heldigvis byr det på damer, drinker og jazzmusikk, og det er slikt som gjør det levelig å være frisk.

    HØNSESUPPE MED INGEFÆR, SITRONGRESS OG KOKOS
Dette er ei suppe som har helbredet meg mange ganger. Og når jeg har smakt den i ikke-forkjølet tilstand, har jeg også lagt merke til at den er riktig god. Hvis du ikke er forkjølet, kan det være lurt å ha i krydderne litt etter litt, så du ikke brenner opp. Å kjøpe ei kokehøne i butikken er best. Jo eldre fuglen er, jo mer smak har den. Kjøttet skal du ikke bruke, uansett. Høne er dessverre svært billig, så mange butikker ser ikke poenget i å selge den. Hvis du ikke får tak i ei høne, kan du bruke kylling, naturligvis, eller bare kyllingbein (hvis du har). Jeg har også brukt ukrydrede kyllingvinger, som har mye bein og lite kjøtt. Det gir god smak, men har vingene litt mye fett, bør du skumme av fettet før du serverer. Et lettvintalternativ er kyllingkraft eller buljong. Det er ikke like godt, men gir deg basiskraften, og er du ute etter forkjølelsesmat, så er krydderne viktigst. Jeg har i flere andre ingredienser også, for smakens skyld (litt bortkastet på meg), men det viktigste for helbredelsen er ingefær, chili, hvitløk og lime. Vil du ha mer kjøtt i suppa, kan du ha i skiver med rå kylling noen minutter før du skal servere.
    1 høne eller 1 kg kylling med bein (helst mye bein)1 løk1 hvitløk2 chili, eller flere små, tørkede chili2 sitrongress1 diger ingefærknollsalt1 boks kokosmelk1-2 ts gurkemeieevt. 1-2 ss fish sauce (nam pla)finhakket sellerirotev. andre grønnsakerlimefrisk korianderev. kyllingkjøtt eller kokt hønekjøttvårløk, i skiver
Ha høna i ei gryte, del løken i fire og hvitløken i to og ha bitene i gryta. Fyll opp med vann så det dekker høna. Knus eller grovhakk halvparten av chilien, litt av ingefæren og alt sitrongresset. Ha den knuste chilien, ingefæren og sitrongresset i gryta. Kok opp. La småkoke i en til to timer. Sil suppa og kast bein og grønnsaker. Bruk ei skje til å fjerne det du kan av fettet som samler seg på toppen. Hvis du har tid, kan det være lurt å sette suppa i kjøleskapet til den er kald, og så fjerne fettlaget. Kok inn suppa til det er omtrent halvannen liter igjen. Ha i kokosmelka. Finhakk resten av ingefæren. Krydre med gurkemeie, eventuelt fish sauce, mer ingefær og eventuelt mer chili. Ha i grønnsaker og eventuelt kyllingkjøtt, og la koke i noen minutter til. Smak til med mer fish sauce eller salt. Hakk koriander. Overfør suppa til suppeskåler, ha i mer ingefær, press over saften fra en halv lime i hver suppeskål og legg ved mer lime ved siden, strø over vårløk og koriander og server.
    SUPPE MED INGEFÆR, FENNIKEL OG MYNTE
Samtidig med mitt stakkarslige sykeleie ble en venninne bosatt i Jerusalem rammet av samme flaue sykdom. Forkjølelsen er så vanlig og triviell at det er umulig å oppnå særlig sympati med den, så hun ba meg om en oppskrift på å bli frisk. Jeg ga henne den, men siden folk i Midtøsten er mer opptatt av å gjøre livet vanskelig for hverandre enn å importere varer fra fredelige Fjerne østen, ble hun nødt til å tilpasse oppskriften en hel del. Men resultatet ble godt, og hun ble frisk. Hvis du vil lage kraften fra bunnen, kan du bruke oppskriften over, og eventuelt sløyfe sitrongresset og erstatte det med en grovhakket fennikel.
    1,5 liter hønsekraft eller buljong1 ss fennikelfrø1 finhakket fennikel1 diger knoll ingefærev. 4 fedd hvitløk, finhakketmyntebladersitron
Kok opp kraften, ha i fennikelfrø og fennikel. Finhakk ingefær og ha i omtrent to spiseskjeer, samt halvparten av hvitløken, hvis du bruker hvitløk. Har du en bunt mynte, ha i kvistene. La koke i 10- 15 minutter. Fjern myntekvistene, smak til med mer ingefær og eventuelt salt. Ha suppa i boller. Press over masse sitronsaft, dryss over mynteblader og server.
    andreas.viestad@dagbladet.no
Meninger om mat? Bli med i debatten!

<HLF>Suppe for syke:</HLF> Hønsesuppe med ingefær, fennikel og mynte renser opp i både kropp og sjel.
<HLF>Hønsesuppe: </HLF> Høns er som ost og vin - jo eldre, jo mer smak har den. For ytterlig smak og helbredelse har du i ingefær, chili, hvitløk og lime.