Hevneren

Faren fikk vite hvorfor tenåringssønnen plutselig hadde begynt å lyve. Han kjøpte en enveisbillett til Alta.

Oslo, lørdag 29. mai, 2004

IDET «PHILIP» legger på telefonrøret, kjenner han hvor sint han er. Sint, og fortvilet. Det hans ekskone nettopp har fortalt ham, er forferdelig. Samtidig faller brikker på plass. Han burde ha forstått det for lengst, men det er først nå han skjønner hvorfor sønnen deres lyver om alt mulig. Det er ikke på grunn av skilsmissen. Det er på grunn av noe annet. Noe mye verre.

Alta, neste dag.


DEN TO TIMER
lange flyturen til Alta har gitt ham god tid til å tenke. Hva kan han gjøre for å få sønnen til å åpne seg? Til å fortelle, slik at de sammen kan løse problemene som er oppstått? Men når de endelig sitter på sønnens barneværelse, i huset i Alta, går samtalen tregt. Sønnen gråter, vil ikke fortelle. «Du må fortelle,» sier «Philip». De drar bort på pizzarestauranten. Han presser sin egen sønn til det ytterste, men det hjelper ikke. Det kommer bare mer gråt, mer taushet. Det blir seint, og de drar tilbake til huset. Gutten vil sove, han ber fortvilet om å få slippe å snakke mer om det. Faren ser at han lider, men krever likevel å få høre sannheten. Hvordan skal han ellers forhindre at noe slikt skjer igjen? Så tar sønnen opp ei pute. Puta blir et menneske, og ved hjelp av den klarer fjortenåringen endelig å fortelle.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Uka etter, Oslo.


OSLO BETYR FRIHET.
Frihet fra frykten. Ekskona synes det er en god idé at «Philip» tar sønnen med seg tilbake til Oslo, til leiligheten i utkanten av sentrum. Gutten deres har godt av å komme seg vekk fra det som skal ha skjedd der oppe. Men det blir ei tung uke. Fire måneder etter at anmeldelsen ble levert, har ingen ordnet med legeundersøkelse som kunne ha sikret bevis. «Philip» tar seg fri fra kantinejobben og tar sønnen med til legevakt og sykehus. Overalt blir de bedt om å dra tilbake til Nord-Norge. I slutten av uka overlater han leiligheten til ekskona og sønnen. Han ser at gutten trenger mammas støtte og omsorg. Selv bor han litt her og litt der; noen netter hos familie, noen hos venner. Hver ettermiddag etter jobb er han innom leiligheten, og for hver dag synes han at sønnen slapper litt mer av. Det gir ham håp: De skal klare dette.

 Alta, onsdag 16. juni 2004.  

KRIM- OG NYHETSJOURNALIST TOM SKOGLUND i Altaposten sitter i telefonen. Men ingen svarer på nummeret han har ringt. Han reiser seg fra pulten på kontoret midt i Alta sentrum og går de få skrittene inn på møterommet. Tom vet ikke helt hva han ville spurt om, dersom mannen hadde svart på oppringningen. Han bestemmer seg likevel for å prøve igjen etter redaksjonsmøtet.

Hevneren

Om lag midtveis i møtet tar noe oppmerksomheten bort fra diskusjonen rundt bordet. Tom får øye på den eldre, tilsynelatende forvirrede mannen, som står midt på gulvet i redaksjonslokalet. Hvorfor Tom er den som reiser seg og går ham i møte, vet han ikke. Men når den gamle presenterer seg, gjenkjenner han straks navnet. Møtet blir en underlig opplevelse. Tom vet ikke helt hva han skal tro. Foran ham sitter en 72 år gammel mann og tilstår en alvorlig forbrytelse. Tom lytter til hva mannen forteller, samtidig som motforestillingene svirrer i hodet. At dette kan bli et intervju av de sjeldne, er det ingen tvil om. Når den eldre mannen omsider avslutter sin historie, reiser Tom seg, takker for praten og ber ham dra hjem. Hvis det mannen forteller noensinne skal komme på trykk i Alta-posten, må Tom Skoglund vite at mannen er ved sine fulle fem. Den gamle må forstå hva han er i ferd med å gjøre. Derfor ber journalist Tom Skoglund ham dra hjem og tenke. To timer seinere slår han mannens telefonnummer for annen gang denne dagen. Kort tid etterpå sitter 23 år gamle Tom Skoglund i ei stue i en sokkelleilighet utenfor Alta sentrum. Det han får høre, gjør ham kvalm. Han gjennomfører intervjuet så raskt han kan, før han setter seg i bilen og kjører tilbake til redaksjonen.

 Oslo, torsdag 24. juni 2004.

LUFTA ER FUKTIG . I løpet av dagen skal gradestokken tippe over 17 grader. Snart er det helg. Snart er det sommer.

Leiligheten er tom når «Philip» kommer innom denne ettermiddagen. Han vandrer litt rundt på måfå. Så får han øye på avisutklippene. Han vet de ikke er beregnet på ham, likevel begynner han å lese.

«Jeg angrer og må ha hjelp» er tittelen på den første artikkelen. Han leser videre:

«Det er helt jævlig, det som har skjedd. Det innser jeg. Men jeg føler det er på sin plass at jeg får hjelp.» Mannen som er intervjuet, er den samme personen som sønnen har fortalt om. Det er «Philip» sikker på.

Han kjenner hvordan den døsige sommerstemningen brått forsvinner. Det neste klippet er et intervju med lensmannen: «Ett år er vanlig behandlingstid på overgrepssaker,» sier lensmann Tor Johansen til Altaposten.

«Philip» får lyst til å brøle: Ett år?! I løpet at det halve året som har gått siden anmeldelsen ble levert, har politiet i hans øyne brukt minimalt med tid på hans sønn.

En tanke slår ned i ham. Blir han nødt til å gjøre noe med dette selv?

Fredag morgen går han på jobb i kantina som han pleier. I en pause ringer han et reisebyrå og ber om en billett til Alta. En enveisbillett. Lørdagsflyene er fulle, men han får plass på flyet som går ti over tolv fra Gardermoen søndag formiddag. Når arbeidsdagen er over, ønsker han kollegene god helg. Han sier ingenting om at denne fredagen kan være hans siste arbeidsdag på veldig lenge.

 Alta lufthavn, søndag 27. juni 2004

DEN FULLASTEDE BOEING 737 maskinen fra Oslo stopper opp klokka 14.25. 131 passasjerer går mot ankomsthallen. Ingen av kabinpersonalet har lagt merke til noe spesielt ved den 43 år gamle mannen i oransje genser og blå bomullsbukser. Hvis de hadde gjort det, ville de kunne fortelle at han spiste med god appetitt, og at han ikke snakket med noen av de andre passasjerene i løpet av de to timene flyturen varte. Han sov ikke, men satt i dype tanker under hele reisen.

«Philip» går ut av ankomsthallen og inn i den usedvanlig varme nordnorske sommerdagen. Ikke et øyeblikk tenker han på at han kan snu, gå tilbake til terminalen og be om en billett tilbake til Oslo. Med målbevisste skritt passerer han taxiholdeplassen og går ned Nordahl Griegs vei. Noen meter før første veikryss, der hvor ei pil peker mot Lakselv og ei annen mot Nordkjosbotn, stopper han og ber til Gud. I det samme begynner det å regne.

I EN KJELLERLEILIGHET i et hus tett inntil E6, i Bossekop utenfor Alta ligger en 72-åring på sofaen. Han har vært ute en liten rusletur, deretter har han spist middag. Nå nyter han det søndagsstille huset. Elleve dager har gått siden den unge journalisten fra Altaposten var på besøk. I mellomtida har husverten til 72-åringen funnet en konvolutt i postkassa. En konvolutt med et avisutklipp fra Altaposten og et anonymt brev.

På europaveien dundrer tungtransporten forbi, selv om det er helligdag. Et stykke nedenfor huset ligger Altafjorden stille.

PÅ ESSO-STASJONEN i Bukta, en drøy kilometer fra flyplassen og fire kilometer utenfor sentrum, er formiddagsrushet endelig i ferd med å avta. De første sommerhelgene er alltid travle. I sentrum har natta vært preget av fyll. Noen ungdommer har måttet hentes ned fra taket av en eldrebolig, tre jenter har flydd på hverandre i en slåsskamp og flere bileiere har funnet igjen bilene sine med knuste ruter. Men dagen tilhører turfolket, og mange av dem kommer innom bensinstasjonen. Ingen legger merke til den høyreiste 43-åringen med en liten tursekk på ryggen. Når han åpner døra og trår inn på steingulvet, er det dessuten midt i vaktskiftet. At han kjøper en kniv og ikke en skrutrekker eller en annen skarp gjenstand, er tilfeldig. Han velger det de har som virker mest hensiktsmessig og ikke er for dyrt. Han betaler for den lille Morakniven med rødt plasthåndtak til 72,50 og en rull med sølvfarget tape til 59 kroner, uten at noen stusser over det.

«PHILIP» VET HAN kan snu i døra på bensinstasjonen, han kunne gått rett forbi reolen med knivene og i stedet tatt et ukeblad i bladhylla innerst i lokalet. Men den muligheten finnes ikke i tankene hans. Han svinger til høyre ut av bensinstasjonen, krysser E6 og går inn på gangveien mot sentrum. Den friske lufta gjør ham godt. Han er far til to og tenker at hans eldste sønn trenger ham mer enn noensinne. Han går raskt oppover Buktabakken mot Rådhuset, uten å ta notis av den kraftige stigningen. Hva om mannen ikke er hjemme? Hva om han er reist på ferie? «Philip» har ingen returbillett.

LOKALAVISA, LENSMANNSKONTORET og drosjeholdeplassen, sammen med en håndfull forretningsbygg utgjør de Alta sentrum, hvor alt ligger innenfor en radius på mindre enn hundre meter. Ved 16-tida om ettermiddagen praier en mann en taxi og ber om å bli kjørt til en adresse om lag tre kilometer utenfor sentrum. Noen meter før bestemmelsesstedet ber passasjeren sjåføren om å stoppe. 43-åringen betaler kontant for turen og går ut av bilen.

«PHILIP» BLIR STÅENDE på veien i noen sekunder. Plutselig er han litt usikker - ikke på hva han skal gjøre, men på om han befinner seg på riktig sted. Så finner han postkassestativet og postkassa med adressen han har fått på opplysningen. Når han er sikker på hvilken inngang som hører til adressen, blir han usikker igjen: Hvordan bør han egentlig gå fram? Han våger seg fram til et vindu, og kikker forsiktig inn i sokkelleiligheten. På et bord rett innenfor ser han ei diger saks, og skvetter til. Så får han øye på den gamle mannen på sofaen. Han ser ut som om han sover.

72-ÅRINGEN hører banking på vinduet. Han reiser seg opp fra sofaen. I vinduet får han se et mannsansikt. Det går noen sekunder før han går til døra.

«PHILIP» SER MANNEN reise seg fra sofaen. Han kan fortsatt snu seg og gå, praie en taxi på veien og reise tilbake til Oslo. I stedet peker han mot døra, signaliserer at 72-åringen skal åpne. Noen sekunder etter står de ansikt til ansikt. «Jeg er faren til gutten du har misbrukt,» sier «Philip». Så løfter han kniven.

 Vadsø fengsel, mars 2005


FRAVÆRET AV
personlige gjenstander på celle nummer 101 er påfallende. Ved vasken ligger en tannkremtube og en tannbørste. Ei bok og et eple deler hylleplass med tre bilder av «Philips» yngste sønn. Siden reisen til Alta i juni og det som skjedde der, er forholdet mellom far og hans eldste sønn forandret. Sønnen har vært på besøk i fengselet en gang.

Nå snakker de, i følge «Philip», sammen på telefon en gang i uka. Sønnens bistandsadvokat, Bergny Ofstad Karlsen, sier at gutten har vanskelig for å forstå at hans pappa må sitte i fengsel mens overgriperen til nå har gått fri.

-  Hvis politiet hadde gjort jobben sin overfor barn som blir utsatt for seksuelle overgrep, hadde ikke jeg behøvd å hevne det denne mannen har gjort, sier «Philip».

-  Jeg angrer ikke, sier han, men legger til:

-  Det eneste jeg angrer nå når jeg sitter her, mens han får bevege seg fritt, er at jeg ikke drepte ham.

Ifølge dommen fra Alta tingrett 21. desember 2004 er det et under at knivstikkene «Philip» påførte den da 72 år gamle mannen i Altaveien i juni i fjor, ikke drepte ham.

Selv hevder «Philip» at han aldri hadde til hensikt å ta livet av mannen.

-  Jeg ville ikke gi ham dødshjelp slik at han kunne slippe unna med det han har påført min sønn og andre. Jeg ville torturere ham, plage ham, så han måtte slite med det han gjort resten av sitt liv - akkurat som sine egne ofre.

Han har latt skjegget gro. Han akter ikke å fjerne det før han kommer ut av fengselet. Foreløpig ser det ut til å bli en gang i 2008. Tre dager før julaften i fjor ble han dømt for drapsforsøk og ilagt ubetinget fengsel i fire år. I tillegg må han betale en oppreisning på 60 000 kroner til sønnens overgriper. Dommen er anket og skal opp i lagmannsretten 18. mai.

-  Hva er hevnens pris?

-  Hevn i seg selv koster ingenting. Og hadde den gjort det, ville prisen ikke spilt noen rolle. Jeg gjorde dette på vegne av dem samfunnet ikke beskytter - barna. Men hevn må alltid være siste løsning.

DENNE SAKEN handler om hevn. Derfor har Magasinet tatt utgangspunkt i en hevners historie. Vi har vært i Alta for å gå gjennom handlingsforløpet og konsekvensene det fikk. Av hensyn til den fornærmede tenåringssønnen og familien rundt ham, er alle partene i saken anonymisert.

Alle de involverte er informert om at Magasinet skriver denne historien, som skjedde i fjor sommer. Verken moren, tenåringssønnen eller den overgrepssiktede 72-åringen vil la seg intervjue i Magasinet.

Historien er basert på dommen fra Alta tingrett 21. desember 2004, intervju med den dømte 43-åringen selv, sønnens bistadsadvokat Bergny Ofstad Karlsen, den siktede overgrepsmannens advokat Bernt Ole Rydningen, 43-åringens advokat John Christian Elden, journalist Tom Skoglund i Altaposten og tidligere avisartikler i Altaposten og Dagbladet.

Samtlige kilder har fått lese igjennom historien og godkjent den før den gikk i trykken.

72-åringen sto like før påske tiltalt for overgrepene mot tenåringsgutten i Alta tingrett. Dom falt etter at Magasinet gikk i trykken.

43-årige «Philip» ble dømt i Alta Tingrett 21. desember 2004. Spesialist i psykiatri, Børre Husebø, har undersøkt og avgitt primærpsykiatrisk erklæring av «Philip» like etter knivstikkingen 1. august 2004. I rapporten er det ikke påpekt noe som tyder på at tiltalte ikke var tilregnelig i gjerningsøyeblikket. Dommen er anket. Saken skal opp på nytt i Tromsø lagmannsrett før sommeren.

Søker sannheten: «Den to timer lange flyturen til Alta har gitt ham god tid til å tenke. Hva kan han gjøre for å få sønnen til å åpne seg?»
Hemmeligheten: «Han burde ha forstått det for lengst, men det er først nå han skjønner hvorfor sønnen deres lyver om alt mulig. Det er ikke på grunn av skilsmissen. Det er på grunn av noe annet. Noe mye verre.»
Nærmer seg: «Ved 16-tida om ettermiddagen praier en mann en taxi og ber om å bli kjørt til en adresse om lag tre kilometer utenfor sentrum.»
Våpenet: «At han kjøper en kniv og ikke en skrutrekker eller en annen skarp gjenstand, er tilfeldig.»
Målrettet: «\'Philip\' blir stående på veien i noen sekunder. Plutselig er han litt usikker - ikke på hva han skal gjøre, men på om han befinner seg på riktig sted.»
Straffen: «Han har latt skjegget gro. Han akter ikke å fjerne det før han kommer ut av fengselet. Foreløpig ser det ut til å bli en gang i 2008.»