Hilde Hagerup

Den første setningen, det første avsnittet. Kanskje de viktigste linjene i ei bok. Men hvorfor ble det akkurat slik?

Boka: «Løvetannsang» Forfatter: Hilde Hagerup Begynnelsen: «Da jeg skjønte at Siv ikke kom til å fortelle hva som hadde skjedd, forsøkte jeg å se det for meg. Jeg begynte med båten. Jeg visste at de hadde vært i den gule båten og ikke i snekka, for det var den gule båten som forsvant. Jeg visste at pappa hadde hatt med seg den grå fiskeveska og den rosa bøtta, og at han hadde hatt de store grønne gummistøvlene med hull i sålen, for de nye støvlene stod i gangen. Det tok et halvt år før mamma satte dem opp på loftet.» Begrunnelsen: Jeg bruker en slags lappeteppeteknikk når jeg skriver, og begynte å skrive et helt annet sted. Denne begynnelsen ble skrevet ganske seint. Boka har egentlig to historier. Den ytre handlingen er at det kommer ei ny jente til et lite sted hvor det allerede finnes to bestevenninner. Disse tre krangler om hvem som skal være venner med hvem. Så er det underhistorien om Gerd som har mistet faren sin på sjøen. Hun har aldri fått vite hva som skjedde, og det handler om hvordan Gerd og søsteren hennes bearbeider savnet etter faren. Jeg begynte boka slik jeg gjorde, for at leserne skal godta Gerds aggresjon seinere i boka. Hun måtte tas i forsvar før leserne begynner å mislike henne. Når jeg skriver, analyserer jeg aldri sånn som dette. Det er i grunnen ting jeg har funnet ut i ettertid. Glad i litteratur? Besøk Dagbladet.nos litteratursider! hallgeir.opedal@dagbladet.no