Himmelen kan vente

Det er bedre med en fugl på grillen og 20 til i hønsehuset.

Også denne sommeren vil Magasinets faste matskribent Andreas Viestad hver uke skrive fra sitt sommersted på Sørlandet.

DET ER TUSEN TING som må ordnes før jeg skal forlate byen. Papirer, møter, folk å ringe. Til slutt blir jeg så lei at jeg setter meg inn i den gamle, skranglete Land Roveren, og vender sørover, uten å ha gjort halvparten av det jeg skulle. En av fordelene med å kjøre en gammel, skranglete Land Rover, er at det bråker så mye at du ikke hører telefonen som ringer og tekstmeldingene som tikker inn og minner deg på at du skulle vært et sted og snakket med noen om noe, levert noen papirer, samt en rekke andre slike byting. Det er faktisk såpass bråkete at det til og med er litt vanskelig å tenke, noe som er behagelig, for dermed unngår jeg at tankene mine graviterer i retning av alt jeg skulle ha gjort. Jeg er ikke så god til å sluntre unna som jeg skulle ha ønsket, og kan trenge ulende motorstøy og jevn kroppsmassasje for å sende tankene i motfase.

OG NÅR JEG OMSIDER har kjørt de 420 kilometerne gjennom grønne fylker og grisgrendte bygder helt til jeg har kommet til ytterst på en halvøy i Farsund kommune, forbi skiltet der det står Viestad, forbi postkassene og opp til Jordet gård, til mitt eget tun, til mitt eget hus som lyser blåhvitt og forventningsfullt i sola, da er byen ristet ut av meg. De sier at man må vente litt før sjelen kommer etter når man er på reisefot, men sånn er det ikke når jeg skal hit. Etter en kald avrivning i sjøen, en varm kaffe på trammen og en symbolsk pissing opp mot det gamle eiketreet, er jeg framme. Skuldrene senker seg et par centimeter.

Jeg lener meg tilbake for å nyte stillheten. Men når øresusen omsider begynner å gi seg, merker jeg at det slett ikke er stille. Tusenvis av fugler i busker, trær og kratt synger det glade budskap om at det er sommer på landet - det er tid for småpusling i skog og på jorder, stelling og utnytting av markens grøde, nytelse, synging, og hvis hellet er ute og stemningen riktig god, for festing og fornikering også. To linerler, som snart skal begynne med sommerjobben sin - å fly rett foran biler på smale landeveier - bruker sine siste feriedager på å gjøre kur til hverandre. Ett øyeblikk står de på hagebordet, det neste øyeblikket er de høyt oppi trekronene.

En av grunnene til at jeg hvert år reiser på landet og lever min lille, høyst romantiske og idylliserte småbruktilværelse, er at jeg, for en stakket stund, vil oppheve tida. Ikke stoppe den, men oppheve dens jevne, klokkertro framskridning. For tida gjelder ikke på samme måte her på Jordet. Når det regner og er kaldt åler den seg langsomt framover, når det er sol bykser den fram så fort at du kan se salaten vokse og maisen strekke seg mot himmelen. Og bortsett fra å vanne grønnsaker og dyr, er det aldri noe som virkelig haster.

JEG PAKKER OSTER, oljer, vin og andre gode ting fra byen ut av bilen og kjører og henter høns og geiter hos bonden Osmund. Like etter er det fullt av liv på gården.

Høns er dumme, men de har god hukommelse. Straks hanen Lars og damene hans er ute, husker de hvor de er. De bykser av gårde til komposthaugen, der alle slags godsaker frister sultne fuglenebb. Så går de den samme runden rundt huset som de gjorde i fjor. De tar små hvilepauser på samme steder som de pleide, og klukker og koser seg akkurat som før. Det er som om de mange månedene siden forrige sommer ikke eksisterte.

Geita og hennes vesle killing Pastis står også og koser seg, akkurat som før, men med noen viktige forskjeller: Den alltid misfornøyde Blågeita har dødd i løpet av vinteren. En morgen lå hun med beina i været, og det var slutten på den mollstemte visa. Pastis, som nå hopper og spretter rundt på tunet, likner på en prikk fjorårets favorittkilling, den søte og alltid kosete Saftis. Mora står tålmodig og ser på alt geitetullet den driver på med, og når Pastis vil ha seg en tår med melk og litt moderlig trøst, får han det. Det er rart at denne kjedelige, fornuftige geitekvinnen med det digre juret er den samme Saftis som pleide å sovne på fanget mitt når vi spiste utendørs. Det burde ikke komme som noen overraskelse at også Saftis vokser opp og blir stor. Men at hun i mitt fravær har blitt mor - bekymringsfull, omsorgsfull, irritabel, lakterende mor - det er som plutselig og brått å bli minnet på at tida går med racerfart, samtidig som den på sett og vis går i sirkel.

 Nå er det sommer:  Andreas Viestad nærmer seg Viestad.
Nå er det sommer: Andreas Viestad nærmer seg Viestad. Vis mer

TIDA KAN BARE glemmes ved å bruke den, og ganske snart er alle aktivitetene på gården med på å fjerne den slags seige filosofiske funderinger. En rekke små og tilsynelatende trivielle, men i virkeligheten livsnødvendige gjøremål venter. I drivhuset, som er nytt av året, konkurrerer plantene jeg satt ut i mai med uinvitert ugress, og den fuktige og kalde våren har invitert mose på besøk. Kjøkkenhagen skal lukes, trærne ved utedoen må trimmes, floren, der hønene holder til, må pusses opp. Hønsene skal ha vann, og vannsystemet deres må forbedres, så de ikke ender opp med å drite i eget vannfat.

Vanlige verpehøns - de hvite italienerne som produserer de fleste kjøpeeggene du finner i butikken - og de fleste rasehøns, har så ødelagte gener at det må en rugemaskin til for å få fram kyllinger. Lars og damene hans er blandinger av uklart opphav - alt som er sikkert er at de store damene med fjær på føttene har litt av den staselige faverolle-rasen i seg. Én av dem har, på tross av den elendige norske våren i år, kjent urgamle gener kalle dem til morsgjerningen, og hun har klart å klekke ut sine egne og venninnenes kyllinger. De små, nervøse nøstene må også ha litt stell - nærmere bestemt sin egen pappeske og litt plass å holde til på der de ikke risikerer å bli tråkket i hjel av de voksne.

Kyllingene er kilde til en viss glede og forventning: Om litt blir det tydelig hvem av dem som er høner og hvem som er haner. Hønene skal få legge egg og leve til reven eller gikta tar dem. Tilovershanene skal ta en annen vei gjennom skjebnens labyrint: De skal ftres med den deiligste maten de vet så de blir tjukke og fine, og deretter havne på grillen min. Men inntil videre er det kjøpekyllingene som må til pers. Mens de kyllingene jeg selv feiter opp tar smak av urter, grønnsaker, frukt og restemat, må kjøpekyllingen gnis inn med rosmarin og salvie fra kjøkkenhagen for å gi den et liv etter fsrfabrikken.

JEG PUSLER RUNDT for meg selv noen dager. For hver lille oppgave jeg gjennomfører, kommer jeg på to nye. Den gamle robåten skal på vannet, der den må ligge og trutne i noen dager før det er noenlunde trygt å ro den. Gresset skal slås, nakken skal få bli solbrent, tomler skal hamres, vannblemmer skal få danne seg og sprekke akkurat før garnet skal trekkes og renses for brennmaneter. Hygienen skal få justert seg til landlivet, det salte og kalde morgenbadet erstatter den evinnelige dusjingen.

Det ender gjerne slik når man gjør trivelige ting alene: Jeg er så opptatt med mitt at jeg glemmer hvor bra jeg har det. Én oppgave tar over for den neste. Først når jeg setter meg ned ved utebordet og ringer ruteopplysningen for å finne ut når bussen med første sommergjest ankommer, blir jeg minnet på hvordan det egentlig har seg. Med flat og formell stemme forteller damen på ruteopplysningen når bussen fra Kristiansand stopper på Rom. Men så, under et stille rom i samtalen mens hun blar i gammeldagse rutebøker for å finne ut noe om forbindelsene videre, utbryter hun «Å, så deilig det høres ut der du er!». Jeg blir litt forfjamset, og hun fortsetter: «Alle de fuglene! Det høres som om du sitter i en paradishage.»

Ruteopplysningsdamen har stukket hull på kokongen min, den plutselige lengselen hun uttrykker etter å ha det slik jeg har det gjør at jeg plutselig ser verden rundt meg med nye øyne. Der vi har avsluttet samtalen blir jeg sittende lenge og høre på livet som lever rundt meg, og se på svalene som danser i lufta over huset.

JEG PLUKKER den første salaten, peppersterk ruccola som jeg skal servere med chèvre, og noen blåskjell som jeg håper ikke er giftige. Bare en håndfull, for sikkerhets skyld - bedre halvdød enn død.

Jeg pusser litt på sveisen, fjerner fløyelen på tenna og setter meg i bilen. Første gjest ankommer med champagne og latter, og vi spiser en tidlig middag under åpen himmel, selv om det egentlig er altfor kaldt. Det føles både riktig og litt pussig å spise kylling mens Lars og damene hans tusler rundt bordet i håp om å få noen brødbiter, og å spise chèvre mens Pastis suger melk av Saftis.

Det er så fredelig som det bare kan være en kald, klar sommerkveld på landet under åpen himmel - en slik kveld hvor ingenting ondt kan skje. I mange minutter er det ikke en lyd å høre. Alle fuglene har stilnet. Jeg går og legger de nervøse hønene, og gir dem litt ekstra brød og rosiner som trøst. Så tenner jeg i peisen og lar himmel, hav og tid seile sin egen sjø. Og før vi er ferdige med å grille marshmallows på unevnelige måter, drikke den sommerlige lime-og-gindrinken gimlet og snakke om tant og fjas, har sommernatta blitt til morgen.

RUCCOLASALAT MED CHEVRE

Den spisse geitemelksmaken til chèvre er god sammen med den sterke pepperaktige smaken til ruccolasalat. Jeg lager denne salaten så enkel som mulig - jeg lager ikke engang en skikkelig dressing, bare en blanding av god olje, litt rødvinseddik, salt og nymalt, grovt pepper, og så har jeg noen små biter finhakket løk oppi. Ønsker du litt sødme, kan bitte små biter finhakket fersken være godt - men ikke for mye.

Det kan være godt å bake osten i ovnen først. En liten bit til 4

2 stor bunt ruccola

4 skiver chèvre

4 ss olivenolje

1-2 ss rødvinseddik

2-3 ss finhakket løk

litt grovt salt

nykvernet, grovt pepper

Rens salaten, la den gjerne ligge i isvann i 15 minutter for å trekke til seg væske og bli god og sprø. Tørk godt av den.

Bland salat, olje, eddik og løk i en bolle. (Dette bør du gjøre akkurat i idet du skal servere, for både olje og eddik får salaten til å bli slapp.) Fordel på tallerkener. Legg en skive chèvre på hver tallerken, krydre med salt og grovt pepper.

BLÅSKJELL MED PASTIS

Pastis er det franske brennevinet som er i slekt med ouzo og raki, og den fine anissmaken passer godt til blåskjell. Hvis du plukker dine egne skjell bør du sjekke om de er spiselige der du bor. Dette kan du gjøre på Mattilsynet.no eller ved å ringe Blåskjelltelefonen på 820 33 333. Hvis du bruker kjøpeskjell, som ikke inneholder så mye væske, kan det hende du trenger 1 desiliter vann, vin eller eplejuice (det setter fin smak, det også). Forrett til 4

1 kg blåskjell, renset og skyllet

3-4 ss pastis

1 ts anisfrø

ev litt estragon

4 ss finhakket løk

ev 1 fedd hvitløk, finhakket

Varm ei gryte som er akkurat stor nok til å romme blåskjellene. Ha i smør, krydder og løk, og surr i 1 minutt. Ha blåskjell i gryta og sett på lokket. La dampe i 8 minutter, til nesten alle skjellene har åpnet seg. Rist på gryta et par ganger underveis, eller rør rundt med en sleiv.

GRILLET KYLLING MED SALVIE OG ROSMARIN Å grille en hel kylling kan oppfattes som litt utfordrende fordi bare én ting er sikkert: Det blir ikke perfekt. Men det er ikke perfeksjon som er målet når man griller - det er mye god smak.

Jeg stapper litt urter og smør innunder skinnet på kyllingen, og stapper buken full av sitron og mer urter, og legger urter oppå skinnet også. De blir brent opp, men gir fra seg god smak likevel.

Det viktigste med grilling er å utvise litt selvdisiplin før den røffe grillingen begynner: Vent til kullene er helt glødende. Du bør også sørge for at grillristen er helt ren, for er den skitten, biter den seg fast i skinnet, så det revner. (Det vil nok skje litt uansett.)

Nok til 4

1 stor kylling
en neve salvie
1 kvast rosmarin
50 gram smør
1 sitron, delt i båter
salt

Bland 1-2 ss smør og urter og stapp dem innunder skinnet på kyllingen. Forsøk å gjøre det litt forsiktig, så du ikke ødelegger skinnet. Stapp buken full av sitron og urter. Gni kyllingen inn med smør og salt, og ha på urter utenpå.

Legg kyllingen på grillen med brystsida ned i 5-10 minutter. Stek den deretter på hver side i 5 minutter - hold gjerne fast i kyllingen med en grillklype eller gaffel. Stek den videre på ryggen. Har du en kulegrill er det fint å steke kyllingen litt i utkanten av det glødende kullet, med lokket på. Sjekk den fra tid til annen, så den ikke brenner seg.

Stek den på ryggen totalt i en halvtimes tid, avhengig av varmen. Stikk lårene med en gaffel der de er på sitt tjukkeste. Hvis væsken som siver ut er blank, er kyllingen ferdig. La den hvile i noen minutter før du serverer, gjerne i utkanten av grillen.

GIMLET

Dette er min favorittdrink, den beste og enkleste sommerdrinken, og en kilde til mye smerte neste dag hvis man ikke er forsiktig. Jeg lager min drink slik den står beskrevet i «The Long Goodbye» av Raymond Chandler, men jeg anerkjenner at det kan være godt med en liten slump tonic eller soda oppi for å gjøre den litt lettere, så er jeg i grunnen fornøyd når andre lager den. Det går an å lage den uten Roses Lime Cordial og en annen limejuice tilsatt sukker, men det blir ikke helt det samme.

4 cl gin

4 cl limejuice

is

Rist sammen gin og limejuice i en shaker, eller bland det i glasset. Ha i så mye isbiter at det er is fra bunn til topp. Drinken er først litt for sterk og syrlig, og man sitter og nipper i den, så blir den friskere og lettere å drikke mot slutten, og man får veldig lyst på én til før man er ferdig.

Vegetarianer: Geita Pastis er gladest i grøntfor.
Fin forrett: Blåskjell med pastis.
Den beste sommerdrinken: Gimlet.
Utfordrende: Grillet hel kylling med salvie og rosmarin.
Helt på jordet: Andreas er på plass på Jordet gård, og griller en hel kylling. Hanen Lars passer på.
Går planken: Hanen Lars på vei ut av soverommet sitt.