Også denne sommeren vil Magasinets faste matskribent Andreas Viestad hver uke skrive fra sitt sommersted på Sørlandet.

DET ER TUSEN TING som må ordnes før jeg skal forlate byen. Papirer, møter, folk å ringe. Til slutt blir jeg så lei at jeg setter meg inn i den gamle, skranglete Land Roveren, og vender sørover, uten å ha gjort halvparten av det jeg skulle. En av fordelene med å kjøre en gammel, skranglete Land Rover, er at det bråker så mye at du ikke hører telefonen som ringer og tekstmeldingene som tikker inn og minner deg på at du skulle vært et sted og snakket med noen om noe, levert noen papirer, samt en rekke andre slike byting. Det er faktisk såpass bråkete at det til og med er litt vanskelig å tenke, noe som er behagelig, for dermed unngår jeg at tankene mine graviterer i retning av alt jeg skulle ha gjort. Jeg er ikke så god til å sluntre unna som jeg skulle ha ønsket, og kan trenge ulende motorstøy og jevn kroppsmassasje for å sende tankene i motfase.

OG NÅR JEG OMSIDER har kjørt de 420 kilometerne gjennom grønne fylker og grisgrendte bygder helt til jeg har kommet til ytterst på en halvøy i Farsund kommune, forbi skiltet der det står Viestad, forbi postkassene og opp til Jordet gård, til mitt eget tun, til mitt eget hus som lyser blåhvitt og forventningsfullt i sola, da er byen ristet ut av meg. De sier at man må vente litt før sjelen kommer etter når man er på reisefot, men sånn er det ikke når jeg skal hit. Etter en kald avrivning i sjøen, en varm kaffe på trammen og en symbolsk pissing opp mot det gamle eiketreet, er jeg framme. Skuldrene senker seg et par centimeter.