Himmelsk poltur

Matglade kan trygt legge kursen mot nord.

– KAN DU KJØRE oss til Nordpolen? sa Fredag og lukket bildøra.

Drosjesjåføren, en av den gamle, tradisjonelle typen, så nesten fornærmet ut.

– Selvfølgelig, sa han tørt og trykket på gassen.

Det viste seg ganske raskt at han ikke bare visste hvor Nordpolen var, han hadde ingen betenkeligheter med å dele sin kunnskap om hvorfor dette krysset mellom Grefsenveien og Sandakerveien i Oslo på folkemunne hadde fått sitt spesielle navn.

– For et par hundre år siden var dette langt på landet, et yndet sted for landturer, og omtrent så langt nord man kunne komme i Oslo uten å havne i tjukkeste skauen. Det var langt, det var i retning nord, dermed ble det døpt Nordpolen, sa sjåføren.

Kjært navn, mange teorier om opphavet. Ifølge «Oslo Byleksikon» hadde plassen fått navn etter et tidligere serveringssted. Men uansett var målet for utflukten Victor, en restaurant Robinson og Fredag har besøkt med stort hell flere ganger tidligere.

– À LA CARTE, ELLER DAGENS? lurte Robinson.

Kaninterrin, carpaccio av torsk med wasabisorbet, braisert oksebryst og grillet piggvar hørtes fristende ut. Det gjorde også dagens meny, som besto av røykt torsk, grillet kveite med petit pois-puré og strimlet fennikel, og rosastekt hjort med polenta, kålrotfondant og skogsopp.

– Dere må gjerne bytte ut noen retter, sa en vennligsinnet servitør.

Og slik ble det. Den røykte fisken ble ofret, Fredag valgte carpaccio i stedet, mens Robinson bestemte seg for kaninterrin.

– Ok. Jeg skal nok klare å finne noe som passer å drikke til, sa hun.

Snart var hun tilbake med en liten skål med kremet auberginesuppe med neper og krutonger. En liten appetittvekker som fikk både Robinson og Fredag til å senke skuldrene. Og så snart forrettene var skylt ned av to typer Riesling, skjønte de hvor veien bar.

– Vi har ennå til gode å bli skuffet her, så det ville være synd om nivået hadde sunket, sa Robinson.

– Enig, sa Fredag.

– Petit pois-puré kan høres jålete ut, men dette har lite til felles med ertestuing, den ofte grågrønne, seige massen som serveres til kjøttkaker og brun saus. Denne franske fetteren er grønn som en maidag og med en konsistens som flytende fløyel, sukket Fredag.

I tillegg hadde kveita fått følge av fennikel, saltbakte mandler og ovnsbakt tomat. Mange dominante smaker, men ikke verre enn at den delikate fiskesmaken kom godt fram. 

DET ER LOV å være skeptisk til kald rødvin, men et glass kjølig pinot noir, fra Rolly-Gassmann i Alsace, gjorde seg ypperlig til den hvite fisken.

– Himmelsk, sa Robinson og tygget sakte på en bit av den saftige og møre hjortesteika.

Fredag nikket entusiastisk. Like etter kunne de to konstatere at tilbehøret heller ikke var noe kokken behøvde å skamme seg over.

– Jeg kan styre meg for polenta, men dette er nydelig. Soppen, blandet med sjalottløk og persille, likeså. Men best av alt er kålrota. Både som uimotståelig mos og så vidt gjennomkokt, er dette en rotfrukt i særklasse. Og tenk på franskmenn som synes vi er rare som spiser dyrefôr, sa Fredag.

– Ikke et vondt ord om det franske kjøkken, men når det gjelder kålrota, tar de feil, sa Robinson.

TIL VILTKJØTTET hadde servitøren funnet edle dråper merket Château Laroque fra Bordeaux, årgang 2002. Igjen en perfekt match.

Robinson og Fredag skilte lag ved neste post. Sistnevnte gikk for dagens oster. Robinson valgte dagens dessert, ananas med hvit sjokolade og pistasiebrød toppet med mascarponeost.

Regningen lød på vel 1500 kroner. Ikke råbillig, men ingen grunn til å klage, tatt i betraktning hva som var blitt servert.

– Kall det konservativt, men noen ting kan godt forbli slik de alltid har vært. Som nivået hos Victor. En god grunn til å legge ut på polferd.

robinson&fredag@dagbladet.no