Hipp, hipp, hurra!

13. august var det 150 år siden Christian Krohg ble født. Etterkommerne feirer med minnebok, utstilling og bohemmeny på Grand Café.

JUBILEUMSMIDDAGEN består av de samme fire rettene som Christian Krohgs gjester fikk servert for 80 år siden, til hans 70-årsdag i 1922, som også den gang ble feiret på Grand. - Vi vet ikke hvor mange gjester som var med, men en av gjestene karakteriserte måltidet som en «heidundrende lunsj i Speilen på Grand, der det ikke ble spart på noe, verken av mat eller drikke», siterer kjøkkensjef Kjell Arne Johnsæter fra Henry Notakers bok «Den norske menyen». Der står også de fire rettene opplistet på fransk. Ei liste som gir rom for tolkninger innenfor rammene av butterdeig, flyndre, and og bær. - Vi har samarbeidet med familien Krohg og Blomqvist Kunsthandel, som huser utstillingen. Det er naturlig at Grand er med på jubileet, Krohg er stadig sentral hos oss, sier Johnsæter og viser til det store veggmaleriet fra Grand Café, utført av barnebarnet Per Krohg, der Christian troner i midten med sitt lange, hvite skjegg. Jubileumsmenyen hadde première på fødselsdagen 13. august, og serveres i fem uker framover. Sist uke ble noen barnebarn, oldebarn og tippoldebarn invitert til en gjennomkjøring. - Jeg skulle gjerne sett bilder av rettene som ble servert den gang. Nå må vi gjette litt og la oss inspirere. Jeg tror nok det ble servert fra fat, i dag passer det bedre med tallerkenretter, sier kjøkkensjefen, som har kost seg med å lese gamle menyer. - De må ha hatt god tilgang på finere råvarer - både østers, fugl, vilt og uer ble brukt. Overraskende er det å se at for eksempel jordskokker og kalvebrissel, som vi tror er nytt og moderne, trolig bare har hatt en pause på menyene. PÅ DEN ANDRE SIDEN av Studenterlunden har Blomqvist Kunsthandel ryddet sine øverste og største saler for utstillingen «Hipp Hipp Hurra», som også åpnet på tirsdag. Dette er familiens hyllest til Christian Krohg, bilder som på forskjellig vis speiler sider av patriarkens liv, særlig de mer private. Mange av bildene er i privat eie, andre er lånt fra museer. - Etter ønske fra Guy Krohg har vi kledd salene med svart tekstil og dekket til takvinduene, slik at bildene springer fram i lampelys, forklarer kunsthandler Elisabeth Vik Forsberg. - Jeg har sett dette i Paris, det gjør at bildene framstår som juveler, forklarer barnebarnet Guy, som selv nylig har rundet sin 85-årsdag. Utvalget av bilder har han stått for sammen med kona Sossen og sønnen Frode. Det har vært som å plukke blader til en mosaikk, sier de. Bilder til salgs blir det av rimelige grunner ikke. Når en ekte Krohg er på markedet, oppnår den gjerne millionbeløp. Men bildetrykk og bøker har familien lagt ut som suvenirer. - Noen vil sikkert mislike at vi eksponerer Krohg-navnet på denne måten, men dette er vår «hommage» til den gamle, i respekt og kjærlighet, hevder Guy, som mener kunsthistorien har nok av eksempler på at kunstnere blomstrer og blir glemt dersom ikke etterkommerne sørger for å holde navnet oppe og levende. MUNCH OG KROHG. Mens Edvard Munch er den ubestridte ener i norsk malerkunst, innehar Christian Krohg en ruvende posisjon i norsk kulturliv både på grunn av sin store og eminente maleriproduksjon, sin store innsats som professor og direktør ved Statens kunstakademi og som forkjemper for kunstnernes kår, og ikke minst med sin glimrende penn som journalist og forfatter. - Han var et multitalent, en ener på mange områder. Men faren forlangte at han tok en akademisk utdannelse før han ga seg hen til tegneblokka, hvorpå han leverte juridisk embetseksamen bare 21 år gammel, forteller førstekonservator Frode Haverkamp ved Nasjonalgalleriet, som eier 64 av Krohgs malerier. 18 av disse er lånt ut til «Hipp Hipp Hurra»-utstillingen. Blomqvist var egentlig Munchs kunsthandler, men også Krohg hadde to av sine største utstillinger her, i 1905 og 1907, forteller Elisabeth Forsberg. Oldebarnet Frode Krohg kan fortelle at Krohg som lærer tidlig så Munchs store talent, men at han ikke likte Aula-dekorasjonene hans. Det førte til et motsetningsforhold, der Munch kalte Krohg en slimete snegle. Og Erik Werenskiold omtalte Krohg som «oljeuhyre», under henvisning til hans mange motiver av fiskere og sjømenn i Skagen. - Werenskiold beskyldte Christian for å skifte mening for ofte, hvorpå bestefar repliserte at han syntes det var ureinslig ikke å skifte mening en gang iblant, humrer barnebarnet Guy. Han minnes barndoms somrer i Bjelkeviken ved Kragerø, patriarken ved staffeliet som han kalte Knist, fordi han ikke kunne si bokstaven r. Som lærer var Krohg vennlig og satte sin signatur på elevarbeider, også på bilder han strengt tatt ikke hadde hatt penselen borti. På den andre siden var han ikke så nøye med å signere egne ting. Det har ført til en del faglige diskusjoner om hva som er en ekte Krohg. EN EKTE KROHG. Tre generasjoner hyller jubilanten i disse dager, de fleste har en ekte Krohg eller flere på veggene hjemme - enten de er malt av Christian, Oda, Per eller Pers søster Nana, Guy eller Morten. Også hos det yngste slektsleddet er bevisstheten til stede om hva det er å være en Krohg. - Jeg har alltid visst at jeg har tilhørt en kunstnerisk familie. Jeg er vokst opp med bilder på veggene av både Per og Christian, og Guy har gitt meg små råd om tegning når vi har besøkt ham og Sossen på hytta på Hvaler, sier 15-årige Natasja Svenneby Plur. Hun er selv interessert i tegning og maling, sier hun, men først og fremst satser hun på ballett. - Men pensjonsalderen er lav i balletten, så tegningen kan det kanskje bli noe av seinere. «HIP, HIP HURRA». Det kjente skålemaleriet fra Brøndums hage i Skagen er ikke malt av Krohg, men av vennen P.S. Krøyer, med Christian i kjent profil sentralt i bildet. Det er med i minneboka for å understreke familiens hyllest til en mann som utmerket seg blant Skagen-malerne. Mens andre var opptatt av vakre damer i lange gevanter på stranda, malte han fiskerne, sliterne, hverdagsmenneskene og hevet deres status. Hans politiske engasjement kom sterkest til syne i arbeidet med «Albertine» og «Kampen for tilværelsen», som han kjempet både med pensel og penn. - Han hadde en daglig trang til å male, og han fant alltid motiver. Det var Oda, selvfølgelig, barn og barnebarn, kunstnere, fattigfolk, utsikten - ikke minst bjørketreet utenfor hjemmet i Halvdan Svartes gate, forteller Guy, som kjenner seg igjen i trangen. - Jeg skjønner ikke dette bohemstemplet som henger ved oss, sier Sossen. - I en alder av 85 maler Guy hver eneste dag fra ti til tre. toril.grande@dagbladet.no

<HLF>Suprème de carrelet Belle Meunière:</HLF> ristet og panert rødspettefilet, tomatkompott, ristet skogsopp, syltet sitron.
<HLF>Skål!</HLF> Tre generasjoner av familien feirer Christian Krohgs 150-årsdag på Grand Café - bak titter patriarken fram fra Per Krohgs maleri. Fra venstre med klokka: Skuespiller Eva von Hanno, som skal spille Christian under utstillingen, Sossen, og Guy Krohg (barnebarn), Frode Krohg (oldebarn), Alexander Krohg Plur (oldebarn), Chris Mohn (tippoldebarn), utstillerne Knut Forsberg og Elisabeth Vik Forsberg (Blomqvist Kunsthandel), Tonje Veronica Plur (tippoldebarn), Natasja Svenneby Plur (tippoldebarn), Christine Krohg Plur (oldebarn), Veronica Svenneby Plur (tippoldebarn) og Rikke Mohn (oldebarn).