Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Historiesmugleren

Frida Nome (32) har møtt menneskesmuglere på hjemmebane. De var ikke sånn hun trodde.

DEN FØRSTE MENNESKESMUGLEREN hun møtte, het Mirzeban. Det var i Tyrkia, på grensen mot Iran. Han hadde verken bart eller tredagersskjegg. Ikke var han slesk. Han var en ung, slank fyr med milde, brungrønne øyne som bodde i en fattig, liten landsby mellom fjellene.

-  Det er utrolig mye negativt med menneskesmugling, men for mange flyktninger er det faktisk det eneste alternativet de har for å komme seg i sikkerhet, sier Frida Nome.

Det mørkblonde håret er satt opp i hestehale og kaffekoppen får stadig påfyll. Utenfor kafévinduet haster folk for å rekke middag. Med trygge hjem i sikte. I Frida Nomes siste bok «Langs smuglerruta» som kommer ut i disse dager, er trygge hjem fraværende for de fleste hun har møtt.

-  Jeg ville finne ut av hva som gjør at folk faktisk drar fra hjem og familie. Hvem er de? Da jeg jobbet som saksbehandler i UDI, leste jeg daglig asylsøkeres historier. Noen troverdige, andre virket som reint oppspinn. Disse menneskene har jo ingen grunn til å dra, tenkte jeg. Men sånn kan man ikke tenke.

I to og en halv måned reiste hun alene rundt i Midtøsten. Fra en sjiamuslimsk bydel i Damaskus, via kurdiske byer på grensen til Iran og Irak og fram til Istanbul og Edirne i Tyrkia.

-  Jeg møtte mennesker som har hatt det langt tøffere enn meg og som ikke ser noen muligheter der de bor. Ville ikke jeg også prøvd å reise hvis det ikke var noen grunn til å tro på framtida?

FRIDA NOME HAR REIST. Men det er mest på grunn av tilfeldigheter.

Etter videregående begynte hun på religionshistorie på Blindern og tok islam som mellomfagstillegg. Rett og slett fordi det var spennende. Så dro hun på ferie til Marokko med Koranen på norsk i kofferten. Fordi det var pensum.

-  En morgen jeg satt og leste, kom en fyr bort til meg og sa jeg måtte lære meg arabisk for å lese Koranen. Den skal egentlig ikke oversettes.

Hun hadde bestemt seg for at språk, det skulle hun i hvert fall ikke studere. Dermed var hun i gang med arabisk på Universitetet.

-  Hadde jeg visst hvor lang tid det tar før man blir flink, ville jeg ikke satt i gang.

Hun ler beskjedent og bedyrer at hun skriver språket som en fireåring. Men snakke, det kan hun. Det lærte hun seg da hun studerte ved Universitetet på Vestbredden i Israel.

-  Eller Palestina. Dette var i 1995. Jeg var nysgjerrig på situasjonen og ville sette meg inn i konflikten på det mest ekstreme stedet.

Siden den gang har Midtøsten vært bærumsjentas andre hjem. Hun har jobbet som internasjonal observatør i Hebron. Bevæpnet med kamera og notatblokk. Hun gjorde feltarbeidet til hovedfagsoppgaven om selvmordsbombere på Vestbredden og i Gaza. Noen år seinere dro hun tilbake for å gjøre nye intervjuer til boka «Martyrbrigaden». Den ble tatt imot med strålende kritikker i 2002. Utgangspunktet for boka var spørsmålet: Hvorfor blir selvmordsbombere martyrer, når selvmord ifølge islamske, hellige skrifter er en dødssynd?

-  DU HAR VÆRT veldig nær en selvmordsbomber selv?

-  Jeg bodde på et pensjonat i Vest-Jerusalem da ei bombe smalt i nabolaget. Nysgjerrigheten dro meg ut på gata. Hvorfor jeg var så dum, kan jeg ikke svare på. Så fikk jeg panikk og tenkte at dette er ikke smart, har ei bombe gått av, kan det gjemme seg en ny selvmordsbomber i massen. Jeg kom meg tilbake og det smalt igjen. Etterpå fikk jeg helt noia og ble ganske irrasjonell. Jeg gikk i gatene og sang høyt på arabisk. Tenkte at hvis bomberne hørte det, sparte de meg nok.

Frida Nome dro raskt tilbake til Norge.

I fire år var hun ansatt i UDI, som saksbehandler for asylsaker. Men hun har verdensrekord i permisjoner derfra. Blant annet var hun utlendingsattaché i Damaskus i halvannet år hvor hun skulle verifisere asylsaker norske myndigheter var skeptiske til.

-  Det å kunne arabisk har vært en fordel for karrieren?

-  Ja, jeg har nok fått jobbene mye på grunn av at jeg kan det språket. Men nå er det visst mer populært å studere arabisk enn nordisk på Blindern.

NOME HAR BEGYNT i ny jobb, denne gang som forsker ved PRIO, Institutt for fredsforskning.

Religionshistorikeren og Midtøsten-eksperten har gått fra selvmordsbombere til menneskesmugling.

-  Hvordan var det å reise langs smuglerruta alene som jente?

-  Kanskje var det en fordel å være jente, tenker jeg. Sjansen for at folk trodde jeg var politi eller etterretningsagent, var mye mindre. Jeg følte meg aldri direkte truet. I Istanbul havnet jeg et par ganger i strøk som var skumlere enn Oslo, men jeg gjorde mine risikovurderinger hele veien. Jeg er ikke naiv.

Frida Nome har møtt unge menn som bare har timer igjen med faren sin før de skal ut på den farlige ferden. Hun har møtt mennesker som har levd tolv år i transitt og fortsatt håper på ei framtid i Vesten. Hun har snakket med folk som har solgt alt de eide for å betale for reisen til Europa, men som ble arrestert underveis og tvangsreturnert til ingenting. Og hun møtte menneskesmuglere.

-  Det var litt flaks. En fyr jeg traff i den tyrkiske byen Van hadde en onkel som var menneskesmugler. Og han var villig til å la meg komme på besøk. Dermed endte jeg i en landsby der smugling har foregått i generasjoner. Der det er en av veldig få måter å tjene penger på.

-  HVA TENKER DU om deg selv, når du møter disse menneskene?

-  Det kan bare beskrives med klisjeer. Jeg er så utrolig privilegert og har alle muligheter åpne. Å leve i et samfunn der en har mye større frihet enn alle andre, blir intenst i lengden. Det er nok en av grunnene til at jeg ikke vil reise til Midtøsten akkurat nå.

Hun smiler og knepper igjen jakka. Frida Nome skal hjem til sitt nyervervede piano. Og spille pophits fra 70-tallet.

• rak@dagbladet.no

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media