Hitchens guide til galaksen

Hetset, hedret og forhatt. En mann som spytter sine fiender i ansiktet. Men da Magasinet slapp inn hos en av verdens fremste tenkere, slet han med ettervirkningene av bikinivoksing. Møt Christopher Hitchens (58).

SKJORTA KLISTRER SEG PÅ RYGGEN på vei opp Columbia Road. Washington D.C. er fortsatt dampende varm i slutten av oktober. I tre måneder, på telefon og e-post, har jeg prøvd å komme fram til Christopher Hitchens (58), journalisten og forfatteren som i den engelskspråklige verden er så beryktet at intelligente vesener som aldri har møtt ham, hevder å ha sett ham i berusende vigør på steder han aldri har vært. En plass han definitivt har befunnet seg store deler av året, er på toppen av bestselgerlista for «God is Not Great – How Religion Poisons Everything». Bøkene hans teller 23. Tre av dem er omfattende angrep på Henry Kissinger, Mor Teresa og Bill Clinton.

Her er noen av høydepunktene:

Kissinger er en krigsforbryter.

Mor Teresa utnyttet de fattige.

Bill Clinton er en løgner.

Alt ifølge den britiske 58-åringen med det noe pjuskete utseendet og den dype røsten.

Men han har også hyllet Thomas Jefferson, George Orwell og Thomas Paine i sine bøker. Artiklene hans i magasinet Vanity Fair underholder, analyserer og belærer oss med oralsexens historie, dødsstraffens skammelige praksis og hvorfor vi burde dra til Nord-Irak på ferie. Nylig la han inn sin innrøkte og spritinfiserte kropp på luksuriøse skjønnhets- og rehabklinikker. (Underlivet er, som vi snart skal få høre, ikke til å kjenne igjen.) På talkshow har han vist fingeren og ropt «til helvete med dere!» da han ble lei av den konstante klappingen for tv-vertens Bush-angrep.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER I GRUNNEN nytteløst å lage et sammenfattende bilde av alt hva denne sprenglærde Oxford-briten har befattet seg med de siste førti åra. I boka «Letters to a Young Contrarian» bruker han imidlertid et uttrykk som han vet passer på seg selv: En kontrær, en som går motsatt vei. Som tidligere trotskist sjokkerte han sine venner på venstresida ved å støtte invasjonen av Irak. Nå vil han bombe Iran. Med et slikt konstant høyt provokasjonsnivå, alltid sylskarpt formulert, får han daglige bøtter med kjeft. Men også heder. I 2005 ble han kåret til en av de ti fremste intellektuelle i verden av tidsskriftene Foreign Policy og Prospect. Med andre ord – Christopher Hitchens er en opptatt mann.

Håpet om å treffe ham blir ikke større når jeg tre dager tidligere spør en av Washington Posts seniorreportere, en kvinne på Hitchens’ alder, hvordan hun tror han vil reagere om jeg bare ringer på døra hans.

– Jeg kjenner godt til Hitchens. Han er til tider en uhøflig bølle, og vil trolig spytte deg i ansiktet.

2022 COLUMBIA ROAD minner meg på et merkelig vis om John Lennons siste bosted, Dakota-bygningen i New York, men ikke på grunn av utformingen. Innsikten derimot, gjennom de doble dørene, til hallen med marmorgulv og portvakten i uniform kaster stjernestøv i ansiktet på en som står utenfor. Jeg venter to minutter før jeg sniker meg inn bak postmannen. Jeg gir vakta visittkortet mitt og ber henne ringe opp til mr. Hitchens.

– Har du lyst til å komme opp nå? spør en britisk stemme.

I tiende etasje står to dører åpne. Innenfor den ene står en mann på tynne bein under en nokså framtredende mage, med sjaskete bukser og en flekkete skjorte så vidt navlekneppet. Det er som om han nettopp har stått opp. Klokka er fire på ettermiddagen.

– Hyggelig å treffe deg. Hva vil du ha å drikke? Beklager at det ser slik ut, vi hadde en liten sammenkomst her i går, sier han og tøfler bort etter å ha mottatt bestillingen.

Leiligheten er ikke rotete i den borgerlige betydningen av ordet. Fire høyreiste rom er nærmest tomme, foruten en mengde bøker stablet i ulike geometriske former ute på gulvet og inn mot hvite vegger. I et av bibliotekene står et lite bord med to stoler og en halvfull flaske hvitvin oppå. Den er fra i natt.

I FORRIGE UKE var Flemming Rose, Jyllandspostens tidligere kulturredaktør, på besøk hos Hitchens. Det kommer ikke som en stor overraskelse at dansken som satte Muhammed-karikaturene på trykk, er en god venn av forfatteren som var en av de første til å bruke ordet islamofascismen.

– Muhammed er bare et hvilket som helst patetisk individ – som meg. Han må forvente å bli ledd av. Men latter er ikke nok. Vi må ikke gi en millimeter til disse såkalt hellige krigerne. Vi skylder dem overhodet ikke en unnskyldning. Det er ikke vår feil at deres samfunn er tilbakestående og barbariske, og at barna deres blir voldelige og uten utdanning. Etter at det prinsippet er slått fast, må vi bruke nok makt til at de blir redde, redde for at Gud ikke er på deres side.

Hitchens er i gang nå. I «God is Not Great» oppsummerer han religion som «voldelig, irrasjonell, intolerant, alliert med rasisme, stammetenkning og forblindelse, bygd på uvitenhet og fiendtlig til fordomsfri forskning, skyldig i kvinnehat, misbruk av barn og bedrageri på et monumentalt nivå, den er et plagiat av et plagiat, rykter av rykter, en illusjon av en illusjon».

– Respekterer du ikke folk med en religiøs tro?

– Nei. Religion er delvis latterlig, delvis avskyelig. Ikke i noen av tilfellene kan jeg respektere dem som bekjenner seg til en. Hvis jeg møter en troende, reduseres respekten for ham umiddelbart. Og hvis jeg observerer et troende samfunn, tenker jeg at det er underutviklet på utallige måter. Ofte blir de en trussel mot oss fordi de eksporter vold. Derfor kan du ikke være nøytral. Jeg ser på paven eller en rabbiner, og det eneste jeg er i stand til å se er patetiske sjimpanser som gjør seg til. Mennesket er bare et halvt kromosom forskjellig fra en sjimpanse, og det vises ekstra godt på konger, rabbinere og paver.

OFTE ER DET bare avhoppere fra sekter som kan legge et så sterkt hat for dagen. Det har Hitchens aldri vært (hvis du ikke kan kalle trotskisme en sekt). I stedet har han vært anglikaner, utdannet på en metodistskole, omvendt til den greskortodokse kirke gjennom sitt første ekteskap, og gift igjen av en rabbiner med en jødisk kvinne.

Det er heller ikke særlig overraskende at denne islamisthateren er blitt truet på livet. Første gang det skjedde, var da han huset Salman Rushdie og ordnet et møte for ham i Det hvite hus. Men det nærmeste han har kommet døden, er å bli skutt på av Slobodan Milosevics og Saddam Husseins soldater.

Nå er han mest bekymret for de selvpåførte skadene. Christopher Hitchens har sagt at han drikker «fordi det gjør mennesker rundt ham mindre kjedelige. Jeg misliker sterkt å kjede meg.». Men hvordan klarer han å holde et så voldsomt tempo og slik perfeksjon med en sånn livsstil? – Jeg ble journalist fordi det var det eneste jeg kunne bli. Jeg var ikke kvalifisert for eller interessert i noe annet. Avtalen med Vanity Fair innebærer at de kan be meg om å skrive om absolutt alt. Det siste oppdraget var å underlegge meg en brasiliansk bikinivoksing, noe jeg fortsatt sliter med, sier Hitchens – men smiler ikke.

– Det er ikke noe å skryte av, men for meg er skriving en glede, ikke en anstrengelse. Det er like lett som å snakke. Og jeg har svært god hukommelse, jeg leser raskt og får alt med meg.

Den halvfulle vinflaska er fortsatt urørt da han smeller nyheten:

– Jeg har sluttet å røyke denne uka. Denne gangen tror jeg det er for godt.

– Hvorfor?

– Det var kommet så langt at jeg var bekymret. Jeg blir seksti snart og ingen slår disse oddsene. Da trenger du utrolig med flaks eller en jernkropp. Jeg kunne føle at jeg ble forgiftet. Og så denne grusomme lukta, sier han og gnir seg på tennene.

– Slutter jeg å røyke, vil jeg drikke mindre, de to lastene er så sterkt knyttet til hverandre. Å sitte for meg selv i mørket, med ett lys på, ei bok eller noe å skrive på, en drink her og et askebeger der, ingen lyder, fullstendig lykkelig. Det vil ta sin tid å komme over det, sier Hitchens og forteller hva som ville skjedd dersom en uventet gjest hadde dukket opp for to uker siden. På dette tidspunktet (33 minutter og 58 sekunder ut i samtalen) ville han ha satt til livs to drøye whisky og dampet 15 sigaretter.

– Hvordan lever du med dette fuktige omdømmet?

– Det er kjedelig fordi journalister bare klipper fra tidligere artikler og gjenforteller rykter. Det er en fornærmelse mot yrket. Og så kan noen fortelle at de traff Hitchens på Cuba og at de aldri hadde vært så fulle før i sitt liv. Mens jeg bare husker kvelden som fullstendig banal. Selvfølgelig gir ryktene en kjendiskarisma, som jeg ikke skal klage over. Men i bunn og grunn er det kjedelig. Historiene om meg er svært overdrevne og umulig å flykte fra, sier han. I fraværet av et brunt filter, tygger han konstant på en hvit topp.

HITCHENS ER EN av dem som bare på et stikkord kan starte et spissformulert improvisert foredrag, ispedd en mengde referanser og ordrette sitater fra diktere og politikere. Du kan være rasende uenig med konklusjonene hans, men samtidig limt til teksten i beundring for styrken i argumentene og gleden over språket. Noen ganger går han utenpå seg selv, i en oppvisning av medfølelse og selvinnsikt. Før neste avsnitt, hvor Hitchens skal fortelle om en av sine siste og mest smertefulle opplevelser som skribent, bør du gjøre følgende: Gå inn på hitchensweb.com eller vf.com for å lese «A Death in the Family».

Det er historien om Mark Daily, en gift, samfunnsbevisst og universitetsutdannet 23-åring som direkte inspirert av Hitchens’ forsvar for invasjonen av Irak, vervet seg til det amerikanske forsvaret. 15. januar i år ble han drept av ei bombe i veikanten.

– Å Gud, jeg hadde det tøft da jeg fikk vite det. Men jeg tenkte jeg måtte skrive om det. Jeg kunne ikke unndra meg ansvaret, men det var smertefullt. Hvis familien hans ikke hadde ønsket å treffe meg, hadde det vært forståelig. I stedet ønsket de meg velkommen til bisettelsen. De følte at siden Mark beundret meg og ville treffe meg, ville de også det, sier Hitchens. Han forteller at det var «som om artikkelen var skrevet av noen andre». Aldri har han fått så mange e-poster etter en sak.

– Mark Dailys skjebne fikk deg ikke til å revurdere synet ditt på Irak-krigen?

– Nei. Det var en nødvendig og riktig invasjon. Ingen av feilene og de gale valgene som ble gjort i ettertid forandrer det.

SEKS DAGER SEINERE treffer jeg Hitchens igjen. Vi er på bokhandelen «Politics and Prose» hvor Atlantic Monthly har samlet noen av sine fremste bidragsytere for å markere 150-årsjubileet av verdens fremste tidsskrifter. Mens de andre bejublede journalistene, blant dem Mark Bowden («Black Hawk Down») og William Langewiesche («American Ground»), spankulerer selvsikkert rundt med skarpt snitt i dressen, ser Hitchens fortsatt ut som han nettopp har stått opp. I grå bukse, grå skjorte, grått hår med enda lysere strå på toppen skal han snart lese et utdrag fra nobelprisvinner Saul Bellows roman «Mr. Sammler’s Planet». Han ber meg hilse på kona, forfatteren Carol Blue og deres datter Antonia, mens han uoppfordret signerer så mange bøker han kan for bokhandelen.

I denne forsamlingen av middelaldrende, solid utdannede med proper akademisk omgangsform, går en ung mann i joggebukse og militærsveis prøvende fram mot Hitchens. I motsetning til de andre vil han ikke ha boka de promoterer i kveld, «The American Idea», signert. Han vil bare takke Hitchens for det han skrev om hans medsoldat Mark Daily.

– Takk, det var fint sagt, sier forfatteren alvorlig.

Atlantic-redaktøren forklarer nøye Saul Bellows betydning for magasinet og amerikansk litteratur. Da hører salen plutselig en irritert stemme bryte inn

– Hva er det du gjør? Du snakker altfor lenge og ødelegger min innledning.

Folk flirer. Hitchens har opptrådt igjen.

På tvers: Kåret til en av verdens fremste intellektuelle, på bestselgerlista i år for et gudsbespottende raseri av ei bok og tidligere trotskist som støttet invasjonen av Irak, er Christopher Hitchens (58) en av de mest kontroversielle meningsytrerne i den engelskspråklige verden. Foto: Hjemme hos Hitchens: Mora til Christopher sa at «hvis det skal være en overklasse i dette landet, skal min sønn være en del av den.» I dag bor den Cambridge og Oxford-utdannede marxistbeleste briten i to meget standsmessige leiligheter i et pent strøk av Washington DC. Drikker mindre: På tross av vinflaska på bordet, Hitchens sier han drikker mindre nå, et resultat av at han har sluttet å røyke.
CHRISTOPER HITCHENS:</B> <UL><LI> Journalist og forfatter <LI> Født: 13. april 1949, i Portsmouth, England. <LI> Sivil status: Gift med Carol Blue, ett barn. Tidligere gift med gresk-kypriotiske Eleni Meleagrou, som han har to barn med. <LI> Karriere: Gikk på Cambridge og Oxford, &#61473;der han tok filosofi, politikk og økonomi på Balliol College, med dårlige karakterer siden politikken tok mest av tida. Gikk inn i Labour som 16-åring, men ble&#61473; ekskludert to år seinere på grunn av opprør mot Harold Wilsons syn på Vietnamkrigen. Ble deretter aktiv trotskist (Luxemburg-fraksjonen). Begynte som journalist i New Statesmen hvor han ble god venn med forfatterne Ian McEwan og Martin Amis. Flyttet til USA i 1981. Journalist i Vanity Fair, samt skribent for rundt et dusin andre publikasjoner. Har utgitt i alt 23 bøker, ingen foreløpig oversatt til norsk. <LI> Se <A HREF=http://www.hitchensweb.com>Hitchensweb</A> for ytterligere info.</li></ul>
DREPT: Mark Daily vervet seg etter å ha lest Hitchens\' forsvar for invasjonen av Irak. I januar ble han drept av ei bombe.