Hittebarna

Denne boksen i ei dør i Hamburg har reddet livet til 30 nyfødte babyer.

Det er her det ender: Nederst i ei anonym sentrumsgate, til høyre for den bratte steintrappa som fører opp til barnehagens inngang, ved siden av vognskuret og sykkelstativet og sju trinn nedenfor bakkeplan. Etter å ha surret kroppen inn i bandasjer i måneder for at magen ikke skal avsløre hva som har skjedd og skal skje, etter å ha krummet ryggen like lenge slik at ingen skal se at brystene har vokst flere størrelser, etter å ha opplevd at du ikke lenger kan fortrenge eller holde igjen: Det blodige, slimete vesenet som ligger på gulvet er et barn. Det er et barn som du verken kan eller vil ha. Derfor ender alt her: Foran ei luke i ei dør i Goethestrasse 27 i Hamburg. Eller er det kanskje her alt begynner?

– Det er her babyene kommer fra! roper en fireåring. Hun kommer hoppende ned trappa sammen med resten av «Storbyindianerne». Barnehagebarna i Goethestrasse er på vei fra lekerommene i andre etasje til spiserommet i kjelleren. Jenta peker på den gjennomsiktige, oppvarmede babysenga innenfor luka i døra. Et display viser 37,1 grad. På gulvet står ei tåteflaske, ei veske med førstehjelpsutstyr og redskap til å klippe av en navlestreng. Fireåringen og de 140 andre barna her vet godt hvorfor plastikkrybben står der midt iblant dem. Når alarmen som er koblet til den lille senga med rosa sengetøy utløses i barnehagens åpningstid, får barna alltid se på den nye babyen. Det har skjedd 30 ganger siden april 2000. Den yngste babyen var en halv time gammel da den ble levert, den eldste fem dager.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg husker fortsatt min første, det er vel et år siden, smiler bestyrer Nina Greve.

– Jeg holdt på med ungene, da sivilarbeideren vår ropte at det var en baby i boksen. «Ikke tull», sa jeg. Men han insisterte. Jeg løp ned og der lå det ei nyfødt, naken jente og skrek. De er nesten alltid nakne – mødrene er så redde for at klærne skal avsløre dem, forklarer Nina, før hun fortsetter: – Jeg tok henne opp, pakket henne inn i et varmt teppe og gikk opp til barnegruppa.

I dag er senga tom, men det er bare en måned siden sist ei mor la barnet sitt i babyboksen, som er den eldste av den frivillige organisasjonen Sterniparks tre leveringspunkter for hittebarn. Mora har en måned igjen av angrefristen sin. Hvis hun etter åtte uker fastholder at hun har gjort det riktige, vil barnet bli overlatt myndighetene og adoptert bort. Vil hun likevel prøve å være mor, vil organisasjonen hjelpe henne med å få det til.

– Mora til min første kom tilbake, sier Nina og forteller historien om ei ungjente som ble gravid med en kollega i butikken der hun jobbet.

– Hun var livredd for at noen skulle merke det, særlig hennes egen mor som jobbet i den samme butikken. Jenta hadde nettopp kjøpt sin første leilighet, og hadde planlagt å studere.

Hun klarte å holde graviditeten skjult i ni måneder, før hun fødte alene på badegulvet en lørdag kveld. Mandag morgen la hun barnet i boksen i Goethestrasse og gikk på jobb.

Hittebarna

– Etter åtte uker rykker vi alltid inn en annonse med bilde i avisa. Det fikk denne mora til å komme tilbake. Hun var redd hennes egen mor skulle se avisbildet og finne familietrekk.

I dag bor babyen hos en fosterfamilie. Mora besøker henne regelmessig.

– Historien om Flora Malene ender lykkelig. Fosterfamilien sier at de har fått to døtre: Flora Malene og mora hennes, smiler Nina.

– Flora Malene?

– Ja, hun heter Flora etter tanten til en kollega som døde under holocaust og Malene fordi jeg syntes hun så ut som en Malene. The one who finds her gets to name her, sier Nina stolt.

Det er over 800 år siden den første kjente babyboksen ble installert i Marseille i Frankrike. 16 år senere sørget pave Innocent III for at et sykehus ved Vatikanet fikk sin. Paven skal ha vært sjokkert over hvor mange døde babyer som hvert år ble funnet i elva Tiber, og oppfordret i 1204 byens kvinner til heller å levere sine uønskede barn i luka i sykehuset Santo Spirito. Det sies at mange italienske familienavn kan spores tilbake til et hittebarn: Navnet Proietti kommer av det latinske ordet for å kaste fra seg, Innocenti skal fortelle at bæreren av navnet er et uskyldig offer for sin fars synder. De neste århundrene spredte hittebarninnretningen seg til resten av Europa. I Hamburg fikk en nederlandsk adelsmann i 1695 plassert ut babybord hvor folk kunne legge fra seg barna sine. Ordningen varte i to år. Da hadde den en gang rike mannen ikke lenger penger til å ta seg av alle barna som ble levert inn. I Italia ble «scaffettaen» for hittebarn avviklet av Mussolini, som i stedet tilbød kvinner å føde anonymt på sykehus. Ordningen gjenoppsto i Hamburg i 2000 under navnet Babyklappe. I løpet av en kort periode var det blitt funnet fem babyer i byen, tre av dem var døde. Det fikk ekteparet Moysich som drev en familiebarnehage til å handle.

– Hvert år ble det funnet fire-fem forlatte babyer i Hamburg og rundt 50 i hele landet, men tre døde bare i vår by – det var et signal om at noe var alvorlig galt. Disse mødrene trengte hjelp, sier Leila Moysich (28), som er ekteparet Moysich datter og leder av «Projekt Findel baby» – prosjekt hittebarn. Familien satte seg ned og drodlet fram et livredningsprosjekt. De tagg til seg en seng for nyfødte fra et sykehus, hyret en arkitekt til å tegne lukeinnretningen og en tekniker til å lage alarmsystemet. De bestemte seg for å bruke barnehagen som base for babyboksen. De lange åpningstidene gjør at de på hverdager kan komme den overlatte babyen raskt til unnsetning. Resten av døgnet og i helgene er alarmen koblet til en mobiltelefon som går på rundgang hos betrodde, frivillige medarbeidere. Ved årsskiftet 1999/2000 hang organisasjonen opp plakater på søppelkasser i Hamburg: «Please don’t fill in fresh babies». Samtidig ble den første babyklappen tatt i bruk. Siden har Sternipark opprettet to leveringsposter til, i tillegg til at flere andre organisasjoner har fulgt deres eksempel. Totalt har Tyskland nå ca. 90 babybokser. I tillegg har land som USA, Italia, Belgia og Japan fulgt eksempelet. I løpet av åtte år har Sternipark vært i kontakt med 300 kvinner, enten via babyboksprosjektet eller via nødtelefonen som de opprettet kort tid etter at den første boksen var på plass. 30 babyer er så langt plassert i de oppvarmete babysengene innenfor Sterniparks luker. Likevel er det vanskelig å måle suksessen. Fire døde spebarn er funnet i Nord-Tyskland de siste åtte åra.

Det ligger en liten park rett over gata for barnehagen i Goethestrasse. Når alarmen går i babyboksen, løper en beredskapsvakt ned til babyen. En annen løper over i parken for å se om mor kan ha gjemt seg der.

– Hvis du har født alene i en kjeller, utendørs eller på et offentlig toalett trenger du hjelp, derfor leter vi etter henne. Målet vårt er å redde liv, men også å holde mor og barn sammen. Vi tror de fleste barn har det best hos sin biologiske mor. Da er det viktig å få kontakt med mor før hun føder. Derfor opprettet vi ei nødlinje som kvinner kan ringe anonymt og allierte oss med en sykehuslege som lar kvinner føde anonymt, forteller Moysich.

– Fasadesamfunnet, svarer Sternipark når de får spørsmål om hvorfor et land som Tyskland trenger leveringsposter for uønskede barn.

– Selvfølgelig er det galskap at Tyskland og andre såkalte velferdssamfunn har slike problemer, og selvfølgelig ville det være topp om hittebabyer ikke eksisterte. Da vi startet trodde vi de ville være barn av prostituerte, narkomane eller unge innvandrerjenter. Vi tok feil. De tilhører alle samfunnslag, sier Sterniparks internasjonale medarbeider, Andreas Tiegler.

– Kvinner i dag har utdanning og tjener sine egne penger, men havner likevel i denne situasjonen. Den yngste mora vi har hatt kontakt med var 14 år. Den eldste var førtifire. De er studenter fra overklassefamilier, hvor foreldrene har store planer for dem og gir beskjed om at «hva du enn gjør, så kom ikke hjem med barn i magen». Så har du voksne kvinner som allerede har to-tre barn, og ikke orker tanken på å ta seg av enda ett. Kanskje lever de i et voldelig forhold og er redde for hva mannen kan utsette barnet for. Kanskje er de karrierekvinner med liv hvor barn ikke passer inn. Kanskje har de vært utro mot ektemannen. Fellestrekket er at situasjonen ikke passer med det bildet de har laget seg av hvordan livet deres skal være, sier Tiegler.

Det kan virke nærmest utrolig at kvinnene verken benytter seg av prevensjon eller abort. Tiegler og Moysich mener at graviditeten for noen oppleves som en så stor krise at de fornekter den. 95 prosent av dem som ringer Sterniparks nødtelefon har ikke snakket med noen om graviditeten sin. De har kjøpt en test på apoteket og holdt resultatet for seg selv. Først når babyen er født blir problemet virkelig for dem.

– Før tenkte jeg at det ikke kunne være mulig å skjule en graviditet gjennom et helt svangerskap. Jobben har lært meg at det er utrolig hva fornektelse kan gjøre med en kropp. Mange av dem er tynne gjennom hele svangerskapet. Det er som om magen vokser innover, forteller Tiegler.

– De surrer seg stramt inn i bandasjer, håndklær, sengetepper eller noe annet. Jeg har sett det meste. En kvinne som fornekter sin graviditet legger seg til måter å bevege seg på som gjør at brystene og magen ikke synes. Noen er samboende gjennom hele svangerskapet. De sover i samme seng og bruker det samme badeværelset, uten at mannen oppdager graviditeten.

Ikke alle er begeistret for Sterniparks måte å hjelpe gravide kvinner og deres barn på.

– Ei mor som forlater barnet sitt bryter tysk lov, derfor er også babyboksene ulovlige juridisk sett. Myndighetene har likevel akseptert at de eksisterer, sier Hannu Schaefer, talsperson for det tyske familiedepartementet. Sternipark fikk et tilskudd fra kommunen da den første boksen ble montert, men siden er arbeidet privatfinansiert. Debattfrontene går mellom fagfolk og folk flest: Profesjonelle framhever risikoen ved å ta imot hittebarn. De har pekt på at Leila Moysich ikke har relevant utdannelse for å håndtere forlatte barn, og noen hevder at opplegget gjør foreldre ansvarsløse og oppfordrer til å gi opp foreldregjerningen før det er nødvendig. En adopsjonsforening mener at barn som leveres i babyboks fratas retten til å vite hvor de kommer fra, slik FNs barnekonvensjon krever.

– For oss er disse argumentene utrolige, sier Nina Greve og Andreas Tiegler når vi står ved boksen i barnehagen som Greve bestyrer.

– Tror de at det å legge barnet ditt i en babyboks er en lett avgjørelse? At du rusler forbi og tenker «hmm, kanskje jeg skulle kvitte meg med ungen?»

– Dette er en traumatisk opplevelse. Kvinnene er i en situasjon hvor de har rett til både penger og annen hjelp fra staten, men se det for deg: En kvinne står alene på badegulvet med blod over hele seg og en baby hun ikke vil ha. De burde være glad at hun ikke kaster ungen ut av vinduet.

– Dessuten er det ikke sant at disse barna ikke kommer fra noe sted: Alle har fått vite hvor de kommer fra så snart de er i stand til å ta imot den informasjonen. De fleste kommer tilbake hit på besøk. Da vi hadde fem års jubileum hadde vi en fest for alle som er funnet, finnerne deres og fosterforeldrene. Jeg tror det er godt for barna å vite at deres biologiske mødre valgte å legge dem i en babyboks. Det betyr jo at de ønsket et godt liv for barnet sitt, sier Greve.

En spørreundersøkelse blant Sterniparks «klienter» viser at 52 prosent ville tatt seg av barnet sitt dersom forholdene lå til rette. Hovedfokuset til organisasjonens 280 medarbeidere er at potensialet for det aller beste livet ligger hos barnets mor. Derfor inviterer Andreas Tiegler oss med på en kjøretur. Det er den samme kjøreturen som ufrivillig gravide kvinner eller nybakte mammaer inviteres med på når de kontakter Sternipark.

«Babyklappe»-skiltet passer dårlig inn i landskapet. Etter avkjøringen fra autobahn har veien snirklet seg flere kilometer mellom åkrer, bondegårder og en og annen steinvilla. «Landsbyen» viser seg å være tre-fire hus etter hverandre langs veien. Det har ikke vært lett å etablere prosjekt hittebarn her ute. Naboene har vært skeptiske til både prosjektet, jentene og barna deres.

– Så arrangerte vi åpen gård, slik at folk fikk se at vi ikke er en sekt, men normale folk som samarbeider med sykepleiere, leger og psykologer om å hjelpe kvinner i en vanskelig situasjon.

Tiegler svinger inn på en velstelt gårdsplass. Foran oss ligger et gult murhus. Det er lys i alle vinduer. Over de doble inngangsdørene har noen hengt et digert hjerte. Gårdsplassen er rammet inn av to store mursteinsbygninger. For hundre år siden var de grisehus. Donorer har pusset dem opp for 1,5 millioner euro. Driften finansieres av gaver og beboernes trygdepenger fra staten. Her kan mellom 40 og 50 gravide kvinner og nybakte mødre bo og få profesjonell hjelp så lenge de har behov for det. Noen blir til barnet deres er født. Andre blir boende med barnet sitt i flere år.

Det første vi hører når vi åpner bildøra er babygråt. I foajeen står 22 barnevogner parkert.

– Jeg bare gråt og sov de to første ukene.

Anya (26) serverer rugbrød og kaffe ved langbordet der Laila Moysich og hennes foreldre rett før jul for åtte år siden fikk ideen om babyboksene. Anya er slank og effektiv, kledd i off white strikkekjole og med høye, brune støvletter. For to år siden var hun restaurantsjef på et av Berns finere spisesteder. Hun jobbet 16 timer i døgnet, hadde en lekker leilighet og reiste på ferie til Asia, Afrika eller Sør-Amerika to ganger i året. For snart to år siden reiste hun halve verden rundt for å legge et barn i en av Sterniparks babybokser.

– Vinteren for to år siden dro jeg og en kollega til Argentina. Vi skulle reise rundt i tre måneder. De første seks ukene var fantastiske, begynner hun.

– Så ville vi opp i fjellene, til et skisted. Bussturen var på 30 timer.

Etter seks timer fikk Anya vondt i ryggen. Hun trodde det var sittestillingen. For å få beveget seg gikk hun en tur på do.

– Da jeg så blodet, innså jeg at jeg hadde fortrengt det som var i ferd med å skje.

Til alt hell var neste stoppested en liten landsby med et sykehus. En time seinere var Anya blitt mor.

– Det var grusomt. Legen snakket ikke engelsk, jeg snakket ikke spansk. Jeg klarte ikke å fortelle at jeg ikke ville se datteren min, så han plasserte henne i ei gjennomsiktig seng ved siden av min.

Hvordan i all verden kunne ei opplyst jente som henne havne i denne situasjonen? Anyas historie er lang, komplisert og til tider fantastisk. Hun får ofte tårer i øynene mens hun snakker, men svarer åpent på alle spørsmål.

– Som 24-åring fikk jeg kreft i underlivet. Legen sa til meg at jeg aldri ville få barn. Hvis det mest usannsynlige skulle skje – at jeg likevel ble gravid – så ville kroppen min støte fosteret fra seg.

Anya var hos lege én gang i løpet av svangerskapet. Han fortalte henne at hun var 14 uker på vei. Hun tenkte at det ikke kunne være mulig, og om så var så ville kroppen hennes fikse problemet. Så dro hun på jobben, jobbet 16 timer, dro på byen og drakk seg full. Da hun reiste til Argentina var hun sju måneder på vei, men graviditeten var umulig å se. For venninnen var fødselen et sjokk. Anya fikk henne til å love aldri å fortelle noe til noen hjemme.

Fem dager etter fødselen reiste Anya hjem til Tyskland med datteren i en babybag hun hadde fått på sykehuset. Da hun landet på flyplassen i Frankfurt, fant hun en telefonkiosk. Hun måtte vite hvor nærmeste babyboks var.

– Damen som tok telefonen hos Sternipark, sa at hun kunne møte meg på togstasjonen i Hamburg og ta imot babyen der.

Da Anya gikk av toget på Hamburg Hauptbahnhof hadde damen et nytt forslag: Skulle de ikke dra til et sted hvor overleveringen kunne skje i fred og ro? To timer seinere satt Anya i sofaen på Satrupholm og fortalte historien sin for første gang.

Den første tida på Satrupholm ga henne et pusterom. Hun sov, gråt og hadde samtaler med psykologen og de andre beboerne. Bortsett fra venninnen visste ingen i nettverket hennes at hun var tilbake i Europa: Familie, venner og kolleger ventet henne ikke hjem fra Argentina før i mai.

– I begynnelsen tenkte jeg mye på jobben og livet mitt i Sveits, som jeg elsket. Jeg hadde mange kamper med meg selv og med Leila, men etter hvert begynte jeg å si til meg selv at dette var mitt nye liv.

Den dagen alle trodde hun skulle komme hjem fra ferien i Argentina, reiste Anya hjem til foreldrene. Hun hadde ett mål: Å fortelle hva som hadde skjedd de siste månedene. Det klarte hun ikke.

– Broren min hadde fått en sønn mens jeg var borte. Jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en datter.

I løpet av besøket hos foreldrene bestemte Anya seg for å ta tilbake sitt gamle liv. Hun kjøpte en billett til Sveits og dro tilbake til leiligheten, jobben og vennene i Bern.

På Satrupholm satt Leila Moysich og ventet med datteren hennes.

– De forsøkte å kontakte meg, men jeg svarte ikke. Så begynte de å sende meldinger om at datteren min ikke ville ta til seg mat eller drikke, at hun var syk. Jeg svarte at de fikk ordne opp. Jeg kunne ikke gjøre noe, jeg var tilbake i mitt egentlige liv.

Sju dager etter at hun stakk av fikk Anya uønskede gjester i restauranten: Sterniparks Leila Moysich og en psykiater hadde reist til Bern for å overtale henne til å komme tilbake.

– Plutselig sto de der, midt mellom bordene. De sa det sto om livet til datteren min. Jeg argumenterte med dem i tre dager, før jeg ba sjefen min om fri noen dager for å ordne opp i noe i Tyskland.

Anya ble på gården i tre uker. Hun så datteren sin friskne til, og skjønte at hun hadde fått et nytt liv å leve – sammen med datteren. Hun ringte familien, arbeidsgiveren og venner og annonserte at hun ville komme på besøk. Hun hadde noe viktig å fortelle.

– Broren min møtte Leila, Zoa og meg på togstasjonen. Han insisterte på at vi dro hjem til ham først så sønnen hans og Zoa fikk treffe hverandre. Svigerinnen min som ikke hadde røkt på flere år ba om en røyk. Moren min, stakkar, trodde jeg hadde fått et tilbakefall av kreften og at jeg kom hjem for å dø. Da hun så babyen, trodde hun den var Leilas. Da jeg fikk overbevist henne om at den var min, gråt hun i et døgn. Faren min skjønte ingenting. Han spurte om det var greit at han gikk ut av rommet og forsøkte å komme inn på nytt.

- Vil dere hilse på Zoa nå? spør Anya oss. Så tar hun på seg jakka og rusler foran oss over den singelbelagte gårdsplassen. Tjueto måneder gamle Zoa har blondt hår og stripete strømpebukser og bor sammen med mamma i nærmeste landsby. Når mamma er på jobb som frivillig i gården, er Zoa i barnehagen her. Når hun hører Anyas stemme i korridoren i det nyoppussede grisehuset, strekker hun armene i været, setter i et gledeshyl og spurter mot lyden. Scenen er rørende, men har også noe trist over seg. For Anya bærer fortsatt på en hemmelighet: Zoas far kjenner den lille jenta. Han vet bare ikke at hun er hans datter.

REDDE MØDRE:</B> Nina Greve har tatt imot flere babyer i babyboksen. - De er nesten alltid nakne, mødrene frykter at klær vil avsløre dem.
LIVREDDER:</B> Leila Moysich leder Prosjekt Hittebarn.
KOM TILBAKE: Kanskje får Zoa (snart to år) aldri vite hvor vanskelig det var for mamma Ayna å bestemem seg for et liv sammen med henne.
Vil ikke være mor: Håpet er at ufrivillig nybakte mødre skal velge babyboksen før de tyr til andre og verre løsninger på situasjonen de er havnet i.
PAVENS LIVREDDER: En av verdens første babybokser er ved Vatikanet.
SKJULESTED:</B> På denne gården i Nord-Tyskland kan gravide og nybakte mødre få tid og ro til å bestemme om de skal ta hånd om barnet sitt selv.
Levert i boksen: Lotta er den siste babyen som er levert i luka til barnehagen i Goethestrasse.
ALARMEN GÅR: Når alarmen utløses i barnehagens åpningstid, får barnehagebarna i Goethestrasse i Hamburg alltid se på den nye babyen. Det har skjedd 30 ganger siden april 2000. Den yngste babyen var en halv time gammel da den ble levert.