Hjemme alene

Kohinoor Nordberg (34) om å bli forlatt som barn, den fatale turen i parken, dattera Shadia og hvordan hun møtte Ali.

- KOM DA, JENTA MI.

Kohinoor Nordberg (34) legger dattera Shadia ned i senga og brer et lite, hvitt pledd over henne. Så legger hun seg selv tett inntil den vesle kroppen.

– Er du en liten stjerne? spør Kohinoor, og den ni uker babyen smatter bekreftende.

Furupanelet på veggene og det varme lyset fra nattlampa danner en trygg verden her i mammas barndomshjem i Lørenskog utenfor Oslo. Men Shadia Farah Nordberg blir liggende og blunke litt, selv om klokka nærmer seg midnatt.

NATT TIL NYTTÅRSAFTEN 2005: Kohinoor holder konsert på baren «Feber» da en diger, mannlig beundrer kommer bort til henne i det hun går av scenen. Han kan ikke få lovprist henne nok.

– Da han kom bort for tredje gang, syntes jeg at det begynte å bli nok. Men jeg prøvde å være høflig, sier Kohinoor når hun tenker tilbake på denne spesielle natta.

Hun går ut for å ta seg en røyk. Like etter kommer hennes nye superfan ut og spør om han kan få være med og dele røyken. Da klikker Kohinoor. Hun skjeller ham ut etter noter, og ber ham på en relativt direkte måte om å pelle seg vekk.

Rundt dem står folk og ser på opptrinnet. Det blir ganske stille. Plutselig begynner en av dem å klappe i hendene. Han smiler til Kohinoor, og roper: «You go, girl!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var Ali. Mannen som nå ligger hardt skadet på Ullevål sykehus.

Den kvelden dansa Ali og Kohinoor til morgengry og nyttårsaften kom.

– Jeg merka at jeg likte ham veldig godt, og jeg følte det var gjensidig. Men det var rett før jeg skulle til Sør-Afrika for å spille inn plata mi, så jeg tenkte at jeg ikke hadde tid til noen kjæreste.

Knappe tre måneder seinere er Kohinoor tilbake i Norge. 18. mars 2006 står hun dansegulvet på utestedet Jazzrampa i Gamlebyen. Med ett får hun øye på Ali. Han ser rett på henne. Kohinoor greier ikke å la være, hun smiler fra øre til øre.

– Fra den kvelden han kom dansende mot meg, har vi vært sammen.

KOHINOOR HAR SITTET med stjerner i blikket i baksetet og fortalt om hvordan hun og Shadias pappa, Ali Haji Mohamed Farah, møttes. Hun er på vei hjem fra Ullevål universitetssykehus i Oslo, hvor hun nettopp har vært med å flytte Ali fra postoperativ avdeling til rehabilitering. Han har brukt tida etter at han ble slått ned i Sofienbergparken 6. august til å prøve å overleve. Kohinoor har tatt seg av deres to måneder gamle datter og sørget for at det som skjedde med Ali ikke skulle dekkes over. Nå er den alvorlige, opprørte Kohinoor fra tv-intervjuene og debattene borte for et øyeblikk, og hele ansiktet hennes stråler.

– I dag syns jeg han er så mye bedre. Jeg har en veldig god følelse. Jeg må bare takke Gud og alt som er, sier Kohinoor.

Takksigelsene har ikke gått oppover hver dag. I løpet av de snart tre ukene som har gått etter det fatale slaget, har Kohinoor flere ganger tenkt: «Er det slik han skal bli?»

– De første dagene etter at han våknet, følte jeg meg av og til merkelig alene. Alle kompisene var så glade og fornøyde fordi han var bevisst og greide å prate. Det var selvsagt jeg også glad for. Men samtidig kunne jeg ikke unngå å tenke: Vil jeg kunne overlate dattera vår til ham igjen? Er dette mannen jeg fortsatt vil kunne spørre til råds i alle livets situasjoner? Jeg var glad, men usikker på hva framtida ville bli, sier Kohinoor.

Kjøreturen går ut av Oslo. Det er blitt kveld når vi parkerer utenfor huset til Kohinoors foreldre i Lørenskog. I stua sitter vesle Shadia og bestefar Nils Nordberg og titter litt på en TV 2-krim.

– Hei, Mari, sier han.

Shadia er sulten. Skrubbsulten. Bestemors tåteflaske er grei innimellom, men når det virkelig står om livet, da er det mammas pupp som gjelder. Snart høres fornøyde lyder fra Kohinoors fang.

Hun bor hjemme hos foreldrene sine etter at Ali kom på sykehus. Her heter hun både Mari og Kohi. Da hun kom fra Bangladesh som treåring, fikk hun navnet Mari i tillegg til sitt fødenavn.

Det var en doktor Jack som fant henne, forlatt på trappa til en nederlandsk bistandsorganisasjon i Bangladesh’ hovedstad Dhaka.

– De hadde jo egentlig ikke lov å legge unger der. Men jeg var nå satt der likevel. Og han som fant meg kunne ikke akkurat kaste slike barn som meg heller. Jeg hadde nok levd på gata i tre år fram til da, sier Kohinoor.

Derfor havnet treåringen på Moder Theresas barnehjem i Dhaka. Et halvt år seinere landet hun hos familien Nordberg i Norge.

– Jeg og storebroren min pleide å fortelle folk at han var hjemmelaga og jeg bortelaga.

MEN DEN SPEDE, søte jenta var ikke kommet til Norge for stille og rolig innordne seg systemet. Kohinoor var en slitsom unge som ville være fri og bestemme alt selv. Det var perioder der hun ønsket hun ikke var blitt adoptert bort, og perioder der hun bebreidet foreldrene for ikke å forstå henne fordi de var hvite. Det var ikke før hun som 12-åring kom til Bangladesh og så barnehjemmet hun kom fra, at hun skjønte hvor heldig hun hadde vært.

– Det besøket gjorde veldig mye med min innstilling til livet, sier Kohinoor.

Men reisen gjorde henne sint på en annen måte. I hjemlandet så hun hvordan hennes familie gikk foran bengalerne, bare fordi de var lysere i huden og hadde mer penger.

– Jeg spurte mamma hvorfor vi alltid fikk gå forbi de andre, og mamma svarte at «Det er bare sånn det er». Jeg sa til dem at de ikke måtte finne seg i slikt, sier Kohinoor.

Sinnet og frustrasjonen fikk utløp i sang og dans. Allerede som treåring drev Kohinoor og gaula og sang på bengali, uten at foreldrene skjønte det spøtt. Hun gikk i danseklasser, fikk i musikk sin eneste sekser på videregående i musikk og ble ferdig med tre år på Den Norske Balletthøyskole i 1996. Etter å ha jobbet med musikaler i seks år, bestemte hun seg for å prøve seg som selvstendig artist. Debutalbumet «Kohi de Browny» kom i mars.

– Tittelen spiller både på fargen min, men også på «brownie», som er en sjokoladekake. Folk trodde kanskje det var morsomt å kalle meg «sjokolademus» i ungdommen, men det var faktisk ikke like hyggelig alltid, sier Kohinoor.

DA KOHINOOR TOK med Shadia til pappaen sin for første gang etter ulykken, begynte den vesle jenta å gråte. Det var nok vanskelig å kjenne igjen pappa, som hadde blitt veldig tynn, og som var full av rare slanger og ledninger. Han er våken, men foreløpig vet ingen omfanget av skadene etter hjerneblødningen. Kohinoor må fortelle ting flere ganger, og likevel husker ikke Ali det. Noen ganger snakker han som et lite barn. Noen ganger virker han full. Ofte sier han at han ikke orker å ligge innestengt på sykehuset, han må ut, sier han. Og han lurer på hvorfor Kohinoor skal bestemme alt.

Dagen etter at Kohinoor tok med dattera på besøk, husket ikke Ali at Shadia hadde vært der.

Kohinoor tenner en røyk.

– Men nå har jeg hengt opp bilder av Shadia ved senga hans. Snart skal hun få være med igjen, men akkurat nå er det litt for mye å passe på at både hun og Ali har det bra samtidig.

KOHINOOR BRINGER VIDERE alle hilsener til sykesenga. Foreløpig tror Ali det bare er fordi han ble slått ned at så mange engasjerer seg. Han vet ingenting om at hele Norge er på fornavn med ham etter at ambulansen nektet å ta ham med seg da han lå blødende på bakken.

– Jeg vil ikke overkjøre ham med all den dritten ennå. Han må skjermes. Jeg ser jo hvor forvirra og sliten han blir bare av å prate om vanlige ting, sier Kohinoor.

23-åringen som er siktet for å ha slått ned Ali, har spurt Kohinoor om å få komme og si unnskyld. Hun svarte at han ikke kunne det ennå.

– Da jeg fortalte det til Ali, begynte han å gråte, og så sa han: «Du er så modig».

Ali gråter nå og da. Han syns det er fryktelig å måtte ligge helt i ro og ikke få styre seg selv. Helt siden han dro fra familien sin i Somalia og kom til Norge som 16-åring, har Ali greid seg sjøl.

– Jeg kaller han Speedy Gonzales, for han sitter aldri i ro. Og så ler han og kaller meg Sleepy Gonzales, sier Kohinoor.

OM DAGENE, NÅR Kohinoor enten er på sykehuset hos Ali eller springer til og fra intervjuer, er Shadia hjemme hos besteforeldrene på Lørenskog. Mange lurer på hvordan hun greier å være så mye borte fra en nesten nyfødt datter.

– Jeg har ikke dårlig samvittighet for Shadia. Hun får morgenpuppen sin og kveldspuppen sin og har det trygt og godt sammen med folk hun kjenner. Jeg klarer å forlate henne uten å bli helt fortvila. Når hun blir eldre, tror jeg hun er glad for å høre at jeg var med pappaen hennes og tok denne kampen nå, sier Kohinoor, og legger til:

– Jeg har personlig erfaring med å være forlatt som spedbarn. Hun klarer seg.

Kritiske røster har hevdet at Kohinoor er så åpen mot media i Ali-saken for å fremme sin artistkarriere. Kohinoor ble litt paff første gangen en journalist spurte henne om det var riktig.

– Men heldigvis greide jeg å svare ærlig likevel. Jeg sa at hvis mitt fokus på rasisme i det offentlige Norge fører til at flere kjøper plata mi fordi de vet hvem jeg er, så er det greit. Den dagen jeg ringte mine journalistvenner for å fortelle hva som hadde skjedd i Sofienbergparken, tror jeg ikke de først og fremst tenkte at jeg ringte fordi jeg er så mediekåt. Hvis noen tror det, har jeg ikke tid til å bry meg om det nå, sier hun.

DA KOHINOOR FANT ut at hun var gravid, ringte hun til Ali og sa at han måtte komme hjem så fort som mulig. Det var noe hun måtte snakke med ham om. Da han kom, satte hun seg på fanget hans og fortalte at han skulle bli far. Og så ba hun ham om å ikke si det til noen enda.

Like etter visste «alle» det.

– Han måtte jo bare si det til sine to beste kompiser, og så var det en annen kompis som bare måtte få vite det… Han var jo så stolt, sier Kohinoor med et skjevt smil.

6. august 2007 var den første solskinnsdagen på lenge i hovedstaden etter at Shadia ble født. Kohinoor skulle ned i Møllergata for å kjøpe ei vifte til datamaskinen si, Ali var på jobbsøking.

– Som vanlig, legger Kohinoor til.

– Det er jo ingen som vil kalle inn en mann som heter Ali Haji Mohamed Farah til jobbintervju. De tenker nok at han kommer med ei bombe i sekken.

Kjæresteparet bestemte seg for å ta med Shadia og gå i Sofienbergparken siden det var så fint vær. De traff noen venner, og satte seg i skyggen, etter jentenes ønske. Ali ville helst sitte i sola.

– Det er en av mange ting man tenker på i ettertid. Hadde vi unngått den ballen hvis vi satt i sola? undrer Kohinoor.

Da fotballen kom susende og Ali reiste seg opp, skjønte Kohinoor i et tiendedels sekund at dette ikke kom til å gå bra.

DET NÆRMER SEG midnatt på Lørenskog. Kohinoor drømmer om at Ali skal komme helt tilbake til sitt gamle jeg. At han skal være stolt av at han har tatt smellen i en sak som på sikt kan gjøre Norge til et bedre samfunn. Og at han skal være rørt over all kjærligheten og omtanken folk i Norge har vist ham i denne tida. For sin lille familie ønsker hun at Shadia skal få en søster eller en bror.

– Jeg har funnet drømmemannen. Vi kan krangle, men det er oss to. Uansett hva som skjer nå, vil jeg aldri slutte å elske ham, sier Kohinoor.

Shadia har ligget på soverommet alene en stund og glippet med øynene. Nå lurer hun på om alle har glemt at det er hun som er familiens midtpunkt, og kommer med et lite klynk. Kohinoor tusler inn til henne og krøller seg rundt henne.

Så synger hun «Tomorrow» som nattasang.

raf@dagbladet.no

KJÆRLIGHET: Ali ble svært knyttet til den vesle dattera si før han havnet på sykehus.
VENTETID: Mari Kohinoor Nordberg (34) har kommet hjem til foreldrene på Lørenskog i Akershus - og til dattera Shadia (ni uker) - etter en lang dag på Ullevål med Ali. Da er det tid for pupp, kos og litt sang.
MAMMAS FANG: Kohinoor kom selv til Norge fra Bangladesh som treåring.
UVISSHET: Kohinoor må belage seg på fortsatt uvisshet, mye venting og lange sykehusopphold før Ali er hjemme igjen.
I DRØMMELAND: Klokka nærmer seg midnatt, og Shadia skal legge seg. Kohinoor sier det er kjærligheten til Ali og Shadia som gjør at hun står oppreist i alt oppstyret.