Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Hjemme hos Lars

Lars Sponheim sier han kjempet en kamp for å bryte gjennom sjenansen. Tro det den som vil.

{ndash}KJENN LUKTA. Se grana. Hører du bekken som klukker? Og det der er Vassfjøra. Sauemøkk, sier du? Ikke noe å være redd for, den er tørr og fin nå. Lars Sponheim er i et alle tiders humør.{ndash}Se på Sponheimsfrøya, er hun ikke vakker? Så viser han hingsten Sponis, uskåren og stridig. Og der er nordlandshesten Pernille, kjøpt usett av Odd Roger Enoksen. Og se, sauer. Bitte små lam, og den veldige væren. Sponheim hopper over gjerdet, han breker og bærer seg.{ndash}Kommakommakomma. Ja, kommakommakomma.Vel og bra, dette. Men hvor er fru Sponheim? Kvinnen bak Ulviks nest største sønn. Er hun hjemme?I fem timer har vi reist, over fjell og fjord og Vestland, Vestland. Regnbuen har speilt seg i Vøringsfossen, og der, i en fjellskråning med praktfull utsikt utover Ulvik, ligger gården Sponheim. Eller «Spåonhaim», som de lokale sier. Og vi er altså nysgjerrige på om fru Sponheim er hjemme. For en stund siden hadde et ukeblad ringt Sponheims rådgiver og tilbudt et femsifret beløp for et bilde av Sponheim med kone. Det kom selvsagt ikke på tale.{ndash}Ja, dere får komme inn, sier Sponheim, og åpner døra. Og plutselig, ut av en annen dør, kommer hun. Det må være henne. Mette fra Ørsta, en pen kvinne. Kvinnen Sponheim har karakterisert som både «kvinnen i mitt liv» og «lønnsom». Hun har overhodet ikke noe ønske om å komme i avisa. Likevel strekker hun ut hånda, smiler.{ndash}Mette Sponheim. Og borte er hun.LARS SPONHEIM MÅ KLYPE seg i armen, sier han {ndash} her han sitter på terrassen. Når han tenker over det utrolige i at han, sauebonden fra Ulvik, har fått sitte i regjering i hele fire år. Hvem hadde trodd noe slik? Hvor viktig hans rolle har vært i regjeringen, synes han det er vanskelig å si noe om. Men Sponheim tror han har vært viktig. For Venstres innflytelse. {ndash}Jeg hører andre som sier mye pent om det, sier han.Å lokke nye Venstre-velgere til urnene har ikke vært lett de siste valgene. I år forsøker Sponheim igjen. Han skal snakke varmt og inderlig om gjenreisingen av lokaldemokratiet, og han skal snakke like varmt og inderlig om klimapolitikk. Men når Sponheim går på talerstolen på kveldens landsstyremøte, vet han at det ikke blir lett å fange nye velgere i år heller. At det er valgår, er nok noe av grunnen til at statsråden inviterer til gards. Det er i hvert fall ikke fordi familien har bedt om det. {ndash}Det er rart, sier Sponheim. Han svetter i sola, og spiser krokanis som hans kone har satt fram. {ndash}Jeg er på en måte litt gjest hos familien min. Dette fungerer jo godt uten meg. Fuglene synger, bekken klukker.{ndash}Det var noe av det verste å oppleve, da jeg reiste til Oslo. At de klarte seg så godt uten meg. Jeg trodde at jeg var så viktig, sier Sponheim. Så blir han stille.{ndash}Jeg har definitivt ikke valgt bort familien min. Men hverdagen med familien, når du mister den... begynner han.{ndash}De har utviklet en humor og en referanseramme som jeg ikke kjenner meg igjen i, sier han. Så kommer det igjen noe mildt over statsråden. {ndash}Men det er rørende hvordan de stiller opp. Når jeg er blitt jaget på det hardeste...Sponheim snakker om forsider i avisene. Om barna hans, som har fått høre litt av hvert.{ndash}Men det skal ikke jeg få høre noe om. Det er rørende at de har et slikt beskyttelsesbehov. {ndash}De beskytter deg?{ndash}Jeg har skjønt at de gjør det. For jeg hører jo litt. At de er blitt fortalt saker og ting. Men det har de valgt å skåne meg for.{ndash}Kona di har drevet gården mye alene?{ndash}Tenk deg, da jeg reiste herfra i 1993. Vi hadde to jenter på 8 og 9, og Johannes på 4. I tillegg til å ta seg av dem, har hun hatt jobben som lærer på Voss i alle disse åra.Og, så det er sagt, drevet et småbruk med 60 sauer og et par hester.{ndash}Du har en usedvanlig kone?{ndash}Jeg har ikke så mye erfaring med andre koner.{ndash}TAR DU EN KAFFE MED OSS, her ute? ropte Lars Sponheim til sin kone etter at vi hadde satt oss på terrassen. Mette Sponheim holdt på med et eller annet inne i stua. {ndash}Nei takk, svarte hun. Og da hun etterpå kom ut, for å sette fram ei stor eske konfekt, dristet vi oss til å spørre. {ndash}Kunne vi kanskje, eh, et lite bilde bare, når du går forbi...?Men Mette Sponheim satte bare konfekten fra seg, smilte kort, og forsvant inn i stua igjen. EN KONTRASTENES MANN, denne Sponheim. En mann som lever to forskjellige liv. To liv som «ler litt av hverandre», som han selv sier. {ndash}Får jeg lov til å dra et langt resonnement? Takk. Jeg har ofte sagt dette om meg sjøl: Jeg er bygutten som ble bonde. Akademikeren som ble kroppsarbeider. Østfoldingen som ble vestlending. Splittelsen ligger veldig sterkt i meg. Dette har skapt spenninger rundt meg. En liten bonde fra Vestlandet som ville noe mer, sier Sponheim.{ndash}Det er rart med mediene, mange kolleger sier det. Det blir tegnet et bilde av meg som frampå. Mens jeg, jeg har måttet kjempe en kamp for å bryte gjennom sjenansen. {ndash}Sjenansen?{ndash}Å, stå fram, snakke for forsamlinger. Du aner ikke hvilke ting jeg må gjennom. Jeg blir beskyldt for «slips of the tongue», men det er veldig nøye planlagt, det jeg sier.Sponheim tenker seg om en liten stund.{ndash}Det blir kanskje litt feil å skryte på meg at jeg er sjenert. Men en av de sidene ved politikken jeg har slitt mest med, er sjenansen.{ndash}Er det derfor du drikker chablis før taler?{ndash}Det der er blitt en liten greie, en seremoni. Men om et glass chablis er det avgjørende for om talen blir god, det tror jeg ikke.{ndash}Folk har kanskje litt vanskelig for å tro på at du er sjenert?{ndash}Ja? Men jeg klarer ikke «puse» meg gjennom en forsamling. Hele min natur er å provosere litt. Men så kjenner jeg av og til når jeg er ferdig, at det ble for voldsomt.{ndash}Har det vært sånn bestandig?{ndash}Å, ja. Spør de gamle elevene mine. Jeg prøvde å få opp sinnet, engasjementet blant elevene. Olav H. Hauge sa det slik: Fylg tanken, men ikkje til ytste egg.RYKTENE FORTELLER at Lars Sponheim samler på karikaturtegninger av seg selv. Det er ikke bare rykter, for å si det forsiktig. Tegningene henger overalt. I gangen, i trappa, nede i kjellerstua, og Sponheim viser dem gjerne fram.{ndash}Mange av tegningene er svært fine. Ja, her er en av Finn Graff. Men de tegner meg visst bare større og større.Sponheim tøyser og ler; nei, for en dag. Han koser med en av familiens katter, klør den bak øret.{ndash}Dette liker den, sier Sponheim mens han holder dyret fast med et jerngrep. Han mener det finnes flere slike på gården. Hva katten heter? Nei, det aner han virkelig ikke.Han viser oss nabogården, Lindebrække, der familien til gamle Høyre-leder Lindebrække kommer fra. Syse kom også fra en gård her inne, forteller Sponheim.{ndash}Er det ikke frodig her? Ei gran vokser dobbelt så fort her som på Østlandet. Når avisene herjer for mye med meg, tenker jeg haha, dette har ikke dere, jeg kan bare dra til hjem til Ulvik. {ndash}Jeg har stått mye i trøkker alene. Å komme inn i politikken på den måten jeg gjorde. De første åra herdet meg kolossalt. Jeg opplevde all slags hersketeknikker, de prøvde å psyke meg ned. Jeg blir sjelden bråsint, men jeg husker, sier Sponheim, og stopper opp et øyeblikk.{ndash}Du gir meg ikke et sår uten at jeg husker det for bestandig.UTE PÅ TERRASSEN er krokanisen smeltet. Sponheim forteller om sin far, Johannes.{ndash}Jeg var veldig knyttet til far. Han døde da jeg var 28. Han var veldig lik meg, jeg plages litt av det. Jeg kjenner igjen bevegelsene hans i meg. Det å gå og stirre ned i gata, det er noe også far var kjent for. Johannes Sponheim bar på en drøm om å være bonde. Han ville drive gården i Ulvik, men hadde ikke odelen, og utdannet seg derfor til tannlege. Ulvikingen fikk praksis i Halden, der sønnen Lars ble født. Men hele tida drømte Johannes Sponheim seg tilbake til Ulvik.{ndash}Jeg husker jeg satt på fanget til far og lekte med slipset hans. Han fortalte om Ulvik, han glødet, og han fortalte hvordan han hadde hjertet sitt her. Jeg husker hele samtaler fra da far fortalte om barndommen i Ulvik. Far var mitt store forbilde. At jeg flyttet hit, var å gjøre det han ville.Sponheim ser utover dalen.{ndash}Planen var at han skulle gå av med pensjon, og flytte hit. Men så døde han like før han skulle pensjonere seg. Det var den store streken i regninga, sier Sponheim.{ndash}Han var her, og fikk så vidt oppleve at vi hadde flyttet inn hit. Han døde her i huset.Sponheim blir stille et øyeblikk.{ndash}Han hadde kreft, far. Det vi skulle bruke 20 år på, å gjøre i stand gården for ham, gjorde vi på fire måneder.{ndash}Det var viktig for ham at du flyttet hit?{ndash}Klart det. DEN PÅFØLGENDE DAGEN var Ulvik enda vakrere. Sola stekte på statsrådens panne, og cruisebåt-turistene fløy helikopter over Ulvik. På Sponheim fikk gardsherren besøk av sin gode venn og murermester Nils Øydvin. Det var Øydvins onkel som bygde huset til Sponheim i 1983, og det var Nils som bygde kjellerstua. Nå slår han løs på store steiner som Sponheim kaster ned til ham. Det skal bygges utendørs peis og grill, og Øydvin slår stein med imponerende presisjon.{ndash}Når du har gjort det i mange år, får du trent opp riktig muskulatur, forklarer Sponheim.{ndash}Blir dere ikke slitne?{ndash}Næh.{ndash}Tørste?{ndash}Moderne murere bruker ikke murere, sier Sponheim, og smiler.{ndash}Du vet hva en murer er?Sponheim ler. Øydvin forteller at Sponheim ikke har forandret seg mye. Virkelig ikke.{ndash}Magen er blitt større. Ellers er han den samme.{ndash}Stemmer du på ham?{ndash}Det er hemmelig valg, er det ikke?FRU SPONHEIM VAR IKKE på gården denne dagen. Vi så i hvert fall ikke noe til henne. Hun hadde nok reist på jobb, til Voss. Dagen før, etter at vi ba forsiktig om et bilde, hadde vi spurt Sponheim:{ndash}Kona di er ikke så glad i journalister?{ndash}Hun bestemmer selv hva hun vil være med på. {ndash}Stemmer hun på deg, kona di?{ndash}Vet ikke. Det har jeg ikke spurt henne om. Jeg har jo håpt at hun kanskje...{ndash}METTE! ropte vi.Hun kom til syne der inne.{ndash}Hva stemmer du?{ndash}Det er hemmelig valg, er det ikke? sa Mette Sponheim. Så forsvant hun igjen. thomas.holst-hansen@dagbladet.no

<HLF>Splittelsen: </HLF> Jeg har ofte sagt dette om meg sjøl, sier Lars Sponheim. - Jeg er er en bygutten som ble bonde. Akademikeren som ble kroppsarbeider. Østfoldingen som ble vestlending. Splittelsen ligger veldig sterkt i meg. Til venstre i bildet ses familiegården.
<HLF>Dyrenes venn: </HLF> Landbruksminister Lars Sponheim er glad i dyr, også sine egne. Men hva familiens katt heter, det vet han ikke.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media