Hjorth er Hjorth

Vigdis Hjorth (44) har sluttet å belønne seg selv med ei flaske champagne etter husvasken. Hva nå?

- DU KAN GODT SKRIVE hvor huslig jeg er. En barbeint forfatter iler over gulvet i retning kjøkkenet. Det knirker i det kalde, gamle gulvet i det laftede tømmerhuset på Nesøya. Bokseren Emma Hjorth har snust seg ferdig og er parkert i sofaen. Matmora Vigdis er på jakt etter kaffe, te og sukker. - Er du huslig? - Nei. Men det står så mye om kvinner som skal fikse alt. Det forundrer meg at det ikke går an å velge seg noen få ting å være god på, og så drite litt i resten, sier Vigdis fra kjøkkenet. Hun roter i noen skap. Noe faller i gulvet, mens hun snakker videre. Plutselig er hun tilbake og setter seg på huk i sofaen med tallerkener, kopper og en gammel stekespade til sjokoladekaka balanserende i fanget. Ryktet sier at hun er blitt så veldig glad i sjokolade. - Jeg prøver å drikke mindre, så da spiser jeg heller sjokolade. Det er ikke sunt, jeg burde heller spist epler, men jeg er ikke så opptatt av det. Men er det ikke rent her? - Jo da. - Jeg har bare pulverkaffe. Går det bra? - Det går fint. Du må ikke stresse. - Stresse? Nei, nei. Jeg er egentlig veldig rolig nå, sier hun og reiser seg igjen. DEN SISTE BOKA, «17.15 til Tønsberg», har fått flere strålende kritikker. Men trebarnsmora Vigdis Hjorth snakker om alt annet enn boka. - Jeg har snakket med mange psykologer i mitt liv som har stilt forskjellige diagnoser. Han siste var innom litt forskjellige før han spurte om jeg alltid var så høyt gira. - Og da svarte du? - At jeg kan nok være det. Jeg er jo mye alene, men har et høyt gir i sosiale sammenhenger og har alltid oppsøkt steder jeg kan ta ut mye energi. Om jeg hadde vært gutt, ville jeg vært veldig rampete og den som stjal biler. - Hva sa psykologen? - Han landet på diagnosen «sensation seeker». De opererer med den på folk som trenger veldig sterke stimuli. Jeg oppsøker store ting som skaper bevegelse. Det er sikkert mange som vil sette meg på beroligende dop. Men det veksler, og nå har jeg jo skrevet ei bok om nullpunktet. VIGDIS HJORTH HAR skrevet en stille roman om hvordan overlevelseskreftene kan vinne fram når man tror man aldri vil bli glad igjen. Om en kvinnelig forfatter med kjærlighetssorg som reiser på hyttetur til Tjøme for å komme til hektene igjen. Vigdis Hjorth har skrevet om at nullpunktet også er et punkt. Og at det er en vei ut. - Jeg har fått ros for formen. Tidligere har det at jeg egentlig er god til å skrive forsvunnet i innholdet og min person. Jeg har ikke fått utdelt stilkarakter for formen. - Du mener forfatteren har kommet i skyggen av deg som person? - Ja, men jeg skal ikke klage. Jeg har hatt et rikt og spennende forfatterliv. - Har ikke du også bidratt til at forfatteren kommer i skyggen av deg som person? - Å, jo da. FOR TRE ÅR SIDEN skrev Vigdis boka «Hva er det med mor». Den handler om Mari som har en mor som drikker. Huset Mari bor i, likner mistenkelig på det røde huset her på Nesøya. Før boka kom ut møtte forfatteren en dame som lurte på hva Vigdis Hjorth skrev om. - Jeg skriver om en mor som drikker, sa Hjorth. - Drakk din mor? spurte damen. - Nei. Jeg drikker, svarte Hjorth. Det var i sommer forfatteren bestilte to eksemplarer av psykologiprofessor Fanny Duckerts bok «Alkohol og livsstil. Strategi for moderasjon». De står i bokhylla. Den ene er lest. Den andre skal gis bort. Men fortsatt kan Hjorth være den siste som går fra nachspiel. Under årets Bjørnsonfestival i Molde var det Vigdis Hjorth som like før baren stengte bestilte en kasse vin til hotellrommet. Stående nachspiel hver natt. Med dansing på bordet. - Du har ikke gitt deg med det der? - Neei. Men jeg prøver å være mer forsiktig. Så historiene forblir morsomme historier, og ikke tragiske. Dette er en bransje hvor du ikke bare ser morsom fyll. Jeg gidder ikke å gli ubevisst inn i noe som plutselig blir et problem jeg ikke kan gjøre noe med. - Har du balansert på kanten? - Jeg er såpass ung at jeg ikke har tenkt på det, sier hun og banker tre ganger i bordet. - Hva har du gjort for å begrense deg? - Jeg drikker to ganger i uka. Da kan jeg gjøre hva jeg vil. Et lite glass er ikke min greie. - Alt fra to til ti glass? - Ja. Eller 25. Ha-ha. - Definerte du drikkingen din som et problem? - Svært som dere er opptatt av dette, da! Men nei. Det er nettopp derfor jeg i perioder har drukket veldig mye. Jeg opplevde det overhodet ikke som noe problem, og hadde det så hyggelig. Hvitvin var opptur og arbeidsvin. For å sove måtte jeg drikke rødvin. Hadde jeg vært ute og løpt, fortjente jeg en øl. Jeg synes det var helt flott. Men det er ikke sikkert barna mine synes det var helt ok. - Var det noen som reagerte? - Ikke andre enn barna. Og dem har jeg jo respekt for. Jeg ble også lei av mine egne rødvinsflekker, mine flåsete skriblerier, lei av å være i bakrus, lei av å handle på polet, lei av å føle meg skjelven i møte med folk. Jeg ville ut av den banen. Det er en modning du ikke kan drikke deg fra. Det er smertefullt å forandre seg, og noen løser ubehaget med å drikke seg fra det. - Kunne du sluttet helt? - Jeg tror ikke det ville vært vanskelig. - Men et savn? - Helt sikkert. Jeg tenkte på det tidligere i dag da jeg vasket, ja, eller støvsuget. Alltid før da jeg gjorde rent gledet jeg meg til at jeg skulle drikke champagne etterpå. Jeg skiftet alltid på senga, fyrte i peisen på soverommet, tok på meg noe silke, og fikk kanskje besøk av en kjæreste. Det finnes så mange forventninger når man skal drikke. Og så er det jo innmari godt. Særlig i begynnelsen. HUN SPRETTER OPP fra sofaen. Mer kaffe, mer te, mer av alt. Bokseren Emma har sovnet over boka «Lesebok for voksne», en samling tekster om menneskerettigheter Vigdis skrev sammen med søsteren Lillian som jobber i Den norske Helsingforskomité. Høstsola smyger seg gjennom bjørketrærne, gjennom de store vinduene, inn i den gule stua. - Å, hoi! Det var lenge siden vindusvask, ja, sier Hjorth på vei tilbake fra kjøkkenet. RUNDT ENKELTE PERSONER blåser det alltid. Rundt Vigdis Hjorth har det til tider blåst orkan styrke. Allerede i 1986 havnet hun på forsiden i Dagbladet med overskriften «Vigdis Hjorth blir opphisset når hun skriver». Stempelet som erotisk forfatter var satt. - Når unge kvinner skriver om erotikk, blir det enten framstilt som at de spekulerer i noe for å tjene penger, eller at de er jævlig kåte. Helst begge deler. Altså en kåt hore. Seksualiseringen av den unge kvinnen har gitt meg mange tanker. Stormen rundt Vigdis Hjorth blåste opp igjen med bøkene «Fransk åpning» og «Ubehaget i kulturen». Sammen med daværende kjæreste og litteraturprofessor Arild Linneberg, raljerte hun over norsk kulturliv. Etter åtte år tok forholdet slutt, og Vigdis skrev «Om bare». En roman om samlivsbrudd stappet med sjalusi, utroskap og alkohol. Noen mente de så sterke paralleller til hennes eget liv. - Er det noe du angrer på? - Man kan ikke angre på hvem man er blitt. Jeg kunne sikkert unngått noe ubehag ved å opptre annerledes. Men det er mot min natur å velge en tilbakelent stil, å være selvhøytidelig med dystert blikk for å bli tatt på alvor som forfatter. - Hvordan tror du folk ser på deg? - Om jeg hadde vært skuespiller, hadde nok ting hengt mer på greip. Bildet som skapes når jeg er på tv, er at jeg spiller i en eller annen lettbeint revy. Litt sånn vågal, snakkesalig og småvulgær. Jeg er lett å forholde seg til i et så tabloidisert samfunn som vårt. SIDEN DEBUTEN i 1983 har hun gitt ut 21 bøker. Barnebøker, romaner, en legebok, og en samling essay. I seks år var hun nestleder i Forfatterforeningen. Hun har markert seg i kampen mot EU. Mot Jagland. Mot krigen i Kosovo. Mot barneloven. Mot krigen i Irak. Historiker Erling Sandmo omtalte i fjor Vigdis Hjorth som Norges viktigste forfatter. Andre har omtalt henne som både pinlig og patetisk. Kristopher Schau leste Hjorths samlede verker i sitt forfallsprosjekt i et butikkvindu. - Det han Schau gjorde, tok jeg ikke så tungt. Men jeg blir noen ganger overrasket av hvor negativt forhold enkelte har til meg og det jeg skriver. Men fra jeg var liten er det alltid noen som ikke har likt meg. - Hva gjør det med deg? - Jeg blir ikke så innmari redd av det. Men jeg har en evne til å fortrenge ting og behandle traumatiske erfaringer via kunstnerisk utfoldelse. - Hvorfor blir bøkene dine så ofte sammenliknet med ditt eget liv? - Koplingene er så lett å gjøre fordi deler av mitt liv er offentlig kjent. Det finnes forfattere hvis liv du kjenner veldig lite til. Vet du om Lars Saabye Christensen har en halvbror? Skriver du om følelser, tar du tak i det som ligger deg nærmest. Det er enklere for meg å skrive om en forfatters liv enn livet til en lege. DET KAN VÆRE det ligger noe galskap i veggene i det røde tømmerhuset. Etter skilsmissen i 1992 fikk Vigdis Hjorth kjøpt det tomme falleferdige sommerhuset med tre mål tomt. Det hadde tidligere vært bebodd av en gal mann som til slutt ble innlagt i hjemkommunen. - Tre ganger, og dette er helt sant, sier hun og tar grep rundt den gigantiske kaffekoppen: - Tre ganger har det kommet kvinner på døra. Som ledd i sin terapi har psykologene deres bedt dem oppsøke åstedet for sine lidelser. De har alle bodd sammen med denne gale mannen. - Inviterte du dem inn? - Ja, ja. De husker de underligste ting. Og jeg som synes det er sååå god stemning her. Huset puster og knirker. Bare det kraftige tømmeret holder høstkulda ute. De uisolerte veggene er fylt med kunst og fulle bokhyller. En gammel ølkasse i tre fra Carlsberg er fylt med aviser. Over den ene sofaen henger Vigdis\' egne bilder. Hun broderer og installerer. Et bilde er laget av champagnekorker, mange champagnekorker. Noen få hvite får i plast skuler på alle de svarte fårene som velter seg i champagne. - Det heter «Forbruk i september». Eller, forresten: Det heter bare «Champagnebølgen». SER DU BAK HUSET, over tomta som naboene har foreslått å gjøre dugnad på, kan du nesten se opp til den tidligere ektemannen. Siden skilsmissen har de alltid feiret jul sammen, og delt broderlig på foreldreoppgaven om de tre barna. Nå er de to eldste flyttet ut til studier i Volda og Århus. - Det hadde vært gøy å skrive ei skikkelig morsom bok om livet til en middelaldrende kvinne etter at barna har flyttet ut. - Igjen ikke så veldig fjernt fra ditt eget liv? - Ja, ja. Det fleste av mine jevnaldrende har små barn, men mentalt er jeg helt i overgangsalderen. Jeg dytter den inn mellom hver menstruasjon. Kommer det ikke en ny vår med overgangsalderen? Sensation seeker, vet du. Så la overgangsalderen komme. HUN ER FØDT OG oppvokst på Tåsen i Oslo. Nummer to i en søskenflokk på fire. En mor og far som fortsatt er gift. Vigdis var veldig energisk og oppsøkte alt som var av aktivitet utenfor huset. Fant sin egen verden hvor hun utfoldet seg. Den første forelskelsen het Jørgen. Vigdis Hjorth sto utenfor vinduet til Jørgen og skrek at hun elsket ham. Jørgen svarte med å sende alle kjærlighetsbrevene i retur. Vigdis skrev av seg kjærlighetssorgen, og fikk sitt første dikt på trykk i Dagbladet. Da var hun ti år. Hva er meg? Er det mine øyne? Eller er det min nese? Kanskje er det munnen? Kanskje hele fjeset? Kanskje er det noe jeg ikke kan fjerne? Kanskje det er beina? Kanskje er det tærne? Eller kanskje min hjerne? Alt har jo et navn. Og alle navn har mening. Unntatt ordet meg som sitter alene. Hva kan vel det ordet mene? Psykolog Paul Moxnes tok vare på diktet. Han brukte det i boka «Hverdagens angst» som kom ut i 1989. Der skriver han at «lille Vigdis sitt svar på hennes spørsmål vil bli avgjørende for hennes liv. Et engstelig svar vil gi et annet liv enn et modig svar». - Det har jeg ofte tenkt på. At jeg må svare modig på hvem jeg er. Jo, jeg er en som tør å ... ikke sant? Om jeg ikke var modig, hadde jeg aldri skilt meg fra en veldig flott mann som verken drakk eller slo. HUN FIKK KJÆRESTE da hun var 19 år og giftet seg to år etter. Mannen var siviløkonom, med god jobb. Sammen fikk de tre barn. Da Vigdis var 31 år skilte de seg. - Jeg var ikke selvstendig, og gikk fra ett foreldrehjem til et annet. Jeg hadde aldri vært der i dag om vi fortsatt hadde vært sammen. Da hadde jeg også ødelagt ham. Jeg ble så kritisk. Blir du veldig bundet til et menneske, kan du irritere deg over alle ting du ellers liker. - Hva om barna dine vil gifte seg unge? - Da måtte jeg ta det til etterretning. Men jeg tror det er innmari vanskelig. Uansett om de gifter seg når de er 30 år, ville jeg tenkt at det ikke varer livet ut. - Du tror ikke på livsvarig ekteskap? - Nei, det virker som det er vanskelig i vår verden. - Er ikke det en trist erkjennelse? - Nei, er det? Jeg har ikke tro på den bitte lille kjernefamilien der ting skal forløses innenfor familien. Jeg er vokst opp i et sånt hjem og synes ikke det var noe spesielt interessant. Barna våre hadde hatt det verre om vi forble gift. Jeg angrer ikke et øyeblikk at jeg fikk tre barn med min første mann. Vi har alltid hatt et veldig godt forhold, men det hadde sikkert vært annerledes om vi hadde giftet oss på nytt og fått barn på hver vår kant. ETTER JUL PLANLEGGER hun å tilbringe en måned i leiligheten hun i fjor kjøpte i Montenegro. Hun skal skrive ei reisebok fra Dubrovnik i Kroatia. Kanskje blir hun alene hele måneden. Det er ikke godt å vite. - Siden jeg var 19 år, har jeg nesten ikke vært singel et sekund. Jeg er nok litt engstelig for å være alene. Så det er øvelsen nå. - Er du singel nå? - Jeg er litt usikker på om jeg er singel. - Er kjæresten din orientert om tvilen din? - Ja da. Jeg ringte ham i går.

Arkivfoto: Tom Martinsen
Arkivfoto: Scanpix
Foto: Mette Randem