Hodet på blokka

Journalistveteran Fredrik Wandrup (55) har skrevet sin første krimroman. Han er forberedt på en blodig mottakelse.

-  JEG TROR ALLE mennesker drømmer om å bli presset litt lenger.

På vei ut fra Dagbladet-huset i Akersgata og kontoret hvor det årlig går minst ett livsfarlig bokras, strener Fredrik Wandrup målbevisst over trikkeskinnene i retning Kirkeristen. Kroppen luter litt framover, han holder armene et stykke ut fra kroppen.

I skyggen innunder søylegangene ved Oslo Domkirke slår han seg ned. Han er iført blomstret Hawaii-skjorte og kakibukser. På venstre lillefinger glimter det i gull, og urskiva prydes av The Beatles.

-  Jeg har alltid skrevet facts , satt sammen fakta til historier og fortellinger og vært nøye med at alt som står der, er sant. Men i «Svart poker» har jeg kunnet ljuge og holde på, og det har vært veldig befriende, kommer det fra kraftlyr ... eh, kulturjournalisten Wandrup.

55 ÅR GAMMEL debuterer han som romanforfatter. I fjor vinter rømte Fredrik Wandrup til hytta si på Hadeland. Der satt han i to måneder i total ensomhet med bare åkrer og skog på alle kanter. Så vendte han tilbake til Oslo med førsteutkastet. Og i august lanseres debutromanen som hovedbok i bokklubben Krim og Spenning.

-  En pangstart. Hyggelig at Norges største bokklubb innen denne sjangeren har fått så stor sans for boka, sier forfatteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Wandrup har gitt ut bøker før. Han har skrevet en kritikerrost biografi om Jens Bjørneboe og en om Olaf Bull, som ble slaktet av forfatteren Dag Solstad. Over tre sider i Klassekampen.

-  En forbløffende temperamentsfull artikkel, sier Wandrup.

-  Solstad trykker den opp i essaysamlingene sine igjen og igjen. Det er tydeligvis ekstremt viktig for ham å fortelle verden at han ikke liker denne boka. Jeg har ærlig talt aldri forstått poenget hans. Men jeg bør kanskje takke for interessen.

I tillegg har Wandrup skrevet en personlig vandring gjennom James Bonds univers og ei bok om Kronprinsen som ung mann. Men det er først med «Svart poker» han gir liv til en fiktiv hovedperson: Den hardt prøvede reklamemannen Benjamin Brenner. Gjentatte ganger blir Brenner presset til det ytterste etter et pokerlag som ikke går helt etter planen. På en halsbrekkende flukt gjennom Sørøst-Asia gjør Brenner sitt beste for å forsvinne fra jordas overflate. I hælene har han sjefsbanditten «Uppercut» og hans utsendte medarbeidere «Arret» og «Russeren», samt sprengstoffeksperten «Nitro». Navn som ikke akkurat innbyr til kveldskos, og som i andre thrillere kanskje bare hadde blitt skummel staffasje. Men ikke i Fredrik Wandrups roman. «Nitro» er glødende opptatt av filmer som tar for seg sprengstoff og kaster seg kyndig ut i diskusjon med den uheldige Brenner om hvilke filmer som holder mål.

-  Ja, men hvorfor ikke? Hvorfor skulle ikke en gangster som er veldig opptatt av sprengstoff, ha den typen referanser og tenke i slike baner? Skurkene må være mennesker av kjøtt og blod. Det er viktig at de ikke blir sjablonger. I thrilleren blir tilværelsen satt på spissen. Historien om Benjamin Brenner handler om å få prøvd ut hva man er god for. Mange opplever hverdagen som triviell og traurig. Tida går, dagene løper av sted som ville hester over bakketoppen, som Charles Bukowski uttrykte det. Men iblant snur en hingst seg og løper motsatt vei. Der har du Brenner. Det er når vi møter motstand, at vi utvikler oss - eller går til grunne.

KOLLEGER I DAGBLADET beskriver Fredrik Wandrup som en perpetuum mobile, en mann som aldri sover og som alltid har overskudd til å skrive mer. Og mer. Og mer. Hvis det er noe som fenger interessen, flommer han over av engasjement, skryter de. Wandrup er en ekstremt innsiktsfull person som gjerne kan sitte oppe ei hel natt og se på video, om han plutselig får sans for gamle fotballklipp eller oppdager en noir-regissør han ikke har vært borti før. I Dagbladet har han jobbet siden 1974.

-  Jeg begynte som vikar på noe som het «Diktafonen». Det er nesten umulig å forklare hva det var. Dette var i steinalderen. Det fantes ikke mobiltelefoner eller e-post eller noe sånt. Skribenter utenfor

Oslo, enten de var i Calcutta eller Hokksund, leste inn stoffet sitt over telefon. Jeg tok det opp på en rull med et plastbånd. Det gikk rundt og rundt inni en maskin mens ei nål risset inn lyden fra stemmen. Det var helt sånn Thomas Alva Edison. Etter at teksten var lest inn, måtte vi sitte og tråkke oss gjennom det hele med en fotpedal og skrive det ned. Lyden var elendig og arbeidspresset vanvittig. Krigskorrespondenter og sekretærer i lokale venstrelag ramlet inn om hverandre. Skrivemaskinen het «Torpedo» og det var et j ... strev.

-  Men etter hvert skrev du saker selv?

-  Jeg fikk prøve meg som sommervikar til slutt, ja. Etter å ha drømt om å bli journalist fra tolvårsalderen.

SIDEN HAR HAN altså vært der. De første seks åra som utenriksreporter, før han skifta beite og ble kultur- og featurejournalist. Men selv om han har skrevet et voldsomt antall bok-, musikk- og filmanmeldelser, har han ikke gått lei.

-  Det høres ille ut, men nei. Det har jeg ikke. Det eneste som fortviler meg, er tanken på alle bøkene jeg vet at jeg aldri kommer til å få lest. Jeg har vel på en måte gjort fascinasjonen for bøker, film og musikk til min journalistikk. Det jeg har mest utbytte av, er å spre til andre det jeg selv brenner for.

Han kaller «Svart poker» en blanding av Tintin og Tarantino.

-  Jeg er glødende opptatt av mye rart. Det har vært veldig spennende å lage en story hvor jeg kunne bruke disse sære interessene. Jeg har ikke opplevd det som Benjamin Brenner opplever, selvfølgelig. Han er ikke meg. Men vi har mange av de samme interessene. De er en del av hans identitet, sier Wandrup.

-  Er du blitt påvirket av andre forfattere?

-  Å ja, man blir jo alltid inspirert av gode forfattere! Man får jo lyst til å skrive som dem, ikke sant? Hemingway. Raymond Chandler. Elmore Leonard. Enkelte forfattere er farlig forførende. De har en nesten musikalsk kraft. Det finnes norske diktere som har brukt årevis på å komme seg ut av klørne på Knut Hamsun. Johan Borgen og Axel Jensen satt fast i Hamsun og klarte nesten ikke å løsrive seg. Men noe jeg har lært av journalistikken, er at man ikke må prøve å skrive sånn som andre. Du må finne din egen stemme. Det er det store poenget med å skrive i det hele tatt. Aldri å slutte å jakte på ditt eget språk.

DET ER NORMALT umulig for et menneske å feste blikket på to øyne samtidig. Men Fredrik Wandrup flakker så godt han kan der han sitter og slurper cola. Blikket skråner litt sørgmodig på grunn av øyenbryna og er plutselig her, plutselig der mens han forteller om thrilleren sin.

-  Kommer det flere Brenner-bøker?

-  Hvis dette ikke går helt i dass, så håper jeg det.

-  Er du spent på mottakelsen?

-  Jeg skal ikke være så pompøs at jeg sier noe annet. Men jeg har ikke skrudd forventningene så høyt. Jeg kjenner jo tross alt bransjen. Det er totalt umulig å forutsi hva slags reaksjoner man får på ei sånn bok. Så jeg venter i spenning.