Hoff-oboisten

Oboist Brynjar Hoff (63) har ikke spilt en tone på sju år. Tirsdag holder han én konsert i Oslo, før han drar tilbake til livet som buddhist og motorsyklist i Thailand.

- DETTE ER KANSKJE det siste store intervjuet: Jeg vil framstå som morsom. Brynjar Hoff sitter tungt i sofaen med oboen i fanget. Utenfor gløder høstsola i gylne kastanjetrær. Peisilden har sloknet, kaffen er kald og kulda trenger inn i den svære Frogner-leiligheten. Hans fargerike sokker ligger som klumper rundt leggene. - Det viktigste er at det blir morsomt. Du må framstille meg som suveren og hyggelig. Jo, det må du! Som gøyal og morsom og interessant og sprø og original og alt mulig. Jeg får høre det fra alle kanter at nå må jeg ikke være negativ. Det har alltid vært det med meg. Alt er blitt snudd. Nå vil jeg være morsom!TIRSDAG KVELD STÅR Brynjar Hoff igjen på scenen. Det er sju år siden sist. Klokka 19.30 går han inn på scenen i Den Gamle Logen i Oslo, han bukker kort, nikker til akkompagnatør Kåre Nordstoga og så er de i gang med det omfattende programmet. Hvis det er pust igjen i den tette kroppen, og hvis publikum vil, og det vil de nok, har Hoff øvd inn to, kanskje tre, ekstranumre. Så tar han siste applaus og bukker av scenen, for å sette seg på flyet til Thailand. - Da har jeg ikke noe mer å gjøre i Norge.- Hvorfor holder du denne siste konserten?- Det er en kombinasjon av medisinsk påvirkning, overtro og stolthet. Sju år er gått siden han bitter, men mest forbannet, brente alle bruer til musikken. Han solgte notene og instrumentene, bortsett fra den ene «oboen som skal ligge på kista». - Jeg hadde møtt veggen. På alle områder, for å si det forsiktig. Jeg oppsøkte leger, psykologer og Gud vet hva. Jeg hadde vært gjennom alt. Ingenting hjalp. Først og fremst var det slitasjeskader etter et langt musikerliv. Skuldrene hans er operert tre ganger. - Jeg tok ti- femten- tjue smertestillende sprøyter i nakken og nedover, sier han. I tillegg fikk han fibromyalgi, vedvarende smerter i muskler og ledd, med påfølgende konsentrasjonsproblemer. - Jeg verket i alle ledd i kroppen. Jeg hadde også fått artritis. - Artritis?- Er det ikke det det heter? En slags leddgikt. Fingrene begynner å bøye seg. Jeg arvet ikke noen penger etter min mor, men jeg arvet dette her, sier han, og viser noen begynnende klumper i leddene på fingrene. - Det var diagnoser mer enn nok. Nok om det! DET VAR IKKE BARE HELSA som hadde sviktet ham. Han var frilanser, og det ble stadig mindre å gjøre. Brynjar Hoff som en gang var overalt. Som satt i alle orkestre, som spilte i Wigmore Hall i London og Carnegie Recital Hall i New York, som stadig var på TV, som ga ut mange kritikerroste plater, deriblant to med The English Chamber Orchestra. - Jeg har medvirket som solist på en 25- 30- 40 plater. Minst. Det er ikke den ting jeg ikke har vært med på. Men det tok slutt. Han ble ikke lenger brukt. Hvorfor er det delte meninger om. - Brynjar er Brynjar, sier hans venner og humrer unnvikende. Han har vært uredd, uheldig og utaktisk. Han har lagt seg ut med mange.- Nå er ikke det så vanskelig i Norge, sier Hoff og himler med øynene. Han gjør det hele tida. Legger hodet bakover, mens øyelokkene går opp og igjen bak de store bruntonete brilleglassene. - Det er meget lett å legge seg ut med mennesker i dette landet. Diskré har jeg aldri vært. Jeg er en utadvendt person som antakelig aldri skulle bodd i Norge. Jeg passer ikke inn i det norske lynnet der alle skal være like, der man skal trå forsiktig. - Det kan vel ikke bare være landet det er noe galt med?- Norge er et lite land. Mennesker som meg, som har en trang til å uttrykke seg og har sterke meninger om det de gjør, er det ikke plass til. Skal man overleve, må man jatte med. Man må kjenne de rette menneskene, være i de rette selskapene og delta i samtaler som for meg fortoner seg som meningsløse. Jeg vil bare gå på scenen, spille fra hjertet og etterpå kan jeg like gjerne gå på Postkafeen og ta en øl med vanlige folk. - Men hva er det du har sagt til folk?- Som regel har det gått på kunstneriske ting. Godt eller dårlig. Jeg har satt voldsomt store krav til meg selv, og vært dum nok til å sette like høye krav til dem rundt meg. Dette er ikke godt nok, sier jeg. Jeg vil ikke være med og spille dårlig, sier jeg. Og hvis det ikke er blitt bra nok, så har jeg gått, sier han. Han himler med øynene. - Dessverre er det mange som oppfatter meg som negativ, men da oppfatter de meg feil. Jeg er ingen destruktiv og negativ person. Men når noen først har bestemt seg for ikke å like en person i dette landet, så snus det på alt man sier. SJUK OG NEDBRUTT flyttet han til Thailand. Det varme klimaet gjorde at han ble bedre fysisk. Men så gikk han likevel på en smell. - Det var jo musikk jeg kunne, det var jo bare musikk jeg hadde holdt på med i livet. Og jeg savnet den. Det ble for bråstopp. Etter hvert ble jeg skikkelig nedfor. Angst og depresjoner. Nede i profundis. Helt på kanten til slutten. Jeg har vært der, altså.Etter flere år med medikamenter mente legene at den beste medisin for ham ville være at han igjen begynte å spille. Nølende lette han fram oboen, den som skulle ligge på hans kiste, han skrudde den sammen og plasserte den mellom leppene. - Det var som å treffe en jomfru, det, sier han alvorlig. - Det var tungt. Fryktelig hardt. Og jeg skjønte at jeg aldri ville klare å spille igjen uten at jeg hadde et mål.Og dermed dukket ideen om en avskjedskonsert opp. Eller recital, som han har kalt den, fordi det ikke høres så dystert og alvorlig ut. Sammen med bestevennen Kari Diesen dro han i mars til Paris og kjøpte en flunkende ny obo. I ett år har han stått på gulvet i sin toromsleilighet i Thailand og øvet. To timer om morgenen, to timer om ettermiddagen. Gnisten er tilbake. - Og hvordan går det med helsa?- Jeg tok en helsjekk i Bangkok, og da var jeg fin. Litt høy kolesterol, kanskje. Så det blir nok åtte- ti piller om dagen nå også. Nå ja, man må jo ha noget at tygge på. BRYNJAR HOFF VIL SNAKKE om Thailand. Det er klimaet og det lave prisnivået som gjorde at han endte der. - Du må ikke sammenlikne feriemennesker med oppdagelsesreisende som meg, sier han. Han leier leiligheten som har balkong med sjøutsikt. - Møblert leilighet, med vakt 24 timer i døgnet, det må man ha der nede. Svømmebasseng, aircondition, kjøkken og så har jeg radio og fjernsyn og computermaskin. Med kort vei til badestrender, men jeg ligger ikke der. Nei, nei, nei. Det er for varmt, og dessuten er soling farlig. Jeg nyter folket, naturen og livet. - Hvem vanker du med?- Med min store kjærlighet: en Yamaha motorsykkel. Andre går i badebukser og er lasaroner, mens jeg danderer meg i fargerike skreddersydde dresser, pene silkeskjorter og sprøyter meg med de dyreste parfymene som fins. Og så setter jeg meg på motorsykkelen. Jeg har trukket hvitt skinntrekk over setet. Jo da. - Hvor stor er den? - Hvor stor hva? Kubikk!? Nei, det aner jeg ikke. Jeg setter meg på og trykker på en knapp, så går den. Opp og ned av bakker og fjell. Den gjør sine 130 kilometer i timen. Og jeg kjører ut i naturen og til nærliggende landsbyer. - HVA GJØR DU ELLERS? - Jeg er blitt amatørfotograf. Jeg har fire- fem av de flotteste kameraene som fins. Før var jeg hektet på solnedganger, og jeg tok aldeles glitrende bilder, helt i verdensklasse. Men så ble jeg lei av å sitte på stranda og vente på solnedgangen. Så de siste åra har jeg fotografert noen store gamle trær, så... Ja. Jo, så er jeg shoppinggal. Jeg shopper hver eneste dag. - Hva da?- Enten sko eller bukser eller gullting eller hva som helst. Det er så billig der nede, vet du. Og så drar jeg opp på fjellet og snakker med min Buddha. Jeg er jo blitt buddhist.- Er du!? - Ja, ja! Det er jo mer en filosofi, og ikke en religion i den forstand. Hvordan du skal oppføre deg mot andre mennesker og mot naturen. Man skal være ærlig og snill. Jeg hadde en del ulykker på motorsykkelen, så jeg fikk meg min egen gullbuddha, sier han og knapper opp skjorta. Han trekker fram en buddha som henger i et gullkjede over det tatoverte brystet.- Den heter «klikliklo», eller noe sånt noe. Dette er kunstnerens Buddha. Den takes care of the art. The great art. Siden jeg fikk denne, har jeg ikke hatt annet enn en liten forkjølelse. - Du har tatovert deg også, ser jeg?- Kari hater jo sånt noe. Du kommer ikke inn her med sånt svineri, sa hun, men det gikk over. Det også. Denne er fra fem- seks år tilbake, jeg var nedfor og tenkte at jeg ville vise utenpå hvordan jeg hadde det inni meg. Tatoveringen skulle illudere mitt liv: roser og torner. Men så ble jo tornekransen mye større enn rosen, he-he.HAN KNEGGER i sofaen, som går over i et hosteanfall. - Men det er kanskje ikke helt tilfeldig det, da. - Hadde det ikke vært hyggelig å ha Kari der nede? spør Finn Graff. - Jo, men hun kommer jo på besøk rett som det er. Kari er og blir Frogner-jente og har barnebarn her i byen. Og det må jeg akseptere. Og av praktiske årsaker kan vi ikke være der samtidig. Det har med pensjoner og Trygdekassa og slikt å gjøre. Men vi er så samkjørte. Vi er kompiser, vet du. Hun er min beste kompis. - Hva savner du mest i Thailand? - Det jeg savner mest er selvfølgelig et intellektuelt miljø. Å treffe noen jeg kan snakke med om bøker, musikk eller opera. Og det å gå i teater, opera og på konserter, savner jeg. Det som finnes der nede er dårlig. Det er ingenting! Du må drikke kaffe! Koppene har jeg kjøpt i Thailand eller Kina, jeg vet ikke hvor. Fine kopper? HVIS MAN HØRER godt etter, skinner trønderdialekten gjennom hans sobre og elegante riksmål. Brynjar Hoff er fra Orkdal, men han har ikke noe forhold til det stedet. Foreldrene er døde. - Jeg var der sist i 1996 og besøkte mor som lå for døden. Vi pratet en hel dag og jeg fikk sagt farvel til henne. Et par dager seinere ringte hun og takket for besøket. Og så døde hun to timer etterpå. Både hans mor og far var organister. Hun var også sangerinne. - Jeg var meget glad i min mor, og det talentet jeg har, er fra henne. Min far var også musiker, men på langt nær på det nivået. Han hadde ingenting med min musikalske oppvekst å gjøre. Det var bare min mor. Og resten har jeg gjort selv. På veggene i den rødmalte stua henger minner fra hans musikerliv. Der henger Kongens fortjenstmedalje i gull, som han er meget stolt av. I spisestua står en gedigen byste i bronse flankert av to Spellemannpriser, i gangen konsertplakater og tegninger. - Jeg har ofret alt for musikken. Privatliv, vennskap, alt. Det har jeg ikke angret på. Men valgene mine har kanskje ikke alltid vært så kloke, sier Hoff. Nå er han i det ettertenksomme hjørnet. - Jeg fikk store tilbud fra utlandet da jeg var yngre. Fra Tyskland og England. Dem sa jeg dessverre nei til. Jeg torde ikke. Jeg trodde at jeg ikke ville klare det. Det var den store feilen. En kjempefeil. Men jeg kan ikke gråte over det nå. Han snakker om de store øyeblikkene i livet. Om det å spille inn plate med The English Chamber Orchestra. - Og vite at jeg var god nok, ja, mer enn god nok. MEN DET STØRSTE ØYEBLIKKET av dem alle var åpningen av Den Norske Opera. - Da Kirsten Flagstad kom fram i sin flotte kjole med alle sine ordener og med sin vidunderlige stemme og holdt den flotteste åpningstale jeg har hørt i mitt liv. Det kommer jeg aldri til å glemme. Ingen person har imponert meg så meget. - Det er mange minner i hodet ditt?- Hoooo. Om morgenen kan jeg ligge i leiligheten min i Thailand og tenke på alt jeg har vært med på. Og jeg må si det: Av alle jeg har møtt og snakket med, er Kirsten Flagstad den som har imponert meg mest. Det vil jeg gjerne at du tar med. Det var hun som ansatte meg i Operaorkesteret. Jeg var så ung, vet du. De fleste av mine kolleger var 20- 25 år eldre. De fleste er borte nå. Det er et helt annet miljø nå. Der ligger nok forklaringen. - DET ER DET SAMME hver gang, sier Kari lavt og heller i mer kaffe. Brynjar er gått for å pusse brilleglassene, og hun forteller at han nå er slik han pleide å være i gamle dager, før en konsert. Han begynner blant annet å bekymre seg for munnstykkene, eller rørene , som det heter. Å spikke gode rør er en komplisert og tidkrevende affære. - Jeg har ingen rør, sier han. Ja, men da blir det en rar konsert, sier jeg. - Omtrent som når jenter sier at de ikke har noe å ha på seg? - Ikke sant? Men så nærmer vi oss konserten, og da sier han plutselig: «Kari, jeg har fire bra rør!» Det der er en del av prosessen. Han kommer tøflende tilbake, skuler på Kari, setter seg i sofaen. - Jeg har øvd kolossalt, altså. Jeg ber til himmelens makter at jeg klarer å gi en aften som virkelig viser hva jeg har stått for og hva jeg står for. Min spillestil er noe helt annet enn det de driver med i dag. Det er ingen andre som meg, verken som musiker eller type. Det er jo litt synd. - HVOR GOD ER DU NÅ?- Når jeg holder konserten, skal jeg musikalsk og tonemessig være bedre enn noensinne. Men det er klart: Jeg er blitt 63 år og fysisk sliter jeg. - Hva hvis det går ad undas?- Det gjør det ikke. Nei, det kan det ikke gjøre. Nei, det... Nei! Det kan selvfølgelig skje at jeg får en voldsom forkjølelse eller at instrumentet sprekker. Men det går nok bra. Og dermed får jeg avsluttet mitt musikerliv på en for meg verdig måte. Jeg gjør det ikke for å tilfredsstille norsk musikkliv og absolutt ikke for pengene. Det er bare for å sette et verdig punktum. Da tror jeg at jeg får mer ro i sjelen etterpå.- Og etter konserten?- Så drager jeg tilbake til Østens rige. Da har jeg ikke noe mer å gjøre i Norge. - Kommer du til å selge oboen igjen?- Jeg kommer til å holde det ved like et halvt års tid, hvis noe skulle dukke opp. Jeg synes jo det er fantastisk morsomt å spille. Men å øve meg opp igjen, er ikke noe jeg kommer til å gjøre en gang til.

    hallgeir.opedal@dagbladet.no

Oboisten: Brynjar Hoff på sin 60-årsdag. Arkivfoto: Scanpix