Holt, hvem der?

På et tidspunkt følte Anne Holt (49) at hun var den eneste lesba i Norge som ikke ville bli prest.

Stri som en okse, ullen som en sau. Et kjeveparti som kan knekke bein. Og sylkvasse tenner som bader i fråde.

– Nå holder det, Picasso! roper Anne Holt.

Egentlig skulle vi vært med Holt på tur i Lillomarka i Oslo. En fritidssyssel den hjemmeværende forfatteren har bedrevet nesten daglig siden familien på tre ble fire. Da Anne Holt fikk hund – hennes tredje i livet. Men i dag regner det, og meget motvillig har Holt invitert oss hjem til sin murvilla på Lofthus. Den første vi møter er Picasso, en ett år gammel Bouvier, en stor og kraftig kveghund. Det er tydelig at tispa klandrer oss for den uteblitte turen, de 12 kilometerne hun bruker å gå nesten hver dag.

– Hun er ikke slem, altså, beroliger Holt der vi klamrer oss til hageporten.

DEN TIDLIGERE

politifullmektigen, juristen og krimforfatteren Anne Holt er bokaktuell for fjortende gang på like mange år. «1222» er nok ei bok om politietterforsker Hanne Wilhelmsen. Men også en hyllest til klassisk kriminallitteratur, à la Agatha Christies «Poirot», en type bøker som sjelden skrives lenger. Siden Holt debuterte med «Blind gudinne» i 1993, har hun vært en av Norges mestselgende forfattere, og kan derfor ta seg råd til å våge å leke litt. Siden den gangen har hun også vunnet en rekke litteraturpriser og vært justisminister i noen måneder – noe Anne Holt definerer som en parentes i livet sitt, og som en enda mindre parentes i norgeshistorien. I tillegg har hun inngått partnerskap med Piratforlagets forlagssjef og altså sin egen forlegger, Tine Kjær (40), samt blitt mamma for Iohanne (5).

– Det er Tine som er mammaen. Jeg er Abbon. Jeg ville at Iohanne skulle kalle meg for Anne, men da hun var ti måneder, sa hun Abbo, og så er det bare blitt det, sier Anne Holt.

Hun har blå jeans, og vid, hvit skjorte. Håndtrykket er fast. Rundt venstre håndledd er det to armlenker i gull, rundt høyre en omegaklokke.

– Kom inn, kom inn. Jeg holder på med ei suppe. Vil du ha suppe?

Vi har beveget oss på innsida. Forbi den rosa elbilen med de røde hjertene, bilen Anne, Iohanne og Picasso bruker å kruse rundt i byen med mens Tine er på jobb. Symbolet på familielykke kunne ikke vært tydeligere.

– Helt ærlig så er alle drømmene mine gått i oppfyllelse. Jeg er et utrolig fornøyd menneske, sier Holt.

Forfatteren har pratet fra vi håndhilste og øker volumet etter som hun beveger seg. Akkurat nå står hun bøyd over ei svart jerngryte og legger siste finishen på ei tomatsuppe komponert fra bunnen av. Brytebrød er satt fram, med beskjed om at kjøkkenbordet er smøreplate.

– Liker du å lage mat?

– Vi er en sterkt matlagende familie, og vi bruker mye tid og krefter på mat. Og vi koser oss med det. Hva var det jeg skulle ha ...

Hun svinser rundt. Andre ting familien Holt/Kjær koser seg med, er å lese gamle klassikere om igjen, og å se filmer på det påkostede hjemmekinoanlegget. Anne Holts favorittfilmer er for øvrig Clint Eastwoods westerndrama «Unforgiven» og Ingmar Bergmans «Høstsonaten». Filmer som på mange måter beskriver forfatteren, der dialogtungt, intelligent familiedrama møter einstøingens kruttkamp mot røkla. Og for å ikke glemme: Å diskutere. Holt er veldig glad i å diskutere. Akkurat nå er hun mest opptatt av mat.

– Vi har ei datter som første gang hun smakte Grandiosa, rynket på nesa og sa ...

Anne Holt vrir på stemmebåndet – «æsj, dette ekke pizza». Da ble jeg stolt.

– Er du snobbete?

– Jeg? Du kan få mange til å si mye stygt om meg, men aldri snobbete. Der går jeg klar.

– Du har ei lekker klokke?

– Ja. Og det som ser ut som gull, det er gull – og det som ser ut som diamanter, det er diamanter. Den er altfor dyr, men jeg er veldig glad i den, sier Holt, før hun legger til:

– Men jeg vil virkelig ikke si at jeg føler meg for god for noen eller noe. Ikke i det hele tatt. Jeg tror ikke du kan være krimforfatter og snobb. Men jeg har litt klokkehangups, det må jeg innrømme. Og denne fikk jeg av Tine i fjor. Jeg måtte nærmest tvinge meg til den.

«1222» ER SKREVET

i jeg-form. Vi blir kjent med Hanne Wilhelmsen på en annen måte denne gangen. Noe forfatteren også ønsket å bli. Egentlig har ikke Anne Holt særlig sansen for Wilhelmsen, men kriminalhelten deler enkelte ting med sin skaper. De sover ikke mer enn tre–fire timer per natt, og ser i stedet Discovery Channel og Animal Planet. I tillegg har de en slags sosial skepsis.

– Det er en veldig, virkelig, ordentlig, dyp og inderlig sjenanse i forhold til å være sammen med andre mennesker.

– Du framstår ikke akkurat som sjenert?

– Det å være sjenert er ikke nødvendigvis å tie stille. Jeg er sosialt sky. Ekstremt lite glad i å møte nye mennesker. Og jeg pleier uvanlig liten omgang med andre. Jeg vil si at jeg nesten ikke ser andre mennesker enn familien. Men jeg er ekstremt familiekjær.

– Har du alltid vært sånn?

– Nei. Absolutt ikke. Jeg var et veldig sosialt barn, utadvendt og sosialt oppsøkende til jeg var godt opp i trettiåra.

– Er det fordi du ikke ser behovet nå?

– Jo, det gjør jeg så absolutt. Jeg tror, hvis jeg skal være helt ærlig, at det handler om en emosjonell kondisjonssvikt. Man drar på åra og så orker man ikke å være ikke-sjenert. Jeg har alltid hatt en beundring for selvsikre mennesker. Folk som har en beundringsverdig tro på seg selv, på et vis. Og det ...

Hunden gjør utenfor. Anne Holt snakker lavt.

– … når jeg ser andre forfattere på sånne forfattergreier, jeg hater sånt og sover ikke på ei uke. Jeg ser den gleden og begeistringen de uttrykker når de går inn i sånne sosiale settinger, og tenker: Wow, de tror faktisk at folk liker dem. Mens jeg tenker alltid at disse menneskene, de liker ikke meg. Så jeg er aldri på forlagsfester, bokklubbfester eller litterære arrangementer. Det tør jeg ikke. Rett og slett ikke.

Men av og til får Tine Kjær henne til å love å bli med.

– Og da blir det enkelte ganger så fælt det siste døgnet før jeg skal gå, og jeg sitter og griner og sier at jeg orker ikke, jeg orker ikke å gå. Så sier Tine: at ok, du får la være å gå. Og så blir jeg hjemme.

– Er det en form for sosial angst?

– Nei, nei, nei. Det er ikke sosial angst, virkelig ikke – og det er veldig viktig. Jeg har stor respekt for folk som har sosial angst. Folk som ikke tør gå på bussen eller gå og handle. Det har jeg null problemer med. Jeg lider av et lavt selvbilde. Jeg tar det for gitt at alle syns jeg er en idiot, og derfor ønsker jeg ikke å treffe dem. Det spiller ingen rolle for meg om naboen, eller de i butikken syns jeg er en idiot, for jeg forholder meg bare til dem i en kontekst. Samtidig vet jeg ikke engang om det er et lavt selvbilde, det kan jo hende at det er helt korrekt. Det kan være at folk rett og slett ikke liker meg. Jeg trekker det tilbake, jeg har ikke et lavt selvbilde. Jeg har et realistisk innsyn i min egen standing hos det norske folket.

Hun tenker seg om. Fornøyd.

– Samtidig er jeg et godt eksempel på at det går an å leve veldig bra med et dårlig selvbilde ... vil du ha mer suppe?

PÅ EI KORKPLATE

på veggen henger familiebilder og huskelapper. På en benk står en 28 tommers flatskjerm-tv, og på kjøkkenbordet ligger det regne- og lesebøker for barn. Datteren på fem kan allerede lese og skrive. Akkurat som Abbon. Anne Holt kunne lese før hun fylte fire.

– Er du spent på hvordan det blir når Iohanne blir eldre, med tanke på at hun har to mødre?

– Selvfølgelig har jeg gjort meg noen tanker om det, men det er ikke tanker jeg har lyst til å dele med andre. Hun virker som en trivelig og harmonisk liten unge som takler verden og livet veldig bra, så får vi se hvordan det går.

Anne Holt setter punktum. Uten å si noe makter hun greit å fortelle hva hun vil og ikke vil snakke om. Hun har et tydelig kroppsspråk, en tydelig personlighet og en tydelig retorikk. I tillegg skal det vise seg at hun har to måter å agere foran pressen på. Når Anne Holt skal mene til media, legger hun armene i kors, hodet lettere bakover og hever stemmevolumet og hastigheten på argumentasjonsrekka. I tillegg legger hun trykk på enkelte ord. Når Anne Holt er mer privat, synker volum og hastighet. Akkurat nå ligger armene langs siden.

– Har det vært et mål med ei bok per år?

– Nei, tvert imot. Men de er blitt ferdige, og da kan man like gjerne få dem ut. Egentlig holder jeg på med et mye større prosjekt til en roman, men mens jeg skriver den, skrev jeg «1222», og så holder jeg på med en ungdomsroman som kanskje blir ferdig en gang, men jeg skriver hele tida på dette litt større prosjektet.

– Som du ikke vil si hva handler om?

– Nei, det er så langt fra det jeg har gjort tidligere og det er veldig langt fra sikkert om det noen gang blir ferdig. Da ser det bra teit ut å ha snakket om det på forhånd.

– Det virker som du går veldig strategisk til verks når du skriver?

– Jeg har en hovedarbeidsmetode som er grei og disiplinerende. En sånn type bok som «1222» tar ti måneder å skrive. Fire måneder med plotutarbeidelse og planlegging. Og seks måneder med skriving. Jeg skriver vanligvis fra 2. januar til sankthans.

De siste månedene flytter hun. Mye for å skåne sine nærmeste, men mest på grunn av seg selv. Ukene før en roman er ferdig, skriver Anne Holt ti timer hver dag. Noe som er vanskelig å kombinere med barnehagehenting og familiemiddager.

– I to måneder melder jeg meg fullstendig ut, bortsett fra i helgene. Men så er jeg ekstremt tilstedeværende den resterende tida.

– Da er det greit at kona er sjefen?

– Ja, eller hun er jo ikke sjefen min. Men hun har en stor forståelse for det å være forfatter. Jeg møtes alltid av mye forståelse ... Faen, brillene ble så jævlig fettete av denne baconstekinga. Jeg hater fettete briller ... Men det er en fordel på mange områder. At vi holder på med det samme, sier hun mens hun skyller brillene under springen.

ANNE HOLT BLE FØDT i Larvik, men vokste opp i Lillestrøm og Tromsø. Hun har bodd i Oslo de siste tretti åra. Faren var professor i fysikk, moren disponent i Husfliden og lillebroren hjertespesialist. Holt kommer fra en belest familie, som hun sier, der det har vært rom for både Donald og Ulysses.

– Jeg har hatt en enorm tilgang på litteratur siden jeg var liten, og har opplevd en enorm heiing på det å lese.

– Har du noen skjellsettende leseopplevelser?

– Ja, i februar 1972.

Et typisk svar fra Anne Holt. I februar 1972 var hun tretten år og tre måneder. Og første bind av Wilhelm Mobergs utvandrerserie sto i bokhylla.

– Jeg falt fullstendig for den historien. Jeg kan huske at jeg så på veggen hjemme. Den var dekket av bøker fra gulv til tak, og jeg tenkte: alt dette kan jeg lese.

– Og så ble det underholdningslitteratur?

– Ja. Jeg skriver forbrukslitteratur. En sånn type forfatter ville jeg bli, og det er jeg blitt. Det er jeg glad for. Jeg skjønner ikke at det skal være mindreverdig. Krim egner seg også veldig godt til å si noe om samfunnet.

Til tross for at Anne Holt stort sett bare gir intervjuer når hun er bokaktuell, er hun aktiv i samfunnsdebatten. Relativt hyppig tikker det inn kronikker og debattinnlegg til landets avisredaksjoner. Sist med Ali-saken og Anne B. Ragde-debatten. Holt er rett og slett engasjert. Noe hun har vært siden hun begynte på skolen, ble elevrådsformann og kom med i skolepolitikken. Bøkene hennes speiler dette engasjementet.

– Du tar livet av Einar Gelius og Hege Storhaug i «1222» og …

– Nei, det gjør jeg ikke! Jeg tar tak i noen fenomener i det norske samfunnet. Blant annet dette gladkristne som jeg syns er pussig.

– Figuren Kari Thue minner mistenkelig om Hege Storhaug?

– Jo, hvis du syns det, så er det greit. Meningen fra min side er at jeg tar tak i et fenomen. Og Kari Thue i boka er innbegrepet av den tendensen som jeg syns er veldig skummel, at masse ressurssterke mennesker er begynt å bli klart anti-islamske. De var anti-islamister og nå er de anti-islamske, og det ser du spre om seg i samfunnet. Jeg tror det er skummelt, at det er farlig og jeg tror det er grunn til å rope varsku. Derfor har jeg laget denne skikkelsen. Men hun er definitivt en fiksjonsfigur.

– Kirka får gjennomgå. Og det gjennom en fotballprest som minner om Einar Gelius?

– Her må man ha tunga rett i munnen. Vil du ha en espresso?

Anne Holt har samlet asjetter og kopper og farter hit og dit på det romslige kjøkkenet.

– Jeg er ateist og bryr meg derfor ikke så mye om kirka. På ett tidspunkt følte jeg meg som den eneste lesba i Norge som ikke skulle bli prest. Det var rart. For meg blir det som jøder som hamrer på nazidøra og vil inn. Jeg har den største respekt for at folk er forskjellige. Dem om det. Men når vi først har ei kirke, så skulle jeg ønske den var tydeligere. At jeg slapp å kjenne meg litt sånn klamt omfavnet.

– Enten – eller?

– Ja, jeg er litt der. Som kirke syns jeg den kongelignorskearbeiderpartikirka blir noe vassen. Jeg har sans for folk som Børre Knudsen, jeg. De tror i hvert fall. Jeg har ikke sans for at de gjør livet vanskelig for mange kvinner, men de mener noe. De står for noe. De dømmer meg nord og ned. Jeg liker det bedre enn: «Vi er alle Guds barn». Jeg er jo definitivt ikke Guds barn, og jeg vil heller ikke at noen påstår at jeg er det.

– Bare vent og se ...

– Hva? Hva mener du med det? Når jeg dør, at han står der liksom? Anne Holt ler.

– Ja, sånn sett kan man si at det hadde vært veldig greit at jeg tok feil. Og da får jeg bare håpe at jeg blir dømt etter gjerning og ikke tro, men vi får nå se. Men det er viktig for meg å presisere at figuren Cato Hammer ikke har noe med Einar Gelius å gjøre. Jeg tar bare tak i den gladaktige kristendommen, som jeg finner veldig rar.

– Han vil vel se likhetene?

– Nei, hvorfor det? Han er ikke siviløkonom. Han holder ikke med Brann. Det er en prest som er glad i fotball. Det er det. Og alle skal jo være så jævlig interessert i fotball, skal du være folkelig, så skal du være glad i fotball. Jeg er glad jeg kan dokumentere at jeg var glad i fotball da jeg var ti år gammel.

FORFATTEREN har holdt med kanarifuglene fra Lillestrøm siden hun var ti, og hun har skrevet fotballboka «I hjertet av VM». For en måned siden troppet hun opp i et førtiårslag i gul Lillestrøm-genser.

– Det hadde vært en grov fornærmelse mot en kjær og god venn ikke å gå på den festen. Tine satte absolutt krav. Og jeg grudde meg noe så inn i hælvete, og jeg var så redd. Så da tenkte jeg at i et selskap av en sånn størrelse er det i hvert fall én som er fotballinteressert.

Så, mens alle de andre gjestene hadde pyntet seg, troppet Holt opp i dongeri og en svær, gul genser med LSK på brystet. Det gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen.

– Én fyr blir helt bleik, og det ser ut som om han skal gå i gulvet. Det viser seg at han er medlem av Klanen (Vålerengas supportere, red.anm.), og bortimot i ferd med å hive meg ut. Ikke fordi jeg er Anne Holt, ikke fordi han ikke liker meg, noe han sikkert ikke gjorde, men fordi jeg er LSK-tilhenger. Jeg fikk en veldig hyggelig kveld, og ble sittende og prate fotball. Så heretter, siden det var så vellykket, sa Tine at jeg måtte skaffe meg noen flere av de genserne, så jeg kan gå hvor jeg vil i en stor, gul LSK-genser.

vla@dagbladet.no

Større i kjeften: Forfatteren sammen med sin eldste niese Amalie, på akvariet i Barcelona i 2006.
Klar for verden: Anne Holt er fire måneder.
Russ 78: Anne Holt var rødruss. Hvilke korker hun fikk i lua, er hemmelig.
Påska 2001: På ferie på Vestfoldkysten med sin niese og Øystein Mæland, tidligere statssekretær i Justisdepartementet.
Researchbesøk: Handlingen til Holst foreløpig siste bok om Hanne Wilhelmsen er lagt til Finse.
Hjertens kjær: Tine Kjær og Anne Holt giftet seg i Stockholm i 2000.