Hopp og sprett

Det nytter ikke å holde meg på gress like lenge som en kanin.

DET ER EN VAKKER DAG uti Oslofjorden. Jeg sitter i sola og leser. Rundt meg leker kaninene. Noen av dem er rutinerte og menneskevante, andre er unge og usikre - men helt tydelig nysgjerrige. De basker seg i godværet. Spiser gress og annen grønnmat. Jeg pakker lunsjen ut av pikniknettet og kaster litt til kaninene. Av og til tar de en bit av salatbladene. Gulrøttene rører de ikke, av en eller annen grunn.

Det er så vakkert. Fjorden ligger blank og fin. Jeg har på meg kortermet skjorte for første gang i år, og likevel er jeg ikke det minste kald. Det kan se ut som en idyll. Men inni meg raser det. Rovdyret i meg er vekket. Og det blir ikke tilfredsstilt av gulrøtter eller salat.

Det slår meg at jeg skulle ha tatt med en annen bok. Eller eventuelt dratt til en annen øy. På Hovedøya ville jeg muligens blitt fristet av de mange urtene som vokser der - en rest etter den gamle klosterdriften. Men det er vel ingen som blir sure hvis jeg tygger på noen saftige mynte- eller oreganoblader mens jeg sitter i sola og leser i John Seymores vidunderlige «The Complete Book of Self-Sufficiency»? I boka forklarer Seymore på en nesten hypnotisk suggererende, og likevel saklig og informativ måte hvordan man kan leve en selvbergingstilværelse i et moderne samfunn. Her er instruksjoner i alt, fra sanking av urter, til gjenvinning av kompost, til husdyrhold, jakt og bygging av vindmøller. Seymore får alt til å virke så enkelt og likefram. Hans verden er et Arkadia, der mennesket lever i pakt med naturen og forsyner seg med det han trenger.

PÅ GRESSHOLMEN - den vesle sommerøya en liten ferjetur fra Oslo sentrum - er boka problematisk lesning, nettopp på grunn av den smittende entusiasmen han skriver med. For Seymore har et helt kapittel om kaniner - det la jeg merke til allerede første gang jeg bladde gjennom boka. Og jeg klarer ikke å la være å lese.

Det enkleste, skriver Seymore, er å knerte kaniner med hagle eller en rifle - og den beste tida for en «walk-up» er tidlig om morgenen.

Men geværet er naturligvis ikke en selvbergers foretrukne metode. Jeg har ofte sett med sult og lengsel etter kaninene på Gressholmen. Jeg har, uten særlig hell, prøvd å by dem på brødbiter og salat for å vinne deres tillit. Men jeg har aldri, innser jeg nå, tenkt over hvor mange måter det finnes å fange kaniner på.

Seymore liker ikke snarer, for det er slemt. Likevel forklarer han hvordan de fungerer, hvordan du kan bygge dem og hvor de bør plasseres. For mat er mat, mennesket er på toppen av næringskjeden, og noen ganger blir selvbergeren så sulten at etikken må stå i annen rekke.

Det finnes eksentriske fangstmetoder også: «Ilder er en god måte å kontrollere kaninbestanden», skriver han. «Dessuten er det utrolig moro», fortsetter han, og beskriver hvordan du kan trene opp ildere til å fange kaniner, og hvordan du kan bruke en ilder med bjelle til å skremme kaniner ut av hulene sine. Og i det som må være «verdens mest nyttige bok» er det naturligvis også instruksjoner for hvordan man kan fange ilderen igjen, hvis den skulle bestemme seg for bli igjen i hulen og spise opp kaninen som du skulle ha til middag.

KANINENE KOMMER TILBAKE til området der jeg sitter, og når jeg legger meg ned på ryggen kommer de nesten helt bort til meg. Jeg bader i sola, og lar tankene svømme rundt i den virkelighetsutvidende erkjennelsen av at jeg bare er en 15 minutters båttur fra Oslo, og bare et ilderinnkjøp fra en temmelig eksentrisk måte å drive matauk på.

«Å bruke nett er kanskje den nest beste måten å drepe kaniner på. Det er humant, stille og billig.» Og Seymore, som har tenkt på nesten alt, fortsetter: «Hvis du jakter på et område der det er best at du forblir uoppdaget, snik deg ut etter at det har blitt mørkt. Jeg pleide å gjøre dette på strengt bevoktet land, med en medsammensvoren som var døv. Dette gjorde det vanskelig å kommunisere uten å varsle hele nærmiljøet. Jeg fanget et dusin kaniner i ett nett.»

Det eneste Seymore ikke skriver noe særlig om, er hvordan kaniner smaker. Og det er dette som er i tankene mine hele tida. Jeg pakker sammen tingene mine - pikniknettet også. Det har rukket å bli middagstid innen jeg er tilbake igjen i byen.

KANINGRYTE MED FENNIKEL, TOMAT OG HVITVIN

Du får kjøpt kanin i fisk- og viltforretninger. Det er billigere, bedre og mer praktisk enn å gå i dyrebutikken. Dette er også en oppskrift som kan passe godt med kylling og svinekjøtt (eller krokodille - reptilenes kanin).

Nok til 4

2 små villkaniner, delt i 8

2 ss smør eller olje

2-3 laurbærblad

1 ss fennikelfrø

1 hel hvitløk, ung, uten grønne skudd,

brukket opp i fedd

1-2 fennikel, delt i 4

3-4 poteter, i skiver eller båter

3-5 dl kyllingkraft eller buljong

2-3 dl hvitvin

10-12 cherrytomater, delt i 2

Varm smør i en stor gryte. Ha i kanin, hvitløk og krydder. Det er bare fint om hvitløksfeddene fortsatt har skinnet på - men pass på at de ikke har begynt å få grønne skudd inni seg. Stek i 10 minutter.

Ha i fennikel, poteter, hvitvin og kraft. Kok i 25-40 minutter, avhengig av hvor seig kaninen er. (Villkanin er seigere, men smaker mer.) Ha i tomater 5 minutter før du skal servere, så de bare så vidt blir varme. Er gryta for bløt, løft opp kjøtt og grønnsaker, og kok inn kraften litt.

KANINGRYTE MED GULROT OG BALSAMICO

Dette er den motsatte måten å tilberede kanin. Her er smakene store og påtrengende - både balsamico og gulrot er temmelig dominerende.

Gryta blir bare bedre av å stå lenge - men kjøttet kan falle fra hverandre.

Nok til 4

2 små kaniner

2 ss smør

evt 100 gr bacon, i terninger

50 ml balsamico

3 laurbærblad

10 svarte pepperkorn

4-6 gulrøtter, i skiver

1 purre, i skiver

1 persillerot, i skiver

3 dl kraftig rødvin

evt 1 terning kyllingbuljong,

eller 1 ss flytende buljong

revet appelsinskall

Varm smør i ei gryte. Stek bacon til den er sprø. Brun kaninen i smør og baconfett - gjerne i 2 omganger, løft ut. Brun deretter gulrøtter og purre. Ha kanin, krydder, purre, persillerot, halvparten av gulrøttene og balsamico i gryta. Sett på lokket og la koke i 10 minutter. Ha i rødvinen og eventuelt buljong, eller ha i litt salt. La småkoke i minst en times tid - du kan også sette gryta i ovnen ved 140 grader i 2 timers tid. Ha i resten av gulrøttene omtrent et kvarter før du skal servere. Kanin er kjøttmatens kylling - lyst og fint kjøtt som både trives i eget selskap, og som samtidig kan tåle følge av svære smaker. Dette er en finere, mer forsiktig rett med relativt duse smaker. Hvis du har fått tak i en villkanin, er dette en måte å få mye ut av den forsiktige viltsmaken den får av å spise urter, løvetann og andre smaksrike vekster.

Spretten gryterett: Kaniner er søte, og de smaker godt.
Surre sprett: Kaningryte med gulrot og balsamico.