Hopper etter pappa

Sturla Stålsett (41) bør være skodd for jobben som general- sekretær i Kirkens Bymisjon. Han er vant til krig og bomberegn.

-  FOLK HAR BRUKT uttrykket «å hoppe etter Wirkola», men her er det så mange wirkolaer som har hoppet. Jeg tenker at det ikke forventes så mye.

Over påske tar presten, rockeren og forskeren Sturla Johan Stålsett (41) over roret i Kirkens Bymisjon etter tidligere generalsekretær Helen Bjørnøy som har gått hen og blitt miljøvernminister. Sønnen til Oslos tidligere biskop Gunnar Stålsett har funnet seg til rette i sitt nye verv allerede før tida. Med det begynnende fippskjegget og det kortstussa håret ser han mer ut som en rocker enn en prest. Noe som for så vidt stemmer. På fritida tar han ofte elgitaren fatt. Lærveska fra Mexico står lent inntil bordbeinet i hovedkvarteret til organisasjonen i Tollbugata i Oslo. Under blådressen skjuler det seg et par utgåtte fjellsko. Og Stålsett prater om globalisering.

-  Man kan ikke forenkle ved å si at Bush og bin Laden er to alen av samme stykke, men når disse to setter opp et sylskarpt skille mellom «oss» og «dem», sier de det samme. Det vi ser på flere og flere av Kirkens Bymisjons felt, er at det lokale og det globale blir knyttet tettere sammen, sier han og folder hendene demonstrativt.

-  I 2025 vil hver tredje Oslo-borger være av ikke-vestlig bakgrunn. Derfor er det spesielt viktig ikke å tenke i fastlåste kategorier når vi snakker om innvandrerne og oss etnisk norske. Når den ene kulturen møter den andre, oppstår den tredje. Å rykke opp skillet mellom «oss» og «dem» og heller tenke «jeg kunne vært deg», er grunnleggende viktig.

STURLA STÅLSETT følte seg ikke hjemme i det kristne miljøet da han var i tenåra. Å si at man var kristen, førte til at man ble sammenliknet med konservative krefter i kirken. Men Sturla følte seg veldig annerledes enn dem. Han opplevde de kristne formene som litt for klamme, litt for fremmede.

-  Jeg kjente et veldig behov for å finne ut av hva jeg trodde på. På egen hånd. Derfor begynte jeg å studere teologi. Ikke først og fremst for å bli prest, men jeg ville ikke overta eller arve noe fra andre når det gjaldt tro. Jeg vippet veldig mellom å studere teologi og samfunnsvitenskap, og har hele tiden befunnet meg i skjæringspunktet mellom religion og samfunn. Til slutt valgte jeg religion. Siden har jeg jobbet med det sosiale og samfunnsmessige i religionen.

-  Hvordan har det vært å vokse opp som sønn av Gunnar Stålsett?

-  Det har vært lett. Det kan hende det ser annerledes ut utenfra, men jeg har hele tida følt at jeg står på egne bein. Jeg forventer å bli respektert som en som går for egen maskin.

HAN FIKK TIDLIG merke på kroppen hva det vil si å befinne seg i skjæringspunktet mellom religion og samfunn. I 1985 dro Stålsett til Latin-Amerika. Etter et opphold i Costa Rica endte han opp i El Salvador. Der - mens borgerkrigen herjet som verst og lokalbefolkningen var livredde for å bli offer for forfølgelse fra dødsskvadronene - fikk han bo i et bitte lite hus hos en lokal prest og hans familie. Til lyden av bomberegn deltok han i arbeidet for å hjelpe de skadelidende.

-  Da vi dro fra huset og ned til kirken, kjørte vi forskjellige veier hver dag, selv om den bare lå ti-tolv kvartaler unna. Ingen måtte vite nøyaktig når vi kom, eller hvor vi kom fra. Å oppleve menneskelig varme, gjestfrihet og evnen til å glede seg midt i denne situasjonen av fattigdom og lidelse, var veldig sterkt. Det ble retningsgivende for hva jeg skulle bruke livet mitt til seinere.

Noen år etter at han kom hjem i 1989, ble Stålsett utdannet teolog. Deretter jobbet han tre år i Kirkens Nødhjelps Latin-Amerika-avdeling, med nye besøk til regionen, før han inntok akademia med en doktorgradsavhandling om frigjøringsteologi.

-  Når du reiser inn i en krigssone, har du hele tida i bakhodet at du kan dra på dagen, at du er forsikret og så videre. Det er vanskelig å forestille seg hva det vil si å leve så usikret som de aller fleste faktisk gjør på denne kloden. Jeg tror vi har godt av å forsøke å sette oss inn i den grunnleggende utryggheten mennesker i motgangstider og mennesker i samfunnets randsoner lever med.

DET ER ERFARINGER Sturla Stålsett bringer med seg når han går inn i rollen som generalsekretær i Kirkens Bymisjon.

-  Fattigdommen ser annerledes ut her i Norge. Det å være fattig i verdens rikeste land har mye skam forbundet til seg. Det skal liksom ikke være noen fattige her, og er du fattig, blir det sett på som selvforskyldt. «Skaff deg en jobb» og «Skjerp deg», liksom. Stålsett rynker øyenbrynene kraftig.

Den påtroppende bymisjonæren er opptatt av hva vi legger i ordet religion, at organisasjonen han er satt til å lede skal fungere som et åpent rom, ikke bare for kristne, men for mennesker med hvilken som helst kulturell og religiøs bakgrunn. Og Sturla Stålsett er fullt klar over at det ikke er noen lett oppgave han står overfor.

-  All nedbryting av fordommer og skepsis er vanskelig. Spesielt når de er knyttet til religion. Religionspråket er hjertespråket, og derfor er folk veldig på vakt. Det er mye sårhet, angst, stolthet og selvrespekt knyttet til et menneskes tro. På den annen side er det ikke så vanskelig som mange skal ha det til, fordi det handler om mennesker. Det er ikke broer mellom religioner vi trenger, det er broer mellom mennesker.

Han smiler.

-  Men blir det for ille, kan jeg jo bare dra ned til øvingslokalet til bandet mitt og skru opp gitarforsterkeren.