Horemammaen

En gang var Liv Jessen (57) villig til å skyte vennene sine for det hun trodde var rettferdighet. Nå kunne nok deler av kvinnebevegelsen tenke seg å skyte henne.

- KAN DU RESPEKTERE ei hore? spør Liv Jessen.Hun sitter ytterst på stolen sin mens de grå øynene insisterer på et svar.- Kan du det? Kan du respektere hennes valg?Bare noen etasjer under kontoret der Jessen nå vipper ytterst på stolen, selger jenter kroppen sin. Vi er i Tollbugata, ved horestrøket i Oslo. Bak et fasjonabelt inngangsparti som skinner i glass og gull, holder Pro Sentret til for å hjelpe kvinnene på fortauet utenfor.Liv Jessen er horenes fremste talskvinne. Nå sitter hun her og påstår at mange av dem har valgt det selv, at det må vi bare respektere og at det ikke finnes så mange «Lilja 4-ever»-historier som vi liker å tro. Man sier ikke sånt ustraffet i Norge. Horenes talskvinne er omstridt, hyllet, hatet, utstøtt. Men aldri ignorert. Ikke med de brillene. BRILLENE ER DET første som kommer rundt hjørnet. Så den lille kroppen. Ikke la deg lure av Liv Jessens snaue 160 centimeter. Napoleon målte bare 150 centimeter. Jessen er horenes hærfører. De siste 21 åra som leder av Pro Sentret og etter hvert en betydelig aktør i samfunnsdebatten. Hun kjenner de fleste jentene på strøket, i bordellene, på massasjeinstituttene og i de bortgjemte leilighetene. Hun gjør alt for å hamre inn i bevisstheten din at du tar feil. Horene er ikke som du tror.Liv Jessen snakker mye og fort. Hun smaker ikke på ordene. Hun er ikke opptatt av kunstpausene eller fabuleringene. Så mange ord, så mye å kjempe for. Ofte innleder hun foredragene sine på samme måte som hun gjør denne formiddagen.- Si meg, hvilke forestillinger har du om hora? Jo, at hun er rusmisbruker med en vanskelig oppvekst og at hun har det helt forferdelig, sier hun, og holder meg fast med blikket igjen.Hun vet godt at hun har rett. Hun har testet det ut før.- Da får vi bekreftet at hora ikke likner meg og deg. Jeg tror vi er ekstremt redde for hora som type. Alle kvinner i dette landet, både unge og gamle, vokste opp med et skjellsord hengende over seg: «Di jævla hore.» Selv etter så mange år er det å bli regnet som hore vår store frykt.DET KUNNE LIKE gjerne vært uteliggerne Jessen kjempet for, sier venner. Fyllikene. Heroinistene. Alle gruppene som faller utenfor, som vi helst ikke vil ha i nabolaget eller oppgangen. Liv Jessen klarer ikke å holde seg unna. Hun vet ikke helt hvor engasjementet kommer fra. Det har bare alltid vært der. Når hun ser bilder av seg selv som barn, gjenkjenner hun et drag over øynene. En visshet om at hun måtte stå opp for seg selv.- Det er litt vemodig. Kanskje litt sårt. Men jeg vil ikke anklage noen. Jeg ble bare veldig tidlig voksen. Født i Sandefjord i 1947. Flyttet til Oslo og Nesodden som femåring. Moren var hjemmeværende. Faren arbeidet som sivil fotograf i Forsvaret.- Jeg ble så tidlig voksen. Allerede som treåring skjønte jeg at jeg følelsesmessig måtte ta ansvar for meg selv. Det betyr ikke at jeg ikke hadde gode foreldre som passet på at jeg fikk mat, klær og var hel og ren under. Mamma hadde jo tre unger å ta seg av, slik mammaer skulle. Men pappa hadde ikke noe ansvar for at jeg så hel og ren ut. Vi kunne bare være, prate sammen, sånne ting mamma ikke hadde tid til. Han var ikke en sånn streng far med militærdisiplin. Jeg tror nok han var veldig interessert i meg. Faren døde da hun arbeidet i Tyskland som nitten-åring.- Jeg bebreidet ham at han døde fra meg og lenge savnet jeg ham fryktelig. Hadde han levd i dag, ville han vært veldig opptatt av det jeg driver med.HVIS LIV JESSEN var voksen som treåring, var hun middelaldrende som konfirmant. Det kan forklare at hun fant det naturlig å melde seg inn i Det Norske Totalavholdsselskap. Hun var et brennende engasjert medlem, helt til det spanske druebrennevinet Bobadilla fikk kloa i henne under Jazzfestivalen i Molde. Alt hun drakk, kom opp igjen, og spredte seg ut over hele soveposen hennes.- Jeg følte meg ikke helt hjemme i Selskapet etter det. Jeg trengte jo ikke melde meg inn et sted, hvis jeg ville være avholdende. Det er så typisk meg å være litt sånn ekstrem.Som den gangen på 70-tallet i AKP (m-l)-tida, da hun lente seg over bordet og sa til sin beste venn: - Jeg håper at du skjønner det, at når revolusjonen kommer, må jeg skyte deg.Jessen rister veldig på hodet. Som om hoderystingen skal kunne trekke ordene tilbake.- Altså, jeg sa ikke at jeg måtte skyte ham, men at det kunne komme til å skje. Tenk å si noe så grusomt til en du er glad i! Det sier litt om hvor forbasket firkantet vi var, sier Jessen.Hun var beredt til å ofre mye for revolusjonen. Hun ba venner parkere i god avstand fra huset, opererte under dekknavn og brente opp bilder fra barndommen.- Sikkerhetspolitiet skulle ikke identifisere oss. Vi gjorde mange latterlige ting. Alt det der med dekknavn. Jeg het forskjellige ting på partimøter og sommerleirer. La meg se, hva het jeg? Gerd, Jenny, Eva... Jeg kom aldri på de helt originale navnene. Men jeg var ikke i nærheten av skytetrening. LIV JESSEN ANGRER ikke på noe. Hun beklager heller ikke. Tida i AKP var en viktig skole for henne. Men nå er det ei ny tid. Enebolig på Nesodden, puddel, utenlandsreiser og eksklusive smykker.- Det rare er at når jeg forteller at jeg har kjøpt meg puddel, får folk helt sånn innoverblikk. Puddel skal man i hvert fall ikke ha.- I hvert fall ikke en barrikadedame som deg?- Akkurat, svarer hun og smiler et fjernt smil.- Man blir jo så glad i ei sånn bikkje. Puddelen heter Pippi og friseres lett noen ganger, men ikke for ofte. - Noen synes det er helt latterlig at en hund kan kompensere for et barn. Men det er sant. Folk spør «Jaså? Er det fordi du ikke har barn?» «Ja,» sier jeg. Folk synes det er så dumt, men jeg synes det er helt greit. - Er det et savn at du ikke fikk barn?- Ikke nå, men det var det da jeg prøvde. Faktum er at jeg ikke kunne få. Det var trist, men jeg sliter ikke med sånt år etter år.SÅ LENGE HUN kan huske, har Liv Jessen kjempet for kvinners rettigheter. Hun var med på å bygge opp kvinnebevegelsen på 70-tallet. Lenge var navnet Jessen synonymt med kvinnesak. Men så: I september mottok hun den første, norske Amnesty-prisen for sitt arbeid blant prostituerte. Gratulasjonene strømmet på. Feministene overbrakte også sine hilsener. De uttrykte sin enorme skuffelse over prisvinneren. I et brev til Amnesty fra ni representanter fra SV, RV, Kvinnegruppa Ottar og likestillingsutvalget i Bergen betegnet de henne som en nasjonal håndlanger for prostitusjonsmafiaen i Europa. Bevegelsen som Liv Jessen var med på å bygge opp, definerer seg nå bort fra henne og ser henne som en motstander. Hva skjedde?Er prostitusjon vold eller valg? Det er spørsmålet.- Husk at kvinnebevegelsen ikke representerer flertallet av folket. Det er ikke slik verden ser ut, sier Liv Jessen tørt.- Flere mener seg direkte motarbeidet av deg i prostitusjonsspørsmålet. De sier at du underspiller smerten hos horene?- Jeg prøver ikke ta bort smerten, bare få fram at det er mer enn det. Det er veldig farlig å framstille hora så endimensjonal som Ottar gjør. De gjør henne til et totalt offer. Hora har, som oss alle, muligheten til å velge sitt liv.- Hvis du står uten penger og bedre alternativ, er det da frivillig?- Ja, jeg mener det. Det betyr ikke at valgene hennes er på øverste hylle. Men hun har et valg. Det synet vil jeg slåss for til jeg ikke lenger har pust, sier hun og borer seg fast med blikket igjen.- Da jeg startet arbeidet blant prostituerte, mente også jeg at prostitusjon var vold mot kvinner og at alle var ofre. Men jeg traff så mange kvinner som ikke passet inn i offerbildet. Det ble for vanskelig å si at alle de som ikke passet inn i mitt bilde, tok feil. - Hvordan føles det at du nå er utstøtt av kvinnebevegelsen?- Jeg meldte meg først ut selv. Så ble jeg utstøtt. Det er aldri hyggelig at noen er uenig. Men jeg mister ikke nattesøvnen av det. Det viktigste er at jeg står for det jeg tror på.En episode fra 1992 står fremdeles tydelig for henne: et debattprogram på TV om prostitusjon. Politikere, feminister, talskvinner og en prostituert kvinne. Jessen snakket som vanlig - brennende og engasjert. Hora satt bak et forheng og snakket med fordreid stemme. - Så uendelig trist! Det var hun som skulle være i sentrum, men hun måtte skjule seg, av redsel for å møte en total fordømmelse. Det har vært min drivkraft, tror jeg, at disse kvinnene skal få et fjes og en stemme.NOK KVINNESAK, nå skal vi snakke om briller. Liv Jessen er hektet på det samboeren kaller galskapsbriller. I brilleverden kan det se ut som hun lever etter et motto: Heller død enn døll. I store deler av hennes voksne liv har noen elleville, leopardmønstrede gigabriller hvilt tungt over hennes lille nese. Hun beklager som kjent ingenting, men innrømmer - under press - at hun syntes det var trist da de ble ødelagt.- Ja, kan du tenke deg. Jeg gikk rett i en glassrute, helt edru.Før leopardbrillene hadde hun et eksemplar laget av Paloma Picasso, som Liv Jessen selv karakteriserer som outrerte. Så var det perioden hun foretrakk brunspettede briller framfor gulspettede.- Jeg kan ikke gå med helt teite briller. De er jo en del av mitt image. Gro har kjedelige briller. Vi krangler en del om det. Gro med de kjedelige brillene er kvinnen i Liv Jessens liv. En dag sto Gro-Ellen Thoresen der med en liten dachs i bånd, og da tenkte Liv Jessen: «Pokker heller! En sånn hund vil jeg også ha.» De to kvinnene gikk turer som ble lengre og lengre. Til slutt flyttet de sammen.- Jeg regner meg ikke som en del av den lesbiske familien. Jeg er glad i Gro. Punktum. Og det har jeg vært i mer enn ti år. Jeg vil bli gammel med Gro. Men blir det slutt, er det ikke usannsynlig at jeg blir sammen med en mann. Det har vært andre menn før. Det hevdes at Liv Jessen var den mest omsvermede jenta på ungdomsskolen. Hun har også vært gift og skilt med en mann hun i dag har et aldeles strålende forhold til. - Noen ganger, når vi sitter på Gardermoen og er på vei til et eller annet sted på ferie, ser jeg alle disse parene som ikke lenger har noe å snakke om. Sånn er det ikke med meg og Gro. Hun er det fineste, varmeste, klokeste mennesket jeg vet om. BEGGE ARBEIDER FOR å hjelpe andre. Hektiske, lange dager. Mange måltider spises ute. Men noen ganger, om lørdagene, da er det stille. En slik morgen starter med at puddelen Pippi gledestrålende får springe rundt i hagen blant høstløvet de aldri blir enige om når skal rakes. Liv og Gro tusler ut på kjøkkenet i morgenkåpene sine og venter tålmodig på Nitimen. Så sitter de ved kjøkkenbordet til Liv finner ut at de må gjøre noe. Det er alltid hun som blir rastløs først. Man kan jo ikke bare sitte og ikke gjøre noe. Omtrent på dette tidspunktet kommer forslaget om å ta en tur til butikken og kjøpe inn alle avisene. Etter butikken leser de aviser, går lang tur med Pippi i skauen før de leser enda flere aviser. Så er det middag. Ryktene vil ha det til at ingen av dem er briljante på kjøkkenet.- Noen ganger skulle jeg ønske vi hadde en hjemmeværende husmor. Jeg forstår godt menn som synes det er kjekt å komme hjem fra kontoret til ferdig kjøttkakemiddag.Husmor og ferdig oppusset hus, det er drømmen. - Denne oppussingen vi holder på med, det virker som den har vart i mange år. Det er ikke så lett å ha det kaotisk hjemme.Å overføre «shabby chic»-stilen fra interiørmagasinene til praksis var ikke så enkelt som først antatt. Store deler av huset er underlagt prosjektet. For en kvinne som ikke liker å overlate noe til tilfeldighetene, er det en belastning å leve blant kasser.- Jeg er ikke jålete. Bare veldig bevisst på hvilke ting jeg omgir meg med.HUN FORETREKKER TING som går fort og effektivt. «Go to gate» kaller de henne. Oppkalt etter alle de gangene hun står med skjerfet på, klar til avgang, mange timer før innsjekkingen starter på flyplassen. - Noen ser meg som stressa og speeda, men jeg opplever det ikke sånn. Jeg er bare mye raskere enn veldig mange, og får utrettet mye i raskt tempo, sier hun før hun gyver løs på neste setning og neste setning. - Blir du aldri sliten?- Sliten? Jeg blir ikke sliten av de prostituerte. Det er nesten motsatt. Jeg henter næring i styrken deres. Det er paradoksalt at så mange ser et offer i møtet med ei hore og ikke styrken hennes.Liv Jessen planlegger å være stemmen for de stemmeløse til hun blir båret av podiet. Hun har funnet sitt hylle i livet. Ikke noe sted hun heller ville være. Ingenting hun heller ville arbeide med, eller... Kanskje.- Statsminister, kommer det kontant før hun begynner å tvile.- Nei, jeg må ha en posisjon der jeg virkelig kan påvirke. En ministerpost, kanskje? Hun tenker hardt nå.- Jeg vil være den øverste leder. Statsminister! Det må bli det. ingvild.wedaa.tennfjord@dagbladet.no