Høstens trøst

Jens M. Johansson (33) har skrevet roman om det han frykter aller mest. Ikke rart kona ble skeptisk.

ET STED MELLOM 16.45 og 16.55 sluttet Edvin Strand å elske sin kone. Hun hadde skrudd opp blusset på gasskomfyren, fylt tekjelen med nytt vann fra springen, sønnen var kommet hjem fra barnehagen, nyhetene på radio hadde begynt, og så elsket han henne ikke mer. Det var torsdag 18. januar 2004 og ingenting var det samme. DET ER JENS M. Johansson som skriver om Edvin Strand i romanen «Trøst». Han ville skrive om den største frykten han hadde.- Det sies at om kjærligheten forsvinner, så skjer det sakte. Jeg er ikke sikker på om det er sant. Jeg tror den plutselig kan gå over. Alt du har bygd hele livet ditt rundt, kan bare forsvinne. Dette er en ekstrem frykt jeg har, kanskje den aller største. JENS M. JOHANSSON har lagt fra seg den lange paraplyen. Ute er det helt tørt. Inne på bibliotekbaren på Bristol Hotel i Oslo drikker han eplemost. Utenpå ei krøllete skjorte med fargerike striper har han tatt på seg en mørk dress. Det hender han gjør det i bakrus. - Det er så mange råd om fyllesyke når det gjelder mat og drikke, men det er jo den psykiske formen som er problemet. Og der er dress løsningen,med dress føler jeg meg uangripelig. Jeg kan gå rundt i dress selv om jeg bare er hjemme. Prøv å gå i dress neste gang du er i bakrus.- Da hadde folk trodd jeg fortsatt var full.- Vel, det fungerer for meg. Nå er jeg i kjempeform. BAKRUSEN KOMMER FRA feiring med kona - med god grunn. Før boka hadde gått i trykken, fikk han Tiden-prisen på 50000 kroner for «en bemerkelsesverdig andrebok, et litterært løft». At det er hans eget forlag som deler ut prisen satt ingen demper på gleden.- Det kan virke litt absurd at forlaget gir sine egne forfattere priser, men det betyr jo at de synes romanen er god. Og jeg må nok være så ubeskjeden å si at jeg er veldig fornøyd. Forrige gang var jeg utrolig nervøs, men det var sikkert fordi jeg ikke hadde gjort det før. Denne gangen sover jeg på nettene. I 2002 KOM HAN MED novellesamlingen «Bisettelsen har funnet sted». Alfred Antonsen faller død om på en kinarestaurant, 49 år gammel. Boka ble omtalt som en av årets beste. Novellene kretser rundt dødsfallet, sønnen og mora. Jens mistet faren sin da han var 22 år. Det var ei fredagsnatt han var ute med venner på Schoushallen. Plutselig ser han kjæresten vinke til ham ved utgangsdøra. Hun hadde fått telefon fra Sverige. Faren til Jens har falt død om på en fest. - I den forrige boka visste jeg hva jeg skrev om. Jon Fosse sa at den første boka ligger tett opp til ens eget liv, siden prøver du å fjerne deg fra det. Jeg tror den beste litteraturen oppstår når du bruker ting fra ditt eget liv og putter det i en annen sammenheng.- Hva sa kona om utgangspunktet til «Trøst»?- Hun var litt skeptisk til å begynne med, men utgangspunktet i romanen er en konstruert situasjon. Jeg har tenkt å fortsette å ha det like bra som nå. Håpet er at kjærligheten skal bli hos mine nærmeste. Og at deres blir hos meg, selvfølgelig.- Boka er ganske trist til tider?- Ja, men det er også en optimisme der. Mange sier at evig kjærlighet ikke er mulig, men det er ikke så viktig for meg. Troen på evig kjærlighet er veldig vakker. Edvin Strand har bygd hele sitt liv rundt kjærligheten, og når den forsvinner, mister han grepet om tilværelsen. Om noen slutter å elske deg, kan du være et offer, men om du sjøl slutter å elske, er det ikke et enkelt menneske som svikter. Da blir du sviktet av kjærligheten. Det må være helt forferdelig.- Etter debuten insisterte du på at novelleskriving ikke er en øvelse før den store romanen. Nå har du skrevet en roman på 481 sider?- Er den ikke på 483 sider? Det bare ble sånn, og jeg erfornøyd med at den ble så tjukk. MED KONE OG TO SMÅ barn bor han på Gr|nerløkka i Oslo. Han er svensk statsborger, men har bodd i Oslo siden han var tre uker gammel. Han jogger fordi den japanske forfatteren Haruki Murakami gjør det, og er fan av Manchester United og Malmö FF. For tida leser han ei bok om den svenske klubbens 1979-sesong. Og om han kunne velge, ville han heller vært popstjerne enn forfatter. Til daglig jobber han som journalist i Dagens Næringslivs lørdagsmagasin. Det har gått bra der også. I tillegg til Hestenes-prisen, har han fått tre Skup-diplomer for kritisk og undersøkende journalistikk.- Det irriterer meg at det blir sett ned på når journalister skriver bøker. Jeg skjønner at folk ikke liker journalister, men det får da være grenser. Er det rart at folk som har et skrivende yrke skriver bøker?- Kommer du til å skrive fra ditt eget arbeidsmiljø?- Nei. Journalistikken handler om det ekstraordinære og sensasjonelle. Det deilige med litteraturen er å beskrive menneskene i midten. Alle mennesker er fylt med store følelser. Jeg vil skrive om veldig store ting med små virkemidler. Bare se rundt her, sier Jens, og peker diskré rundt i rommet.Her er en sovende mann, en travel mann med dress og en servitør.- Det gir meg mye glede å vite at mange har en stor sorg inni seg. Det er ikke skadefryd, men en bekreftelse på at vi hører sammen. Det er en bit av lykke som er ganske stor. HAN HAR EI KORT FORTID i Rød Ungdom, og utdannet seg til journalist for å skrive i Klassekampen. Sammen med nesten alle de andre journalistene sa han opp i 1997 etter en opprivende konflikt med eierne, og er fortsatt sur for det. Men det var en trøst med dobbel lønn og fast jobb i Dagens Næringsliv. - Hvor lang er veien fra Klassekampen til Dagens Næringsliv?- For en featurejournalist er den kort. Det viktigste er at du er kritisk.- Og verdimessig?- Der er avstanden stor. Det er ikke aktuelt for meg å skrive kommentarer, for å si det sånn. Ikke at de har spurt meg heller, altså. Når jeg leser enkelte ledere og kommentarer, hender det jeg tenker «oj, er det det vi mener?».I TO ÅR SKREV HAN på romanen «Trøst». I fire måneder var han forfatter på heltid og leide kontor hos Trevareindustriens interesseorganisasjon. - Ønsker du å bli forfatter på heltid?- Nei. Jeg liker å være journalist, å skrive om ting som er viktig for folk. Egentlig liker jeg ikke å snakke med fremmede, men å være journalist gir meg en unik mulighet til å gjøre akkurat det. Å være forfatter på heltid tror jeg skaper prestasjonsangst, da må det du skriver være utrolig bra.- Hvorfor bør folk lese romanen din?- Fordi det er en skranglete kjærlighetshistorie om kanonkuler, en syngende kirurg og en evighetsmaskin. Som virker.

    kjartan.brugger.bjanesoy@dagbladet.no