Høy fallhøyde, myk landing

Bagatelle er og blir i en klasse for seg.

Når man har spist så mye, så dyrt, og så staselig som Robinson og Fredag har gjort, skal det en del til for at forventningene til et restaurantbesøk legger seg som en spent pirring i magen. Men hele dagen før besøket på Bagatelle hadde Robinson og Fredag gått og gledet seg, som barn på julaften.

- Det er ikke bare fordi Bagatelle er den sentrale gourmetinstitusjonen i Norge, resonnerte Robinson.

- Nå som kjøkkensjef Eyvind Hellstrøm har reist Norge rundt og skjelt ut sine kolleger for åpent kamera, er det ekstra viktig at han selv leverer det han lover.

- Siden sist har Bagatelle dessuten mistet en av de to Michelin-stjernene sine og kjemper for å vinne den tilbake, minte Fredag om.

Lokalene er en smule modernisert, men spisesalen har fortsatt noe merkelig gammelmodig over seg, som et frokostrom på et ærverdig hotell, bare med samtidskunst på veggene.

Måltidet begynte raffinert og oppfinnsomt, med fire fabelaktige appetittvekkere, klart inspirert av El Bulli. Søt olivenoljesorbé drysset med anispulver, potetpuré med sprøstekt bresaola, en liten skje avokadokrem med kråkebolle, til sist en oliven innbakt i grillet marengs. Fest i munnen.

Robinson og Fredag valgte vekk en 11-retters Grand Menu til 1480,-, til fordel for à la carte menyen. Ikke for prisens skyld, regningen blir man svimmel av uansett. Robinsons østersforrett kostet 280 kroner, mens Fredags spaghettini med skinke og trøfler var satt til 380 kroner.

- Det skal mye trøffel til for å rettferdiggjøre den prisen, sa Fredag.

PIMP MY BAGATELLE: I høst har Eyvind Hellstrøm vært på TV3 og fikset opp noen av sine kollegers restauranter og menyer. Han kunne muligens pusset opp litt selv også. Maten, derimot, er det ikke så mye å pusse på.
PIMP MY BAGATELLE: I høst har Eyvind Hellstrøm vært på TV3 og fikset opp noen av sine kollegers restauranter og menyer. Han kunne muligens pusset opp litt selv også. Maten, derimot, er det ikke så mye å pusse på. Vis mer

Det var det da også. Pastaen kom med enorme mengder revet svart Umbria-trøffel, og like store mengder strimlet Iberico-skinke av ypperste kvalitet.

- Det er litt «pimp my carbonara», sa Fredag storfornøyd.

- Kanskje litt voldsomt til forrett å være med denne tjukke krem- og parmesansausen, men smaken er fantastisk.

Robinsons østers var som tatt ut av en gastroerotisk drøm. Det lille familieeide selskapet Gillardeau produserer bare «spéciales», store, lubne, perfekte skapninger, som restauranten importerer direkte, og serverer så pinferske at man kan smake Biscayabuktens kalde saltvann.

Bagatelles unike vinkjeller presenteres i en stiv og tung bok, som man blar forvirret i hvis man er amatør, og henrykt i hvis man er kjenner. Ettersom Robinson og Fredag spiste så forskjellig var den eneste løsningen å la husets vinkelner velge på glass. Til Fredags kveitehovedrett valgte han en fruktig Pouilly-Fuissé, mens Robinsons villand ble paret med en portugisisk Douro.

- Den krydrede ettersmaken fungerer veldig bra sammen med viltsmaken i andekjøttet, og gir god balanse til peppersausen.

- Fin kveite også, sitrussausen er perfekt. Men villrisrisotto med rødvin og parmesan er et aparte følge, nærmest som om de hadde glemt å tenke på det, og bare slengte litt karbohydrater i en skål ved siden av.

Synet av ostevogna fikk derimot Fredag til å lyse opp.

Høy fallhøyde, myk landing

- Det er sånt som skiller Bagatelle fra alt annet i Norge. Her er det over 40 spesialimporterte oster, det er en intens fryd for osteelskere som meg.

Høydepunktene blant det som endte på tallerkenene var Persille du Malzieu, en blåmuggost laget på sauemelk, og Chaource, en nesten flytende camembert.

Til tross for mett prusting fra de to gjestene, kom snart to «predesserter» på bordet: En lekker cassonade - en nær slektning av pannacottaen - med bringebær og fruktskum.

- Nydelig, men høyst unødvendig, hvordan skal jeg nå få plass til vafler ala Lyon med Vahlronasaus og pisket krem, stønnet Robinson.

Det ble med en munnfull. Mens Fredags utsøkte og ubegripelig luftige pasjonsfruktsufflé forsvant like lett som den slørskyen den minnet om.

- Selv om man iblant kan synes Hellstrøm er en oppblåst og ubehagelig type, er det ingen tvil om at han kan sine ting, sa Robinson.

- Jeg må si meg enig med Michelin-utsendingen - dette er ikke gjennomført nok til to stjerner på internasjonalt nivå. Men i Norge er Bagatelle fortsatt i særklasse, og fortjener full pott. ■

robinson& fredag@dagbladet.no