Høy på landet

Ingrid Bjørnov (43) lever det gode liv. Med bredbånd. Uten barn.

I 1963 satte Astrid Lindgren «Vi på Saltkråkan» ut i livet. Samme år ble Ingrid Bjørnov (43) født.

Om det er serien om det fredelige livet langt fra byen som har skylda, er usikkert, men jenta fra Oppsal i Oslo har nettopp flyttet på landet. Leiligheten i femte etasje på Vålerenga er solgt, og det nye hjemmet er et gårdsbruk i Tomter i Østfold. Et frika, lite sted der alt kan kokes suppe på. Et sted for sjelefred. Der livet ikke går så fort. Der skauen er tett og myggen stor som veps.

– Hvor mange netter har du egentlig sovet der til nå?

– Kanskje ti. Så jeg snakker jo av masse erfaring. Vi har flyttet ut nå, når prestekragene vaier, så snakk til meg i november. Men altså, det er full «Änglagård»-alarm der ute, sier Bjørnov.

Den svenske suksessfilmen «Änglagård» handler om den utagerende og tøffe byjenta Fanny, som arver en gård på den svenske landsbygda. Det blir kulturkrasj, der høye hæler tråkker rundt i leire. Ingrid Bjørnov minner om en blanding av nettopp Fanny og Tjorven – nysgjerrig og blid, men jålete, røff og litt sexy – der hun tropper opp på Losby besøksgård ikledd svarte militærstøvler, lyse jeans, prikkete sommerkjole og en gul og vennlig kardigan.

– Jeg har med andre sko, altså, sier Bjørnov. – Høye hæler, ikke noe dårlige greier.

Det var hun som foreslo å møtes her. Det ble litt «for privat og nært på gårdsbruket. Det ville ikke skje noe spennende der uansett. Men kan vi ikke finne en traktor?». Bjørnov vet hva som skal til for å gjøre fotografen fornøyd. Så idet regnet styrter mot bakken, og den tidligere Dollie-dolla, med kraftig høysnue, blir rent over ende av en hyper ungokse midt i gjørmeåkeren, hever hun tommelen og ler.

– Litt sånn tilbake-til-naturen-setting!

Litt sånn typisk Ingrid, ifølge vennene hennes.

Yttertøy tørker. Føttene er stappet ned i et par gummistøvler. Håret samlet i en lurvete hestehale. Glam og tv-sendinger er langt unna. Shopping, weekendturer til København og stjernebefengte hotellrom – ting hun liker så godt – likeså. Albuen hviler på bordet. Hodet hviler i hånda. Blikket er i overkant sikkert.

– Så det du sier er at du har flyttet fordi jobb betyr mindre?

– Jeg tror kanskje jeg juger hvis jeg sier ja. Men behovet for at livet må være noe mer enn bare jobb, det er større. Og stigende.

Siden Dollie de Luxe har Bjørnov jobbet døgnet rundt. Hun har ikke hatt råd til annet. I tillegg summer og går hodet ustanselig. Hun har figurert som kapellmester i utallige tv-programmer, som programleder og komponist. Boka om «Lakse-enka» kom tidligere i vår. Før det har hun skrevet pianobok for barn. I mars satte hun opp en musikal i Trondheim basert på Klaus Hagerups «Markus og Julie». Nå er det bare et par uker til standupfestivalen, der hun deltar hvert år. Og om en måned er hun aktuell med soloshowet «Til Elise?», en salig blanding av løgner og musikkhistorie.

– Jeg kan ikke si at jobben har mindre betydning, men fordi det går bra, våger jeg å ta andre valg, og det er nytt. Da velger jeg et nytt sted å bo. Det å våkne et sted jeg trives, er viktig.

Småbruket ligger midt i Østfold. Det er ikke stort, men det er hvitmalt og idyllisk, og stedet hun og ektemannen, Terje Holli, skal dyrke romantikken og kjærligheten framover. Paret traff hverandre og ble kjærester da han jobbet som lydmann under en Dollie-turné.

– Dere har vært sammen i femten år, men dere har ikke barn …

Hånda glir fra haka og opp over munnen og nesa.

– Nei, sier hun langsomt.

– Er det et bevisst valg?

– Nå er det det. Vi utsatte det veldig lenge.

Hånda er på plass tilbake under haka.

– Jeg tror jeg aldri har hatt lyst på barn.

– Du har tantebarn?

– Ja, jeg liker dem. Og liker å sende dem hjem igjen. Jeg har tenkt at en dag så vil sikkert lysten på barn overmanne meg, men den dagen har egentlig aldri kommet.

– Har du følt press?

– Det er veldig få som våger å spørre lenger. Det var mer mas om det for fem–ti år siden, men jeg syns ikke jeg har avstått fra så mye. Og jeg ville ikke drømme om å si at det var på grunn av jobb eller andre ting at jeg ikke har barn. Mannen min og jeg er litt sånn bortskjemte minstebarn som har nok med oss selv, sier hun.

De giftet seg på dagen sju år etter at de traff hverandre. Ikke fordi det var romantisk, men fordi det var veldig greit at det ble en merkedag mindre å holde styr på. Til daglig jobber Terje Holli med musikkevents. Egentlig er han kokk. Og veldig praktisk.

– Han er i stand til å forvalte et sånt sted. Jeg kan bare dyrke ting, ikke sette opp en låve.

– Skal dere holde dyr?

– Vi skal holde bredbånd, sier hun.

Ifølge Ingrid Bjørnov er det en jordfascinasjon nedarvet i familien hennes. Bjørnovene liker å dyrke ting. Dette stammer visstnok fra en vestlending som for generasjoner siden sa fra seg odelsretten for å bli lærer. Hvorvidt dette er sant, er usikkert. Ingrid Bjørnov liker nemlig å skrøne. Det som er sikkert, er at det er flere lærere i familien hennes. Moren til Bjørnov er lærer, og faren var det. Skrivefeil var aldri aktuelt i barndomshjemmet.

– Jeg var gullunge som liten. Lærerbarn og skoleflink. Det er først nå jeg liker å vedkjenne meg det.

– Du kunne blitt lærer du også?

– Utvilsomt. Jeg jobber ganske mye med musikaler, og da tar jeg ut mye av lærergenet på artistene. Måten jeg ser på klokka på i forhold til dem som kommer for seint. Sånne ting.

– Du er streng?

– Bestemt, heter det.

– Du liker orden?

– Vel. Jeg har en litt sterk trang til alfabetisering. Det betyr at man står opp om natta av og til og sorterer bøker. At man vet hvor mange skritt det er til skolen. At man har litt lyst til å sortere krydder alfabetisk. Det er ikke praktisk, sier hun.

Det er heldigvis heller ingen plagsom tvangstanke. Ikke nå lenger. Da var det verre da hun var ung og vasket hendene så ofte at skinnet falt av.

– Jeg er redd for å bli redd. Redd for å bli syk.

– Har du vært langt nede?

– Egentlig har jeg ventet på en depresjon som aldri har kommet. Nervene er tynt spredd i min familie. Samtidig tror jeg normalgrensen er satt litt for strengt, og en psykiater hadde nok sagt at jeg var helt normal. Men hvis det er noe som ryker på meg, så er det nok sinnet.

I dag er nervøsiteten under kontroll.

– Jeg bruker å si at jeg er kreativt nervøs. Jeg bruker uroligheten til noe positivt.

Derfor syr hun små poser til de 40 designede skoparene sine. Eller sitter oppe til langt på natt og skriver musikk. Hun drikker dyr vin. Og gir mannen egen hylle til platesamlinga hans. Han er nemlig ikke like glad i å alfabetisere. Men bilen hennes ser ut som om hun har fem gale unger. Tomflasker og søppel flyter.

– He-he. Jeg er litt enten eller.

Fem år gammel begynte Ingrid Bjørnov å spille piano. Elleve år etter ble hun kjendis, da hun som sekstenåring sammen med Benedicte Adrian debuterte med albumet «Første akt». Siden er det musikk hun har drevet med. De tykke brillene med stålinnfatning og den store boblejakka som gjorde henne usynlig i klasserommet, ble etter hvert byttet ut med kjoler, paljetter og rare ting i håret. Dollie de Luxe ble hele Norges riksdoller. Men etter å ha gått på en økonomisk smell på 90-tallet, der Dollies «Which Witch» ble slaktet av kritikere og ignorert av publikum i London, hadde hun en gjeld på 17,5 millioner kroner. En gjeld som utallige rettssaker seinere ble redusert til 4,2 millioner. Siden har Norges mest kjente dameband vært en saga blott.

I Dollie-tida var Bjørnov den flinke brunetta i bakgrunnen, mens den smellvakre blondina sto foran og sang. I ettertid har Bjørnov hatt ansvaret for orkestrene, mens mannlige programledere som Tande P. og Dan Børge Akerø har fylt sentrum. Det er først de siste seks åra hun selv har vært midtpunktet.

– Er det deilig at søkelyset endelig er på deg?

– Jeg satt ikke med en solokarriere i lomma mens Dollie holdt på. Min jobb var å være bakgrunnsfigur. Og for meg har det vært en nødvendig læringsprosess. Jeg kunne aldri blitt soloartist som tjueåring. Isteden har jeg lurt meg inn sidedøra etter hvert.

Det er naturlig å trekke linjer til Marion Ravn og Marit Larsen i jentebandet M2M. Ravn fikk medieoppmerksomhet, og skulle bli stylet stjerne i USA. Larsen ble hjemme på jenterommet sammen med gitaren. I ettertid er det Marit som har gjort mest suksess.

– He-he, selvfølgelig liker jeg at Marit Larsen har gjort det bra. Benedicte fikk fryktelig mye oppmerksomhet. Men det var kanskje flere som kjente seg igjen i meg. Det er mange som har hatt en Synnøve Solbakken eller en Benedicte i sitt liv, enten som venninne eller klassekamerat. Og sånn sett er det flere av meg i verden, sier Bjørnov.

Benedicte Adrian var også med på å sette opp musikalen i Trondheim i mars. Dette var damenes første samarbeid på mange år. Og det gikk ifølge Bjørnov veldig bra. Musikalsk.

– Er dere venner i dag?

– Vi er gode venner i dag. Men jeg kan vanskelig se for meg en gjenforening. Nå kan jeg velge å ha henne bare som venn. Det var det en stund jeg ikke kunne. Og hvis jeg måtte velge mellom det ene eller det andre nå, så ville jeg utvilsomt valgt henne som venn. Det føles meningsfylt, og vi ender der vi begynte. Som venner.

På slutten av 80-tallet, mens det sto på som verst med Dollie, ble faren til Ingrid Bjørnov rammet av slag. Da var Ingrid 25 år gammel.

– Det var tungt. Punktum, sier hun.

Faren døde for fire år siden.

– Det ligger en underlig form for sorg i at den faren jeg savner, forsvant lenge før han døde. Når noen nær deg blir syk, forholder du deg til det du har og tar den delen som er der. Og om det da er 30, 40 eller 60 prosent far, så forholder du deg til det. Men når han er borte, kan du tillate deg å savne den han var før.

Da faren var slagrammet, hadde han problemer med å lese og skrive. Samtidig kunne han bladlese noter uten problemer. Han kunne ikke snakke hele setninger, men han husket hele salmevers. I musikkoppsetningen «Til Elise?» har Ingrid benyttet seg mye av faren.

– Jeg har gravd meg ned i fars platesamling, og jeg føler virkelig hans påvirkning. Vi er nær hverandre uten at han er her. Det er fascinerende hva musikk kan gjøre med hukommelsen. Bare se på faren min. Når jeg opptrer, prøver jeg å plassere folk ved hjelp av hvilke låter de vokste opp med. Jeg spiller ting jeg tror de har hørt, men som de ikke husker at de har hørt.

– Du har skyldt flerfoldige millioner, og jobbet deg ut av det. Faren din ble syk da du var ung. Frykter du noe?

– Jeg er veldig redd for å stoppe å spille. Og frykter å dra på meg skrivesperre. Samtidig føler jeg meg ganske seig, og jeg gjør meg ikke lenger tanker om omskolering. Noe jeg har gjort veldig alvorlig tre ganger.

Den første gangen Ingrid Bjørnov vurderte å klappe igjen pianolokket, var i 1983. Året etter russetida.

– Det gikk ikke så veldig bra med oss, men så kom Grand Prix-sirkuset, og da gikk universitetstoget.

Den neste gangen var i 86, da Dollie turnerte i Frankrike.

– Det var ekstremt mye playback-tv. Rosa klær, krusete hår. Det var ikke det jeg ville drive med. Benedicte ville bli popstjerne. Jeg ville lage og spille musikk.

Tredje gang var etter at Dollie ble oppløst.

– Nå vurderer jeg det ikke lenger. Jeg vet jeg har ting på hjertet.

– Du har aldri vært så trygg på deg selv som nå?

– Jeg har aldri vært trygg på meg selv, sier Bjørnov.

– Du framstår trygg?

– På grunn av håndlaget mitt med kuer? He-he.

Bjørnov ler. Ikke HA-HA, men smiler lurt. Noen ganger koster hun på seg et kjapt he-he.

– Akkurat nå er jeg nok på mitt tryggeste hittil i livet.

Til høsten, samtidig som Bjørnov shower med «Til Elise?» på Latter i Oslo, blir Benedicte Adrian å finne i dommerpanelet til «Idol» på TV 2.

– Hva syns du om «Idol»?

– Veldig mye, sier Bjørnov.

Og ønsker at vi spør om noe annet. Før hun fortsetter.

– Hvor vil du jeg skal begynne? Jeg liker å se at folk synger og spiller. Det er det positive. Jeg liker ikke …

Hun trekker pusten. Skjenker kaffe.

– Det er en rekke pedagogiske aspekter jeg ikke liker. Jeg liker ikke at det skaper has beens som er under tjue år. Jeg tror vi går glipp av en haug med talenter som burde fått et par år til før de ble eksponert på tv. Jeg liker ikke melkingen av sms-kroner. Og jeg liker ikke at man skal jakte på en allsidig artist. Jeg syns absolutt ikke det beste med artister er at de er allsidige.

Hun ojer seg.

– Det var de fem første innsigelsene. Vil du ha de femti neste, eller skal vi stoppe? Det er god underholdning, på ganske brutale premisser.

– Ble du spurt om å være dommer?

– Jeg avstår fra å svare, sier hun og smiler.

– Det jeg kan si, er at jeg ville blitt stemt ut av «Idol». Jeg har ikke en ekstrem sceneutstråling. Eller en fenomenal stemme. Eller et særegent utseende. Det som gjør meg til artist, er at jeg kan fortelle noe, og jeg kan gjøre det på en smart måte.

Målet til Ingrid Bjørnov er ikke at publikum skal reise seg og applaudere for henne. Hun vil helst at hun skal få publikum til å le av seg selv.

– Jeg vil ikke at det bare skal være: Se på meg! Foreldrene mine sa alltid «ikke se på Erik Bye, se på Willy Andresen».

Andresen var Byes faste musiker.

– Har du et problem med store egoer?

– Hvorfor spør du? Er det et lurespørsmål?

Bjørnov smiler så de litt skeive tennene vises.

– Ja, ja, ja, konstaterer hun tørt.

– Jeg har det. Men jeg kan ikke med hånda på hjertet si at jeg ikke har et stort ego selv. Derfor prøver jeg å gå litt på larveføtter. Jeg er oppdratt i den tro at folk kan oppføre seg, selv om de er flinke til det de gjør. Og jeg liker ikke å få demonstrert det motsatte. Jeg har måttet svelge noen kameler. Og ja, jeg synes Benedicte hadde mye rart for seg. Med luftfuktere til stemmen, merkverdige naturpreparater og endeløse oppvarmingsøvelser.

Luftfuktere blir det lite av på landet. Stedet er ifølge Ingrid Bjørnov så lite at hun ikke aner hva hun skal gjøre med alle tingene sine. Verst er det med skoene. På vei ut til bilen viser hun oss et oljemaleri av henne selv, det skal i alle fall være henne. Hun fikk det av en italiensk fan en gang på slutten av 80-tallet, da Dollie var på sitt største.

– Jeg har jo ikke plass til dette.

Hun holder opp bildet.

– Spesielt fint er det ikke. Samtidig har jeg ikke hjerte til å kvitte meg med det.

Bjørnov ser på bildet. Blir litt fjern. Så smiler hun.

– Tror du det blir tilbake til byen etter hvert?

– Jeg håper ikke det. Jeg håper jeg fortsatt bor på landet om ti år. Og at jeg spiller mer på de svarte tangentene.

vla@dagbladet.no