Høydebedrag

Utsikten er rå. Dessverre er maten likeså.

Selv om sola hadde gjort oslofolk yre i mange dager, kravlet de seg ennå ikke i hopetall opp til byens fineste uteservering. I funkisslottet over Bjørvika kunne Robinson og Fredag, fra Ekebergrestaurantens gourmetveranda, bokstavelig talt feste et nedlatende blikk på bordene under.

- Herfra ligger det mye kikkerunderholdning om ikke maten er høydepunktet, mente Fredag.

- Og hvis de kutter de trærne der borte, kunne vi også sett Operaen, sa Robinson.

I motsetning til i hovedsalen under, er det i gourmetavdelingen bare fem- eller sjuretter å velge mellom. Med vinpakke til tar ikke menysonderingen lang tid. Kjapt var den første ganekileren på bordet. Det var da Robinson så det motsatte av appetittvekkende: På den brede lista tett ved bordet lå sigarettsneiper og noe som kunne være en stor klype snus. Hele verandalista sto i skitten kontrast til de hvite dukene.

- Jakka mi kunne lett bli møkkete da jeg smøg den av. Er det snerpete å si det, spurte Robinson.

- Nei, et slikt fint sted bør ha detaljene på plass, støttet Fredag.

Det var bare å heve blikket ut mot fjorden og nyte den tidlige sommerkvelden.

Første rett lovet godt: Tynne skiver av marinerte kamskjell, ishavssalat og en dumping fylt med blant annet kamskjellrogn.

IKKE PÅ HØYDEN: Ekebergrestaurantens gourmetveranda må holde et høyere nivå for å ha noe mer å tilby enn strålende beliggenhet. Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN
IKKE PÅ HØYDEN: Ekebergrestaurantens gourmetveranda må holde et høyere nivå for å ha noe mer å tilby enn strålende beliggenhet. Foto: ADRIAN ØHRN JOHANSEN Vis mer

Servitøren, som fulgte godt opp hele kvelden, forklarte vinvalget på en pedagogisk måte.

Oksehalesuppe duftet deilig av trøffel, om så bare fra oljen.

Så startet nedturen.

Ørreten, dandert med appelsin og pistasj, så innbydende ut ved siden av lettrøkt soppsalat. Men da de ytterste lagene av fisken var smakt, slo lukta av rått fiskekjøtt inn og konsistensen var umiskjennelig den samme.

- Det er ingenting galt med rå fisk til sashimi og sushi, men ikke som dette, sa en skuffet Robinson.

- Det er det samme her, meddelte Fredag.

Hovedretten av rosmaringlasert lammecarré med blåbærsjy viste seg å ha samme defekt.

- Det må gå an for et såkalt gourmetsted å tilberede lam mørt uten at det blir rått. Her må du slite for å få kjøttet ned, klaget Robinson.

Høydebedrag

De hvite aspargesene var grillet til de hadde mistet den gode knaskefølelsen og lå forpjusket ved siden av.

Spiseparet tok seg en luftetur og inspiserte resten av det innholdsrike festhuset.

- Det er like flott her i alle etasjer, men da vi var her sist, var hele opplevelsen solid smakfullt, om enn noe kjedelig for et sted med høyt ambisjonsnivå. Nå var det ikke solid engang, mente Robinson.

Tilbake på verandaen sto osten for tur: En spansk geitost med myslicrunch og sultanas.

- Jeg er en hund etter hvit geitost, men dette er bare ikke en velsmakende kombinasjon, sa Robinson.

Fredag spiste heller ikke opp.

De to søte avslutningene var det heldigvis ikke noe galt med. Så er heller ikke sorbeer av ulike slag de helt store utfordringene for en restaurant.

- Denne pannacottaen er kanskje den beste varianten jeg har smakt. Solbærsorbeten er også kraftfull og deilig, mente Fredag.

- Men for tre tusen kroner må maten ikke være så langt unna høyden, konkluderte Robinson.

robinson&fredag@dagbladet.no