Høyesterøstsdommer

Trekk pusten dypt. Sett deg godt tilbake. Her kommer et intervju med Jan Fredrik Karlsen (34)!

OG HER! HER KOMMER STUA!

Jan Fredrik Karlsen står på en åsrygg i Asker med panoramautsikt over Oslofjorden. Det er onsdag, grått og førjulskaldt. Karlsen braser gjennom bringebærkratt, han snubler i steiner og rimet gress. Han snakker fort og høyt, peker ut tomtegrenser, husvegger og etasjer, han stiller seg på tærne og strekker armene i et forsøk på å vise hvor høyt terrassen vil nå når hans nye 200 kvadratmeter funkishjem står ferdig en gang til neste høst.

– BLIR DET IKKE UTROOOOLIG BRA?

Tidligere, samme dag. Klokka er noen minutter over tolv og Jan Fredrik Karlsen tar imot i de lyse lokalene ved Akerselva. Han er kledd i jeans, brune, blankpussede sko (han er jo sykt opptatt av sko), håret er kort og stylet, (han har jo et redselsfullt hår) og han smiler så huden rynker seg rundt øynene, og han smiler mye. Han smiler pokker meg hele tida, og det skal jo sies at for en som er normalt utrustet hva gjelder entusiasme, energi og intensitet, kan Jan Fredrik Karlsen til tider være i overkant, ja, la oss bruke den positive vendingen utfordrende. For et tempo! For en iver! For et volum! Så mange ord! Som nå, når han snakker høyt om selskapet Playroom som han driver og delvis eier. Han roper ut ord som likeness og entusiasme, som kunnskap og kommunikasjon, han snakker om salg, stolthet og målsettinger, han roper ut at «en god sjef ansetter folk som er bedre enn seg selv», og gjentatte ganger roper han ut hvor utrolig heldig han har vært, før han konkluderer med at 2007 har vært et spennende år.

– Et utrolig spennende år. IKKE SANT, JENS?

Partner og kollega Jens Nesse ser opp fra Mac-en. De deler kontor, de to. Nesse sitter ved et rotete skrivebord, Karlsen ved et ryddig skrivebord (han er jo ekstremt opptatt av orden), og Nesse nikker og bekrefter at det har vært et spennende år. I det lille øyeblikket av lydløshet som oppstår, spør jeg om vi skal kjøre til Slemmestad.

– Ja, nå skal vi til Slemmestad! roper Karlsen.

Slemmestad ligger en halv times kjøretur sør for Oslo. Det er der han vokste opp. I ei nordvendt vik av Oslofjorden troner tårnene etter den gamle sementfabrikken, hvor Karlsens far, farmor, farfar og oldefar har jobbet. Mens han tråkler sin tøffe Range Rover Sport gjennom formiddagstrafikken i Oslo sentrum, forteller han uoppfordret om familien i fem slektsledd. Jo da, hele fem slektsledd. Han begynner med tippoldefar Henrik Jansen som var bohem i Bergen og skrev teksten til «Utsigt fra Fløien», fortsetter med oldefar fra Larvik, farfar fra Trondheim, deretter bestefar som egentlig kom fra Sarpsborg, men flyttet til Mandal, og hans far igjen, altså Karlsens oldefar, som var telegrafist og sjømann, og så var det en som fikk polio da han var 14 år.

– Eh … var det din oldefar, sa du?

– NEI, BESTEFAR! Jan P. Jansen, han i NRK, han fikk poliomyelitt da han var 14 og ble lam fra halsen og ned. Lammelsen gikk bort etter kort tid, men han går med skinne og stokk den dag i dag, og i den grad jeg har utestemme, så har jeg nok fått den fra ham.

Idet vi passerer Sandvika, er han kommet fram til den dagen da hans blivende mor tok bussen fra Blakstad til Slemmestad for å møte en tøff kar som hette «Mulen».

– Og det var pappa, så sånn traff de hverandre, da. Og hun ble relativt fort gravid med meg, sier Karlsen. Hun var 18, han var 21.

– Unge foreldre, og hippier på mange måter. De var ikke helt gærne, men levde i et miljø med musikk og musikere.

Ved siden av jobben på sementfabrikken spilte pappa trommer, og da er vi framme ved det som Karlsen har fortalt i utallige intervjuer. Om hjemmet som var fullt av artister som Marius Müller, Herodes Falsk og Tom Mathiesen. Og da det var fest, og det var det ofte, serverte lille Jan Fredrik øl.

– Hvor var barnevernet?

– Hæ-hæ. Det hender at jeg holder foredrag, og da snakker jeg om at hvis barnevernet hadde vært litt mer aktive på den tida, så hadde det nok blitt tatt et par telefoner.

14 år gammel styrte unge Karlsen følgespot i showene til Falsk og Mathisen. Etter videregående begynte han i platebransjen, hvor han fikk jobben med å selge artister til presse, tv og radio …

– … og jeg har vært så utrolig heldig å få jobbe med så mange av bærebjelkene i norsk plateindustri …

Deretter fulgte noen år som bakmannassistent for Sissel Kyrkjebø, Lene Marlin og Morten Abel, og om disse kapitlene i livet kan Karlsen snakke høyt i timevis, men vi spoler fram til 2002 da han dukket opp på tv som entusiastisk hoveddommer i «Idol».

– Det at jeg ble gitt den muligheten, er jeg utrolig ydmyk og takknemlig for. Utrolig ydmyk og takknemlig, sier Karlsen. Her skal vi stanse opp et lite øyeblikk og merke oss to ting: For det første at Karlsen er en person som ofte gjentar det han mener er viktig i et utsagn. Det andre er hvor ofte han bruker uttrykkene utrolig, heldig og takknemlig.

– Jeg var jo veldig bevisst på hva jeg sa ja til da jeg gjorde «Idol» første gang. Jeg skjønte jo at dersom dette ble populært, ville synligheten bli mye større, sier han, og snakker lenge om det å ha en rolle i offentligheten, noe han har reflektert mye over og som vi kommer tilbake til.

Men først den enerverende positiviteten.

– Har du alltid vært så positiv?

– Jeg har i grunnen alltid vært en glad og positiv gutt. Det har jeg. Og jeg ser det på barna mine. Da William og Felicia ble født, så hadde begge to øya opp med én gang. Rett opp! Og begge smilte etter kun en time. Jeg tror at man blir født med noen grunnleggende ting som er med på å gjøre deg til den du er.

– Mine sønner smilte først etter et halvt år.

– Hæ-hæ. Ja, det er ikke sikkert at det er sånn, men nå er Felicia to og William seks, og de har begge den der sprudlende entusiasmen og iveren etter å møte nye folk. Og jeg tror nok at jeg er født med noe av det samme. Så er det vi foreldre som bygger opp. Eller river ned.

Og det må jeg si, sier Karlsen, og nå vil han snakke generelt om mennesker:– Jeg tror du beriker ditt liv hvis du klarer å fokusere på de to prosentene du liker ved et menneske i stedet for de 98 prosentene du ikke liker. Det enkleste er å tenke negativt og gripe fatt i det du er uenig i. Men klarer du å overvinne egne fordommer, kan du treffe folk som kan berike deg og gi deg tanker du ikke har tenkt på før.

– Hvor mange nære venner har du?

– Jeg har aldri talt opp, men …

Han teller inni seg, slår ut finger etter finger.

– La meg si at jeg har 15–20 nære venner.

– Oi, det er mange?

– Ja. Som kjenner meg veldig godt og som jeg kan snakke med om alt.

– Kjærlighetsproblemer også?

– Det også.

– Det er ikke rart at det kommer fort ut i aviser og blader hver gang det skjer noe på den fronten.

– Jeg tror ikke noen av dem har bidratt til det.

Han begynner å telle én gang til.

– La meg si mellom ti og femten, da. Da er vi definitivt innenfor. Jeg liker å være sammen med mennesker. Det gir meg mye energi, lissom, det gjør det.

– Men er du alltid positiv?

– Selv i vanskelige, ubehagelige og trengte situasjoner prøver jeg å lete etter det som er positivt. Det betyr jo ikke at jeg ikke blir lei meg og at det imellom kommer tårer. Jeg er jo en lettrørt person. Men jeg har ennå til gode å ikke se noe positivt i en situasjon.

Sightseeing i Slemmestad. Karlsen viser hvor søsteren gikk i barnehage og sang «Fylla har skylda». Han viser Furuakiosken hvor han kjøpte lørdagsgodt. Han viser skolene, idrettsplassen, sementfabrikken, kjøpesenteret, han forteller om Finn Gundersen som spilte på Verona i Italia og om sportskommentatoren Bjørge Lillelien som er bygdas store sønn. Han viser barndomshjemmet i Smiekroken 30, hvor han altså serverte øl og Gamle Slemmestad Pub hvor han selv drikker øl. Vi kjører oppom tomta i Vollen hvor han skal bygge hus, og til det interkommunale kloakkrenseanlegget Vestfjorden Avløpsselskap hvor faren jobber. Sementfabrikken ble lagt ned i 1989. Karlsen senior kommer ut og klemmer Karlsen junior.

– Har han alltid vært så energisk?

– Nja, han var egentlig ganske rolig som unge. Faktisk veldig rolig. Men så klarte vi å få fyrt’n opp, sier Karlsen senior.

– Det er ikke noe ADHD?

– Nei, jeg tro’kke det. Han har aldri fått noen diagnose.

Det har vært mye Idol-Karlsen i mediene i høst. Nok en gang er det blitt slutt med Janne Formoe, hans identitet ble stjålet, hans nettverk ble brettet ut og hans mange roller er blitt karakterisert som uakseptable, særs uheldige, sølete, unødvendige, uoversiktlige og grisete. Tor Milde har hatt sine jevnlige utfall mot Karlsen i Her og Nå, mens Jostein Pedersen har hatt sine i Se og Hør: «Dommer Karlsen er fascinerende dårlig. At han noensinne har bestått grunnskoleeksamen i norsk muntlig, er et mirakel.»

– Det har vært en interessant høst, sier Karlsen. Nå sitter vi på bakeriet i Vollen, og Karlsen gomler på rundstykke med gulost. Han snakker fremdeles med utestemme.

– Hvorfor er det så mye aggresjon?

– Det er enkle mekanismer, det der. Når man stikker seg fram eller gjør noe spesielt, så skaper det meninger hos andre. Det ligger latent i oss alle, og det samme skjer på skolen eller på arbeidsplassen, enten man blir elevrådsformann eller Årets selger. Noen gjør noe som blir lagt merke til, noen reagerer på det. Når man er på tv, får det bare et litt større omfang enn om man blir elevrådsformann på Slemmestad ungdomsskole, sier han, tar en kort pause.

– Men når motivasjonen for å kritisere er misunnelse. Ja, nå sier jeg ikke at dette er motivasjonen til de karene der. Men noen ganger føler jeg det, og misunnelse synes jeg er et stygt ord. Å mis unne, og her er det viktig at du deler opp ordet, fordi da får det ordet en litt dypere mening enn «er du misunnelig nå». For det å mis unne noen et eller annet, er en svært lite flatterende ting å gjøre. Det har jeg liten respekt for.

– Nå snakker du veldig høyt?

– Det gjør du også, sier Karlsen og demper seg litt.

– Når man figurerer i et mediebilde over tid, blir man noen ganger tillagt kvaliteter og evner som ikke er riktige. Noen ganger er de negative, andre ganger positive. Og det er veldig gøy når man er på vei oppover, man blir lagt merke til, og journalistene skriver positivt om deg. Men det er utrolig viktig at man da er flink til å skille mellom hva som er sant og hva som kanskje er litt i overkant. Ikke tro på hypen, ikke sant? Hvis man agerer ut fra hypen, da agerer man noe som man egentlig ikke er.

– Men til kritikken om rollene?

– At media setter søkelys på meg, og hvordan jeg jobber, respekterer jeg. Hva heter det på fagspråket igjen? Jo, impulskontroll. Når de ringer meg og beskylder meg for et eller annet, har jeg to valg. Fare opp og kline til. Det er dårlig impulskontroll. Eller jeg kan si: «Dø, jeg er litt opptatt her. Kan jeg ringe deg tilbake om ti minutter?» Så kan jeg puste rolig, tenke og så ringe tilbake. Impulskontroll har lenge vært en svakhet hos meg, men i høst synes jeg at jeg har hatt en fornuftig distanse. Når det er sagt: Jeg aksepterer gjennomgåelsen. Jeg har ingenting å skjule.

Karlsen forteller om søndagen da han brøt sammen under et «Idol»-opptak på Lillestrøm.

– Det var en ubehagelig opplevelse. Jeg gikk rett og slett tom for energi. Det hadde vært lange dager, ikke mye søvn. Og det å sitte i timevis foran kamera er krevende. Søndag formiddag kjente jeg at nå er jeg tom. Og jeg ble selvsagt engstelig og redd, for jeg har aldri opplevd noe sånt før.

Han ble sendt til Legevakten, deretter til sykehus for helsesjekk. De fant ingenting.

– Etter et par timer var jeg ute igjen. Jeg dro hjem og sov. Men det var jo et signal om at det er begrenset hvor langt man kan pushe seg selv.

Leser man aviser og blader, sitter man med inntrykket av at Karlsens liv er en endeløs flow av røde løpere og premierefester. Egentlig trives han best hjemme, sier han.

– Jeg elsker å være hjemme. Det synes jeg er helt topp. Jeg liker å lage mat og så liker jeg husarbeid. Jeg har ikke tellekanter, men vil ha orden på hjemmet.

– Men nå har du ikke noe hjem?

– Jo, det har jeg. Jeg har mamma og pappa. Det er det som står på mobiltelefonen min. Når de ringer, så står det HJEM. Og snart blir Vollen mitt hjem.

– Men du bor alene?

– Ja, og da er vi inne på noe som jeg ikke vil si så mye om. Jeg vil gjerne by på meg selv, men jeg vil ikke blottlegge barn eller andre jeg har, eller har hatt, sterke relasjoner til, sier han og det er nå han begynner å tenke før han svarer.

– Men du kan ikke være lett å bo sammen med?

– Det er nok krevende for andre å forholde seg til en person som har et stort engasjement og mye energi. Jeg sover godt om natta og da er jeg ekstremt rolig. Men når jeg står opp, da er jeg i gang. Det er en krevende ting. Sikkert. Det krever stor fleksibilitet av omgivelsene.

Stille. For første gang blir han stille lenge.

– Nå ble du stille?

– Jeg prøver å velge riktige ord for å beskrive dette uten å si for mye. Jeg er sikkert for veldig mange en litt mye person, som fort kan ta litt plass. Og for noen så er nok det litt slitsomt. Men jeg er en naken og rett fram person, i form av at jeg alltid er den jeg er: En enkel gutt fra landet. Jeg prøver ikke skape meg om til å være noe annet enn det, og tryner jeg med dette, så tryner jeg med hele hjertet.

Når vi først er ubehagelig langt inne i den private sfæren, kan vi ta med oppslaget i Se og Hør der vi kunne lese at Karlsen hadde funnet tonen med Celina Midelfart.

– Det der er ikke noe å snakke om engang, sier Karlsen.

– Men hvis du vil, har jeg tre alternative svar.

– Ja vel. Kom igjen.

– Du kan svare: «Ja, vi er Norges nye superpar.»

– Hæ-hæ. Alternativ to?

– «Vi er bare gode venner.»

– Men tenk om vi ikke er så gode venner, da. Alternativ tre?

– Ingen kommentar.

– Men det oppslaget var jo bare tull. Du tror vel ikke på det der? La meg svare slik: I videreføringen av at man blir tillagt ting som ikke er sant, så er oppslaget i Se og Hør et eksempel på nettopp det.

Karlsen sitter bak rattet. Vi kjører tilbake til Oslo. Han er fremdeles i det ettertenksomme hjørnet. For å unngå ubehagelig taushet, leser jeg en utskrift fra ei fanside noen har laget om ham. «Du ruler,» leser jeg. «Sexy Jan Fredrik.» «Jan Fredrik er verdens mest sexy mann.»

– Jeg skjønner du kan framstå sjarmerende, men sexy?

– Jeg er ekstremt dårlig på å karakterisere eget utseende. Men jeg tror nok at et ord som sjarmerende er mer beskrivende enn et ord som sexy. Jeg føler ikke at jeg er en utpreget sexy mann.

– For du har jo det håret ditt?

– Jeg har tjukt, kraftig hår med krøller, men nå er det så kort at krøllene ikke synes. Når det blir langt, har jeg en diger ball på hodet, og det har vært en utfordring.

Søndag 17. juni fylte Jan Fredrik Karlsen 34 år. Det ble arrangert overraskelsesfest for ham med 70 gjester. Jubilanten følte at han måtte si noe. Han reiste seg, grep mikrofonen og begynte sin takketale med fødselen 17. juni 1973.

– Ja, og så tok jeg det derfra. Det var jo … ja, en sterk innføring i Karlsens liv. Men jeg tror ikke at jeg kjedet noen, gjorde jeg?

Først lo de litt, slik man gjerne gjør. Etter ti minutter begynte folk å kremte og se på hverandre: «Er han ikke ferdig snart?» Etter en halv time skjønte alle at dette kom til å ta tid. Først etter 44 minutter var han ferdig.

– Av natur føler jeg et utrolig behov for å takke folk for det de har gjort for meg. Jeg har i mitt liv vært utrolig heldig med familie og venner, mennesker som har gitt meg muligheter. Og jeg har mange ganger tenkt: Hvordan skal jeg få takket dem? Og de fleste var jo i den bursdagen, så da gikk jeg gjennom hele historien.

– Det er sikkert dem som allerede gruer seg for din 40-årsdag?

– Hæ-hæ. Det er ikke sikkert at jeg noen gang får mulighet til å holde en slik tale igjen. Og nå har jeg jo holdt den.

hop@dagbladet.no

-IMPULSKONTROLL HAR LENGE VÆRT EN SVAKHET HOS MEG:</B> Jan Fredrik Karlsen i Portrettet.
EKSKJENDISPAR: Jan Fredrik Karlsen og Janne Formoe har datteren Felicia sammen.
COMEBAK KID: Etter å ha ledet juryen i Idol 2003 og 2004, nydebuterte Karlsen i år sammen med Asbjørn Slettemark, Benedicte Adrian og Mariann Thomassen.