Høyre hook

Statsråd Kristin Clemet tror hun er helt vanlig. Hvor feil kan man ta?

{ndash}HVA? Det skulle vært en bil her nå! Nei. Nå! Jeg har jo spørretimen om et kvarter!Kristin Clemet ser forbausende damete ut der hun står, midt i et fotgjengerfelt i Kongens gate, og gjør iherdige forsøk på å forvandle mobiltelefonen til en farkost som kan frakte henne herfra til dit på null komma niks. Mer tid har hun ikke mellom slagene. Elleve til elleve tretti: Offisiell åpning av nettstedet forskning.no. hos Norsk Form. Tolv: Stortingets spørretime. Nå er klokka elleve førtifem. Og hvor er bilen??!{ndash}Det må ha skjedd noe gærent her. Skal du til Stortinget, eller? Vi går sammen til Stortinget. En slags sammen. For jeg er vitne til en Clemet iført ganske høye hæler og et trangt, knelangt skjørt uten splitt. Hun ligger ikke lenger foran enn at det er mulig å føre noe som likner en samtale. {ndash}Jeg har ett spørsmål i spørretimen i dag. Det er sjeldent, altså {ndash} jeg har vel aldri hatt bare ett spørsmål før. Og så må alt annet organiseres rundt det... Noe så dumt! Klikk, klakk... Hun drar til høyre bak meg og legger seg ut for å krysse Rådhusgata. Sparer bestemt noen tiendedeler på det. Jeg henger etter. Og lurer på om det er godt å være tilbake i politikken igjen etter ni år?{ndash}Godt?! Hva skal jeg si til det, da? Nei. Jeg føler det ikke så godt. Jeg har dårligere lønn, mer å gjøre, lengre vei til jobben og jeg ser ungene mine mindre. Dessuten har jeg vel aldri vært noe fan av det politiske spillet. Jeg er mest opptatt av sak. Etter at jeg hadde sagt ja til statsrådjobben, tenkte jeg virkelig {ndash} hva har jeg gjort? Men nå er jeg i gang. Og det er gøy. {ndash}Og du har blitt venner med lærerne igjen?{ndash}Ha-ha! Det finnes noen tusen lærere, så det er sikkert noen som er irriterte ennå, men sånn er det. Stort sett tror jeg det er gått over i humorkategorien nå. Vi har i alle fall mye moro av det i departementet. Vi er blitt særdeles årvåkne for skrivefeil, kan jeg love. Ha-ha! HA-HA? Direkte uhøflig, vil mange si. En gedigen blemme av utdannings- og forskningsministeren. {ndash}Ja. Det var en tabbe. Som irriterte meg fryktelig. Ikke å påpeke det med skriveproblemer, altså. For det er ikke slik at alle lærere skriver veldig godt norsk. Men å henvise til gratulasjonsbrev som var ment som en hyggelig hilsen...? Det var jo bare kjempedumt av meg. Men jeg har sagt unnskyld!Hun er god på det, Kristin Clemet. Kanskje skyldes det lang erfaring med øvelsen. Det hender nemlig at hennes iver og engasjement slår over i dampveivals. Da blir hun overkjørende, og kan oppleves som slem. {ndash}Der er jeg så sårbar! Jeg er livredd for å være slem. Og hvis jeg er det, uforvarende, blir jeg fryktelig ulykkelig! Så fortvilet og ulykkelig at hun mobiliserer. Holder på noe voldsomt. Sender vin hit og blomster dit i håp om tilgivelse og forsoning. {ndash}Det blir nok litt mye, er jeg redd. Men jeg vil så gjerne være snill! Mye kan sies om Kristin Clemet. Ord som intens, effektiv, temperamentsfull, driftig, skarp, intelligent, lojal, prinsippfast, utålmodig og direkte, faller lett på alles lepper. Men ingen sier snill. STORTINGETS SPØRRETIME. Hun venter på tur. Sitter og noterer litt. Blar i noen papirer. Ser ut. Så ned. Strømpene holder, ser det ut som. Ingen rakne foreløpig. Foten går utålmodig. Opp og ned. Så stuper hun oppi veska. Grønn Dent. Tar en. Pakker sammen, og ombestemmer seg. Må ha to. Foten har gått over i sirkulerende bevegelser. Og sveisen har fått en ny schwung. Nå står den liksom rett ut ved det ene øret. Kristin Clemet kjeder seg.{ndash}Klarer du å leve med alle disse formalitetene?{ndash}Jeg er åpen og tydelig, men samtidig opptatt av å ha respekt for formaliteter. Man skal ikke kimse av å være medlem av Kongens råd, altså. Clemet var med i «Mandagsklubben». Hadde hun fortsatt vært i NHO, ville hun nok vært med i «Torsdagsklubben» også. Hun er sporty sånn. Men som statsråd takket hun nei. {ndash}Det går på rolleforståelse. På det å ha respekt for rollen som statsråd.Kristin Clemet er født på samme dag som Adolf Hitler, Gro Harlem Brundtland og Charlie Chaplin. Hun er naturlig autoritær, bestemt og handlekraftig. Og har humor så det holder. Høyest ler hun av samboer Michael Tetzschners practical jokes. Som da minstemann var på bleieavvenning og hadde lagt igjen et lite visittkort på terrassegulvet. Og han byttet ut flekken med sennep mens hun var inne og hentet klut. {ndash}Han spiste det! Latteren er hes og rå. Øynene gnistrer. Det er lett å bli skremt. {ndash}Du omtales som skarp. Har du alltid vært det?{ndash}Nei. Altså. Jeg tror ikke jeg er noe spesielt skarp. Det jeg tror jeg har, er en evne til å strukturere. Jeg strukturerer og argumenterer ... er god på å dandere problemstillinger, kan du si. Men derfra til å si at jeg er skarp er nok et stykke. Og på skolen var jeg ikke noe spesielt. Bare spør frøkna mi. Hun var her for ikke så lenge siden. «Alle spør meg hvordan du var. Du var jo ikke noe spesielt!» sa hun. Så det, så. Jeg greide meg bra, men var ikke spesielt god eller dårlig i noe. Og heller på den lettvinte enn den grundige siden, må jeg si.HUN ER OSLOJENTE. Oppvokst på Grefsen. Med politisk aktive foreldre og to yngre søstre. Utdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen. Der var hun utpreget sosial, litt tjukk, kjent for sin lakenskrekk og for aldri å spytte i glasset. Jentene var livredde for henne, så hun hang mest sammen med gutta. {ndash}Jeg vet at jenter har vært redde for meg. Men jeg merker ikke så mye til det nå lenger. Jeg tror jeg er blitt litt mer ålreit, egentlig. Det hjalp å få barn.Hun har to. En på åtte og en på ti. Med Tetzschner.{ndash}Jeg begynte å interessere meg litt mer for ... kanskje jeg ble en bedre samtalepartner når det gjaldt sånne klassiske kvinneting. Det har nok noe med form å gjøre, det der med at folk er redd meg. Men nå har jeg mange gode venninner. Og det framstår som mer betydningsfullt og viktig i livet mitt enn det har vært før. {ndash}Du er ikke særlig for kvinnefellesskap? {ndash}Jeg har aldri deltatt noe særlig i sånt. Og har vel også blitt kritisert for det. Mine fellesskap har handlet mer om rødvin og sak enn om kvinner.Det var på Handelshøyskolen hun traff sin første mann. Rett etterpå, i 1981, fant hun veien inn i politikken. Først som gruppesekretær i Høyre, deretter som personlig sekretær for industriminister Bratz og seinere for statsminister Willoch. Trettien år gammel var hun landets første arbeids- og administrasjonsminister. Men da hun var trettiseks og på god vei til å bli Norges svar på Maggie Thatcher, fant hun i stedet Tetzschner og hoppet av politikken for å bli redaktør i Høyres magasin, Tidens Tegn. {ndash}Det der har ingen sammenheng. Jeg hadde ikke lyst til å bli i politikken i evig tid. Jeg kunne sluttet da eller siden. Det ble da. VI SITTER PÅ KONTORET HENNES NÅ, Finn Graff og jeg. Det er dagen etter. Hun har skiftet til bukse og jakke. Pinstripe. Og lurer på om Graff har tenkt til å tegne henne stygg. Ikke det at det spiller noen rolle. Hun er ikke typen som blir sur av sånt. Men hun blir gjerne sint. Dama er beskrevet som alt fra pitbull til furie. {ndash}Hva gjør deg sint?{ndash}Løgn og bedrag. Når jeg blir beskyldt for noe jeg mener er uriktig {ndash} noe som går på integriteten min løs. Og slendrian. {ndash}Sammenliknet med ditt tempo er vel det meste slendrian?{ndash}Ha-ha! Det har vært noen runder her, altså. Hvis folk skal gjøre noe, skal de gjøre det. Samtidig har jeg respekt for svakhet. At det finnes grenser for hva mennesker kan greie. Jeg vil gjerne vise respekt for det. Og gjør det også. Tror jeg. Men svakhet er jo et relativt begrep, ikke sant? Og jeg har noe som likner forakt for latskap. Jeg kan nok komme i skade for å tro jeg står overfor latskap, mens det i virkeligheten er en som ikke greier mer.Kristin Clemet går ikke på amfetamin. Hun går på lyst. Og engasjement. {ndash}Andre er ikke nødvendigvis dumme eller late. Bare litt mindre engasjerte. Hvordan håndterer du det?{ndash}Nei, jeg merker ikke det, jeg, vet du. Jeg tar all plassen sjæl, jeg! {ndash}Holder litt på for deg selv?{ndash}Jah-ha-ha! Jeg gjør i grunnen det, altså. Det er helt riktig. Men jeg synes jo det er forfriskende å ha venner, kollegaer og en kjæreste jeg kan diskutere med. Men jeg greier utmerket godt å være engasjert bare med meg selv også. Jeg hører, leser ... eller så skriver jeg en kronikk eller noe, da!Kristin Clemet brenner alltid for noe. Nå er det skoler og kunnskap. Utdannings- og forskningsministerposten var den hun aller helst ville ha. {ndash}Det har mer med samfunnsutviklingen enn min egen skolegang å gjøre. Det at kunnskap er blitt så viktig. {ndash}Du har store ambisjoner. Hvordan går det? Lederen av Stortingets kirke-, forsknings- og utdanningskomité, Rolf Reikvam, beskylder deg for «mye skrik, lite ull»? For å være flink i foredrag, ideer og utspill, men mangle en dypgående refleksjon over hva som vil styrke og bedre skolen?{ndash}Nei, det der er jeg uenig i. Faktisk helt uenig i. Og det tar jeg ikke fem øre for å si.DET DER MED SKJØRT er nytt for Kristin Clemet. Det var noe hun begynte med i 1998 {ndash} da hun ble viseadministrerende direktør i NHO. Finn Langeland og gutta peppet henne opp. Så nå sjekker hun om strømpene har raknet, hun også. Av og til. Men utover det har hun lite til felles med sine karrierebevisste medsøstre. Visst har hun hørt om tidsklemma. Men hun virker ikke særlig plaget. {ndash}Nei, jeg syns ikke det er så ille, jeg...{ndash}?{ndash}Jeg har jo litt hjelp i huset, da. Men jeg går hjem, jeg. Til vanlig tid. I går var det middag på Slottet, men ellers greier jeg det ganske bra. Men en ting kan jeg si. Hvis jeg måtte stå opp, lørdag morgen, og vaske mitt eget hus, hadde jeg dødd, altså. Jeg har nok med å rydde. Jeg er et ryddig menneske {ndash} jeg må ha det ryddig, og rydder hele tida. Barna i familien Clemet/Tetzschner har det, foruten ryddig, ganske råflott. De får servert frokost av mamma hver morgen. I hver sin ørelappstol.{ndash}Jeg står opp. Har ryddet alt i huset på kvelden, sånn at det er ryddig. Så lager og serverer jeg frokost til dem. Og så går vi hjemmefra samtidig. Jeg har sagt til departementet at jeg ikke går hjemmefra før barna mine, så vi måtte utsette morgenmøtene i forhold til da Trond Giske var her. Men til gjengjeld kommer jo jeg presis, da.Mer sier hun ikke om Trond Giske.BARNEOPPDRAGELSE sier hun derimot gjerne mer om. Mye mer.{ndash}Jeg synes vi i altfor stor grad snakker om barneoppdragelse som et offentlig ansvar. Eller som noe helt privat. Men det finnes jo et stort rom imellom.Vi har fått fyr på Clemet, nå. Hun sitter ytterst på sofakanten sånn at armene får nok luft til å forme «det store rommet imellom»: Det sivile samfunn. Armene hennes likner vindmøller, så svært er det.Og bortglemt. {ndash}For det offentlige har i for stor utstrekning og i for mange tiår sagt de skal ta seg av alle problemer som dukker opp. Da blir det jo noe vi ikke behøver å tenke på selv! Da kan vi i stedet konsentrere oss om å kreve ting, da! Det er veldig usunt for et samfunn.Clemet kaster seg inn i sofaputene og gjør oppmerksom på at vi nå har vekket ideologen i henne, før hun på ny trenger luft for å illustrere, og kommer fram igjen. Denne gangen er det «samfunnet». Svært det også. {ndash}Nå sier Jens Stoltenberg at Arbeiderpartiet skal lage et samfunn. Lage et samfunn? Et parti kan ikke lage et samfunn. Det er naturligvis menneskene {ndash} det vi skaper og gjør og er {ndash} som lager samfunnet. Nei. Den uttrykksformen reflekterer en overdreven tro på politikkens virkning. Og det er farlig. Så farlig at armene ikke lenger holder. Øyne, øyebryn og panne hjelper til. {ndash}For den gir inntrykk av at hvis politikerne bare får holde på, så blir samfunnet ferdig en dag. Sånn er det ikke. Og her er vi inne på selve årsaken til at jeg ikke er sosialist. Jeg tror ikke på systemidealer, men på et sett ideer som tar utgangspunkt i individet. Hun banker seg selv på brystet et par ganger, og fortsetter:{ndash}Det er menneskene som er byggesteiner i samfunnet, ikke motsatt. Jeg tror ikke noe på at man kan planlegge seg til det gode liv. Lykke er et begrep som ligger hinsides politikkens verden...Graff avbryter. Mon tro om hun kan sitte litt stille?HELT VANLIG? Neppe. Men hun gråter når hun leser «Broene over Madison County». Blir usikker når hun må stille i gallakjole på Slottet. Og hennes lykkeligste øyeblikk er ikke så annerledes enn andres. {ndash}Hmm. Lykke? Det er jo utrolig privat og personlig... Det er nært knyttet til samvær med mennesker jeg er glad i. Og en viss porsjon intellektuelle utfordringer. Et av de lykkeligste øyeblikkene mine var nok da jeg... Jeg har jo en tiåring. Etter det mistet jeg et barn. Så fikk jeg nummer to etter ganske mye strev. Da jeg kom hjem med ham {ndash} lykkefølelsen over å ha fått ut denne gutten i levende live {ndash} det var en utrolig intens følelse. {ndash}Bør vi bekymre oss for at du skal bli utbrent?{ndash}Jeg er flink til å skjerme helger og ta ferie. Reiser av sted uten et eneste papir. Hodet spinner jo, men det kaller jeg heller inspirasjon. Men jeg er sikker på at jeg kommer til å leve veldig fort. Og kort. Sliten blir jeg jo, men jeg vet som regel hvorfor: For lite søvn!Clemet er fortsatt kjent for sin lakenskrekk. Og for å være glad i en fest. Og det der med spytting i glasset har hun aldri riktig skjønt. Hva hun helst vil bli husket som? Foruten det opplagte {ndash} å ha bidratt til økt kvalitet i utdanningssystemet?{ndash}Snill, sier hun.Kristin Clemet sitter stille, for første gang på to timer.{ndash}Ja. Snill! caroline.paulsberg@dagbladet.no

<HLF>Utdanningsminister\'n:</HLF> Den gamle kornsiloen ved Akerselva i Oslo ble forvandlet til hybelhus for studenter, og statsråd Kristin Clemet foretok den offisielle åpningen.