Hundegalskap

Noen av dem har en vanskelig oppvekst bak seg. Alle er de plaget av angst. Vi har møtt et voldsoffer, en tidligere rusmisbruker og en angstnevrotiker - med pels.

ANN LISBETH ADVARER OSS i telefonen: Jeg håper ingen av dere er redde for hunder. Emil lager mye lyd!Idet Magasinet ankommer Emils hjem noen mil nord for Oslo, er Emil like full av lyd som Ann Lisbeth sa. Han hyler.{ndash}Det er angsten. Men jeg lover deg, det var verre før, sier Ann Lisbeth overbevisende. Inne i sofakroken, på fotografens fang, faller hunden til ro. Ann Lisbeth starter på Emils livshistorie, godt supplert av samboer Bård.{ndash}Han er en skikkelig gatemiks. Jeg har aldri helt bestemt meg for om det er kroppen som er for stor og hodet for lite eller omvendt. Han har mange sære sider, men han er en god hund, mener Bård. Fotografen klør Emil bak øret, men stopper når Emil begynner å lage en rar lyd.{ndash}Han høres ut som en gremlin, bemerker fotografen.{ndash}Ja, det har vi hørt før.{ndash}Han oppfører seg ikke som en?{ndash}Det spørs hvilken dag du treffer ham, svarer Ann Lisbeth og fortsetter på Emils problematiske biografi.{ndash}Foreningen for omplassering av dyr påsto at han var fra Enebakk, men det viste seg at han var fra Vålerenga. At han hadde tilhørt naboen til Bård, forteller Ann Lisbeth. Bård fortsetter:{ndash}Det var et merkelig sammentreff. Emil og jeg ble på en måte kjent før jeg møtte Ann Lisbeth. Han var veldig tynn, og vi har god grunn til å mistenke at han ble gitt en del dop. Han ble ikke særlig godt passet på. Tror nok eieren serverte ham både alkohol og hasj for å se hvordan han reagerte. Emilio, som han het den gangen, pleide å plage hele oppgangen med bråk, minnes Bård.{ndash}VETERINÆREN MENER at han har fått en hjerneskade. Vi har begge jobbet med psykisk utviklingshemmede, så vi kan noe om den typen atferd, sier Anne Lisbeth, som aldri vurderte å gi opp Emil. Til tross for at Emils angst nesten dominerte hele livet hennes.{ndash}Han hylte konstant. Han var redd alt {ndash} mørket, fremmede, ukjente ting, ensomhet. Jeg måtte omtrent holde ham i labben når vi gikk tur. Jeg prøvde atferdskurs, dressur, vurderte homøopati, alt mulig. Emil hylte uansett. Vi var begge fortvilet og slitne da vi til slutt oppsøkte veterinæren som nå er blitt Emils «fastlege».Sommeren 98 begynte Emil på lykkepillen, og siden har han gått på den. {ndash}Vi pleide å si at han var hypergira. Nå er han mer normalt manisk depressiv.{ndash}Han er mer stabil i humøret. Vi også. Vi har prøvd å trappe ned en gang, men da ble alt verre igjen.Emil har slitt med mange slags fobier, noen er dempet, men andre strever han med fremdeles. Tunnelangst og bursdagsselskaper er to av dem. {ndash}Når vi skal til bestefar på Skjetten, må vi kjøre utenom tunnelen. Hvis ikke er han utrøstelig i mange timer. Når vi har bursdagsselskap, blir han fryktelig oppjaget. Da spiser han til han spyr. Det er som å ha et ekstra barn. Jeg belager meg aldri på å gjøre ting uten at Emil er med i planen.{ndash}Han er ekstremt knyttet til Ann Lisbeth, sier Bård, og legger videre til uten snev av sjalusi i stemmen: {ndash}Han har seng på vårt soverom, og får han mareritt, kryper han gjerne opp under dyna hennes. Han snorker, og synes det er tidlig å stå opp kl. 10.00, informerer Bård tørt.BEGGE UNDERSTREKER likevel at grensesetting og faste rammer er en viktig del av atferdstreningen. Spesielt etter at paret fikk sønnen Jonas (2).{ndash}Etter at vi fikk Jonas, merket jeg at ting skled litt ut. Emil fikk litt mindre oppmerksomhet. Men han er veldig knyttet til Jonas. De er gode venner, og Jonas har aldri vært sjalu. Jeg har hatt litt lite overskudd til Emil i det siste, ettersom Jonas har hatt ørebetennelse. Og Emil har nok vært litt misfornøyd med det.{ndash}Tanta di har kommentert det, Ann Lisbeth. Han er direkte sjalu på Jonas, bryter Bård inn.Til tross for at Emil er en krevende hund, har det aldri vært aktuelt for Ann Lisbeth å gi ham opp.{ndash}Folk har sagt: han er bare en hund. Men jeg valgte å overta ham, og da kan jeg ikke bare avlive ham. Samtalens sentrum sitter fornøyd ved siden av Ann Lisbeth og tygger på en bamse. {ndash}Give me five, sier Ann Lisbeth og viser stolt fram Emils glansnummer. Emil grynter, hopper opp og smeller labben inn i Ann Lisbeths hånd. Deprimert og lydsky BUSTER (4) ER EN DVERGSCHNAUZER med angst for lyder han ikke forstår. Han løper og gjemmer seg {ndash} i flere timer. {ndash}Han skvetter opp og løper skjelvende vekk. Han gjemmer seg ofte under senga vår, og blir der til han sovner. Det er jo hans problem, men vi synes det er så vondt at han har det sånn. Derfor blir det også vårt problem, forklarer Busters matmor, Ragnrid, og får støtte av ektemannen Arne. {ndash}Alle kan jo skvette litt av lyder, men for Busters del varer frykten i mange timer. Han lider tydelig under dette, derfor ville vi prøve behandling, supplerer matfar Arne.Det eldre ekteparet sitter på venteværelset til Jeløya dyreklinikk og snakker litt reservert om første gang de hørte om psykofarmaka for hunder. Antidepressiva er fremdeles et betent tema i mange hundemiljøer.{ndash}Vi har ikke noe erfaring med det, men hørte om det av damen i hundebutikken. Hun hadde lest i et hundeblad at man brukte psykofarmaka på hunder i Sverige. Hun har hunder selv og er en sånn hundedame, så hun visste hva hun snakket om. Og vår faste dyrlege henviste oss hit til Jeløya dyreklinikk. Her kan de så mye om atferdsproblemer hos dyr, forteller Ragnrid.{ndash}DET ER LITT RART, ettersom Buster for øvrig er svært lite nevrotisk av seg. Han er en schizofren blanding av Solan Gundersen og Ludvig, forklarer Arne, og utdyper Busters angstlidelser: {ndash}Han vet ikke helt hva han skal gjøre med lyder han ikke forstår. Han skjønner ikke hva som skjer og har ingen strategi for å mestre redselen, så da kryper han heller inn i seg selv. Det er nå min hjemmelagde teori, sier Arne.{ndash}Du sitter vel ikke og sier at Buster er dum!?Ragnrid har reist seg og står midt på gulvet i venteværelset, midt mellom opplysningsbrosjyrer som Kreftbehandling av katt og Tannhelse for marsvin.{ndash}Han er jo en liten hund, innvender Arne. {ndash}Jeg tror kanskje større hunder har litt større hjerne. Han har jo ikke et menneskes intelligens, akkurat.{ndash}Det er kanskje like greit, svarer Ragnrid kort. {ndash}Menneskelig intelligens er ikke så mye å trakte etter likevel {ndash} bare se på bin Laden og de der. Ragnrid rister oppgitt på hodet og gjør seg klar til å gå.{ndash}Vi mennesker må bygge en strategi mot det ukjente, filosoferer Arne og ser tankefullt ned på Buster.Pelsdyrets bart og skjegg subber nesten i bakken. Pasienten selv sitter og ser ned i gulvet. Fullstendig uvitende om at i matmors veske ligger atferdsprogrammet fra dyrlegen som skal lære ham alt om å mestre angsten for høye lyder. Voldsoffer og mammadalt DA ZINGO VAR LITEN, ble han angrepet av en rasende rottweiler. Han er aldri blitt helt den samme igjen.Zingo er en blid, men noe tilbakeholden rasehund av typen basenji. Han likner litt på Nasse Nøff og hopper forsiktig opp på meg idet jeg kommer innenfor døra. Han virker tillitsfull, men pelsen bedrar.{ndash}Ikke klapp ham! Da blir han sur, advarer matmor Nina Ellefsen.{ndash}Jeg pleier å si at nysgjerrigheten hans er større enn motet. Han hilser gjerne på folk, men folk får ikke hilse på ham uten at han reiser bust og blir redd. Han vil helst sjekke ut folk på sine premisser.Personlighetsmessig er Zingo dermed ikke så ulik en viss engstelig gris kjent fra Hundremeterskogen. Har man opplevd traumatiske ting i barndommen, blir man ofte preget av det. Zingo var bare sju måneder da den store og sinte rottweileren snudde opp ned på det lille hundelivet.{ndash}Han fikk skikkelig bank. Etterpå ble han redd alle andre hunder {ndash} og barn.{ndash}Barn?{ndash}Ja, barneangsten kom like etter at sønnen til noen venner av oss slo til ham med en lekebil.FØR ZINGO MØTTE rottweileren og barnet med lekebilen, var han forholdsvis normal. {ndash}Han er et voldsoffer, stakkar. Men han har vært litt hyperaktiv fra fødselen. Det virket som han hadde en tendens til ADHD fra han var helt liten. Han peip hele tida og hadde et forholdsvis høyt stressnivå. Etter episoden med rottweileren ble det uutholdelig, forteller Nina. Zingo sitter på fanget til Nina. Han liker seg der. Mammadalt, kaller hun ham.{ndash}Hadde han ikke hatt en sånn morsom personlighet, hadde vi gitt opp. Det er ikke alle som gidder å planlegge livet sitt etter oppførselen til en gæren hund. Vi kan jo ikke dra noe sted. Han er et vanedyr og blir stresset av fremmede steder. Men han er en kul hund, derfor har vi orket. Livet med Zingo er likevel blitt bedre etter at han begynte med Anafranil i kombinasjon med atferdstrening for ett år siden.{ndash}Folk ler litt. De fleste synes vel det er litt komisk at en hund kan gå på lykkepillen. Men alternativet hadde vært å avlive ham, og da er antidepressiva et bedre valg, spør du meg.{ndash}Men jeg kaller ham en skikkelig pillemisbruker. Bare jeg rister på pilleglasset, kommer han løpende og sitter som et tent lys.

<HLF>Normalt depressiv:</HLF> Vi pleide å si at han var hypergira. Nå er han mer normalt manisk depressiv, forklarer Bård og Ann Lisbeth, Emils foreldre.
<HLF>Vondt: </HLF>- Problemet er jo hans, men vi synes det er så vondt at han har det sånn, sier «mor» og «far», Ragnrid og Arne
<HLF>Lykkelig alternativ:</HLF> - Folk ler litt. De fleste synes vel det er litt komisk at en hund kan gå på lykkepillen. Men alternativet hadde vært å avlive ham, sier Zingos matmor Nina Ellefsen.
<HLF>Panikkangst:</HLF> - Enkelte får rett og slett panikkangst av å være alene, sier veterinær Gry Eskeland.