Hundeløpet som reddet Alaska fra difteri

Robert Sørlie er ikke den største norske helten i Iditarod.

DEN REKORDKALDE VINTEREN 1925: Gullgraverbyen Nome ved Beringstredet på Alaskas vestkyst var isolert av snø og is. Havnen var igjenfrosset, slik den var hver vinter. Det ene flyet de hadde kunne ikke brukes på denne årstida. Den avsidesliggende gruvebyen med inuitter og europeiske settlere var avsperret fra omverdenen.

Den ene legen i området, Curtis Welch, var bekymret. En difteriepidemi truet byen og inuittbarna var spesielt utsatt. Deres immunforsvar hadde ikke noe å stille opp mot den «hvite» sykdommen. Like etter at det siste forsyningsskipet dro fra Nome det året, fikk det første barnet symptomer på difteri. Det var for sent å bestille mer. Og legen hadde brukt opp antitoksinet.

Den første som ble rammet var en norsk-eskimoisk jente på fem år. Flere barn døde i ukene som fulgte. Legen innkalte til krisemøte i byen. 22. januar 1925 sendte han telegram til alle de store byene i Alaska og til Washington:

AN EPIDEMIC OF DIPHTHERIA IS ALMOST INEVITABLE HERE STOP I AM IN URGENT NEED OF ONE MILLION UNITS OF DIPHTHERIA ANTITOXIN STOP MAIL IS ONLY FORM OF TRANSPORTATION STOP I HAVE MADE APPLICATION TO COMMISSIONER OF HEALTH OF THE TERRITORIES FOR ANTITOXIN ALREADY STOP THERE ARE ABOUT 3000" WHITE NATIVES IN THE DISTRICT

Det nærmeste sted man kunne få tak i mer medisin var byen Anchorage i sør, rundt 1500 kilometer unna. Den eneste måten å komme dit på nå var å ta den tradisjonelle Iditarodruta over massive fjellpass, farlige sund og uendelige sletter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagens Iditarodløp går til minne om den lange hundekjøretradisjonen i Alaska og hedrer hundekjørerne i 1925 som snart skulle ut i haglvær, storm og råk for å redde barna i Nome. Robert Sørlie er ikke den eneste nordmannen som har gjort heltmodig innsats i dette løpet.

TILBAKE TIL 1925.  Det hastet. I de påfølgende dagene fikk 20 personer diagnosen difteri, 50 til var i fare. Det ble anslått at rundt 10 000 var truet i det nordvestlige Alaska. Dødeligheten var på nær 100 prosent om de ikke fikk medisin.

Medisinen ble funnet, men den var 150 mil unna. Guvernøren besluttet å sende en 9 kilos medisinsylinder med tog de 50 milene fra byen Seward i sør til Nenana. Herfra var eneste fremkomstmiddel hundeslede.

Rett før midnatt 27. januar ankom antitoksinet med toget til Nenana. 20 hundekjørere og 150 hunder var mobilisert ulike steder på ruta. De skulle kjøre etapper for å få medisinen til Nome. Avstanden er 100 mil.

Det var ned mot 50 minus og det blåste storm.

«WILD BILL» SHANNON tok den første etappen. Selv om han sprang ved siden av hundesleden fikk han forfrysninger. Da han kom fram til avløseren sin hadde han svarte flekker i ansiktet. Han var i dårlig form og athabaska-indianeren Edgar Nollner tok over.

Da Noller kom fram til sitt mål etter 40 kilometer, måtte de visstnok helle varmt vann over hendene hans for å få løsnet han fra sleden. I mens ble tilstanden i Nome bare verre. En reporter som bodde der skrev:

«All hope is in the dogs and their heroic drivers... Nome appears to be a deserted city.»

UT FRA NOME dro nordmannen og kvenen Leonhard Seppala med førerhunden Togo for å komme medisintransporten i møte. De to var allerede vidgjetne i området for sine mange triumfer i tidligere hundeløp. Seppala var en barsking i 40-årene, en av de mange som hadde kommet til Alaska og Nome i gullrusjet i 1900.

Etter 30 mil møttes de hundesleden i Shaktoolik. Seppala fikk overtatt den livgivende bagasjen og de snudde snutene mot Nome igjen. Vinden blåste kvikksølvet ned i 65 minusgrader. De kjørte rett inn i stormen og måtte blant annet over Little McKinley Mountain på 1500 meter og krysse Norton-sundet. Der gikk isen opp og de befant seg plutselig på et isflak som drev ut mot åpent hav. 

Det var da førerhunden Togo viste det Seppala mente var menneskelig intelligens. Han ble spent fast i et langt tau og sendt ut i det iskalde vannet. Han svømte over til den trygge isen, men her ble tauet slitt over. Hunden hoppet i havet igjen, fikk fatt i tauet med kjeften og kom seg på land. Der trakk han isflaket med Seppala og resten av spannet trygt over på isen igjen.

MEN I MÅL KOM DE IKKE. 1. februar overtok en annen nordmann stafettpinnen, nemlig Gunnar Kaasen opprinnelig fra Kvænangen, med lederhunden Balto. Også Kaasen hadde flyttet til Alaska i gullrusjet.

De kjørte gjennom natta i sikt så dårlig at Kaasen ikke så sine egne hunder. Sleden ble fylt med snø og han var nær ved å miste sylinderen med medisin da den falt av sleden.

Han fikk frostskader da han måtte grave fram sylinderen med hendene sine. Han ble snøblind, og måtte stole på Bantos retningssans på vei mot Nome. Og det gikk bra med laget, til tross for ekstreme forhold. Da den siste hundekjøreren som skulle ta over hadde sovnet, kjørte Kaasen like godt forbi, og tilbakela hele veien til Nome.

Han ankom 2. februar halv seks på morgenen og legen fikk medisinen sin. Til sammen tilbakela hundekjørerne de 100 milene på 127 og en halv time.

I ettertid er turen blitt kalt «Serum run», etter serumet, altså medisinen, som skulle fram. Løpet er også kalt «Great Race of Mercy». Flere av hundene døde i løpet av turen.

LEDERHUNDEN BALTO og Gunnar Kaasen, fikk storparten av æren, siden de tok sluttetappen. De to ble kjendiser og den svarte huskyen fikk sin statue i Central Park i New York året etter. Han fikk også en statue i Anchorage. Kaasen fikk en filmrolle og pengepremier. Balto viste fram den svarte, glinsende pelsen sin for 20 000 tilskuere i Madison Square Guarden. Han har siden vært hovedperson i en rekke filmer, den siste en animasjonsfilm laget av Steven Spielberg.

Radio og aviser dekket hendelsen tett, og det var ikke bare glede. I ettertid er det blitt diskutert om det virkelig var Balto og Gunnar som fortjente all oppmerksomheten.

Det var Leonhard Seppala og hans lederhund Togo som hadde lagt bak seg den verste og lengste delen av ruta. Mens Kaasen tok seg av 85 kilometer, kjørte Seppala nesten 30 mil av løpet, og i tillegg kjørte han hjem igjen, til sammen 42 mil. Det var over dobbelt så langt som noen annen.

Og Seppala brydde seg ikke om at Kaasen fikk omtale. Men at Balto, en hund han selv eide og som han valgte bort til fordel for Togo, fikk hederen, det holdt han nesten ikke ut:

«It was almost more than I could bear when the \'newspaper dog\' Balto received a statue for his \'glorious achievements\'» sa Seppala, og mange av dagens hundekjørere fremholder fortsatt Togo som den virkelige helten.

Togo fikk imidlertid mye oppmerksomhet siden. Roald Amundsen forærte ham en medalje, og Togo ble reklamehund for Lucky Strike. Da han døde i 1929 var det oppslag i New York Times. Han står i dag utstoppet i et glassmonter der Iditarodløpet starter. Leonard Seppala døde i 1967, 90 år gammel.

I 1960 KOM SNØSCOOTERNE. Det var ikke bruk for hundesledene mer. De tradisjonsrike varmestuene langs Iditarod-løypa stengte. 

I 1999 døde den siste av hundekjørerne som deltok i 1925. Da var Edgar Nollner, som da var  90 år. Fire år tidligere sa han til nyhetsbyrået AP at han var overrasket over all oppmerksomheten de fikk den gangen de reddet en hel by.

- Jeg ville bare hjelpe, sa Nollner.

Mange av hundekjørerne kjente ikke en gang noen i Nome. De gjorde det for å hjelpe.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

EN EKSTREM STYRKEPRØVE:</B> Årets Iditarod startet natt til søndag. I disse kalde, øde områdene har de en lang tradisjon for hundekjøring. Og i 1925 ble hundene redningen da epidemien brøt ut.
HARDT FOR HUNDENE:</B> Flere av hundene døde i 1925-løpet.
NORDMANNEN GUNNAR KAASEN:</B> Med førerhunden Balto kom han fram til den vinterstengte byen Nome med livreddende medisin i 1925. Kaasen var fra Burfjord og kom til USA som gullgraver i 1903.
TOGO: Den hvite huskyen med den utsøkte intelligensen står utstoppet der Iditarodløpet starter.
EN NY NORDMANN:</B> Robert Sørlie har vunnet den moderne utgaven av Iditarod to ganger. Det er en stor prestasjon.
LANGS LØYPA: </B> Fem år gamle Hilda Nassuk ønsker hundekjørerne velkommen til Koyuk.
ÅRETS LØP ER IGANG:</B> Her er det hundespannet til Katie Davis som følges av nordmannen Tore Albrigtsen i Finger Lake på den andre dagen av løpet.
180 MIL: Her går Iditarod.
ENDA EN NORDMANN:</B> Den største helten i 1925 er han kalt, Leonhard Seppala og lederhunden Togo. Seppala kom fra Skjervøy, og var også gullgraver.
BALTO:</B> Den svarte huskyen som ledet an siste del av det ekstreme kappløpet ble filmstjerne. Statuen av hunden i Central Park ble satt opp i 1926.
I MÅL I FJOR:</B> Robert Sørlie i mål i Nome i fjor. Han vant sitt andre Iditarod.