Hundeløpet som reddet Alaska fra difteri

Robert Sørlie er ikke den største norske helten i Iditarod.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

DEN REKORDKALDE VINTEREN 1925: Gullgraverbyen Nome ved Beringstredet på Alaskas vestkyst var isolert av snø og is. Havnen var igjenfrosset, slik den var hver vinter. Det ene flyet de hadde kunne ikke brukes på denne årstida. Den avsidesliggende gruvebyen med inuitter og europeiske settlere var avsperret fra omverdenen.

Den ene legen i området, Curtis Welch, var bekymret. En difteriepidemi truet byen og inuittbarna var spesielt utsatt. Deres immunforsvar hadde ikke noe å stille opp mot den «hvite» sykdommen. Like etter at det siste forsyningsskipet dro fra Nome det året, fikk det første barnet symptomer på difteri. Det var for sent å bestille mer. Og legen hadde brukt opp antitoksinet.

Den første som ble rammet var en norsk-eskimoisk jente på fem år. Flere barn døde i ukene som fulgte. Legen innkalte til krisemøte i byen. 22. januar 1925 sendte han telegram til alle de store byene i Alaska og til Washington:

AN EPIDEMIC OF DIPHTHERIA IS ALMOST INEVITABLE HERE STOP I AM IN URGENT NEED OF ONE MILLION UNITS OF DIPHTHERIA ANTITOXIN STOP MAIL IS ONLY FORM OF TRANSPORTATION STOP I HAVE MADE APPLICATION TO COMMISSIONER OF HEALTH OF THE TERRITORIES FOR ANTITOXIN ALREADY STOP THERE ARE ABOUT 3000" WHITE NATIVES IN THE DISTRICT

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer