Huset naboen hatet

Da Villa Stenersen sto klart flyttet den rasende naboen. Bli med inn i funkisvillaen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

NABOEN HADDE IKKE VENTET DETTE. Han ga fra seg en god del av den enorme tomta si da Villa Stenersen skulle bygges på Vinderen i Oslo mellom 1937 og 1939. Nabotomta i Tuengen allé ble delt opp, og her var det god plass til det 600 kvadratmeter store huset som skulle komme. Naboen satte ingen andre krav enn at de fikk holde seg innenfor en gitt høyde. Han kom til å angre. Da huset sto ferdig trodde han ikke sine egne øyne. Han syntes huset var så stygt at han ikke ville bo her. Naboen så ingen annen råd enn å selge sitt eget hus. Det var betongen, glasset og formen som var et sjokk. - Han var så provosert da det sto ferdig at han flyttet, forteller en lattermild omviser Ellen Margrethe Skilnand. Naboen flyttet lengre opp i gata. I dag fremstår huset som bydelens absolutte perle, og det kom senere flere funkishus til her. Men et så stort hus i betong, da det vanlige materialet var tre, vakte oppsikt. - Det var en bolig som var veldig radikal da den kom, den vakte forargelse og fikk mye oppmerksomhet. Funkisen hadde et god nedslagsfelt i Norge, men denne boligen var ekstraordinær, udtyper Silje Skrondal. Hun er prosjektleder for Villa Stenersen. UNDER ARBEID. Utenfor, i den vakre hagen rundt Villa Stenersen skjønner vi fortsatt at naboer kan irritere seg. Her flasser malingen av det vakre huset. Fortsatt pusses det opp. Og det er forferdelig dyrt, så dyrt at det må tas små kunstpauser. - Det er et evig oppussingsprosjekt, dyrt og tungt å vedlikeholde, sier Skrondal. HER BODDE ROLF, kona og de to sønnene Sten og Johan. Soverommene er små, slik de skulle være i hus bygget i denne stilen. Her skulle det bare soves. Det var de såkalte allrommene funksjonalistene ville prioritere, der det var folk. Dette var et hus som ble bygget til Stenersens store kunstsamling. Men familien skulle også bo her. Fortsatt finnes de smarte løsningene over alt i huset. Lenge før IKEA laget arkitekten Arne Korsmo plasseffektve skohyller i skapene. Han tegnet ikke bare huset, alle detaljene var han også opptatt av. Her finner du de fine, grønne dørhåndtaket som matsjer hylleplatene på soverommet til Stenersenparet. JAKTEN PÅ STEINENE. - Det kostet 1000 kroner per stykk å lage disse steinene. Til sammen kostet det to millioner kroner å restaurere denne veggen, sier omviseren. Vi står foran den digre veggen i glassbygggerstein oppe i andre etasje. Hele fronten av huset er i dette materialet i denne etasjen. Det skulle gi fint lyst til kunsten som hang her. Vi får høre om veggen til Rolf Stenersen som sprakk. Erfaringen med å bygge i glassbyggerstein var ikke all verden i 1938, et helt nytt materiale. Nå har de skiftet ut 438 steiner. REISEN HJEM. Da veggen skulle pusses opp for noen år siden begynte jakten på steinene. Og den gikk verden over. Først til USA, der fabrikken som laget steinene opprinnelig lå. Fabrikken var nedlagt. Reisen jorda rundt endte hjemme i Norge. For siden steinene skulle være helt like de opprinnelige, måtte de ha større steiner med et annet mønster enn dagens moderne glassbyggersteiner. Dermed måtte de håndlages, stikk i strid med funksjonalistenes mål om å ta i bruk billigere, masseproduserte materialer. Funksjonalistene ville lage billige hus til alle. Men det ble for dyrt for de fleste. DYR, UBRUKT BOLIG. Og det er dyrt å skifte ut én og én glassbyggerstein når de må håndstøpes ved Hadeland glassverk. Det var på 90-tallet staten vurderte å selge funkishuset som paradoksalt nok ble svært dyrt å holde i stand. Det ble heldigvis ikke noe av de planene. I 2000 åpnet villaen for nysgjerrige etter oppussing som fortsatt pågår. I fjor var glassveggen klar. Hver søndag i sommer kan du bli med på en guidet rundtur i den eneste modernistiske villaen i Norden som man faktisk kan gå inn i. MUNCH OG ANDRE VENNER. Vinterhagen er det eneste rommet, i tillegg til badet, som er bevart slik det var opprinnelig. Hit i første etasje kom vennene på besøk, blant dem Edvard Munch. Stenersen laget nærmest en Munch-museum i sitt eget hus. Og Munch var her og malte de unge sønnene hans. - Familien hadde mye besøk, en stor omgangskrets. Alle som kom hit ble mottatt her i Vinterhagen. Det sto et stort flygel her før og det ble brukt mye farge, forteller Ellen Margrethe Skilnand. BAROKKE MØBLER. I motsetning til minimalismen, som vi ofte blander funksjonalismen med i dag, var møblene ofte fargerike og i tre. - De hadde ikke det kalde, kjølige preget som vi gjerne er vant med i dag. Her er det brukt mintgrønt og Ivo Caprinos far laget møbler til huset i tre, forklarer omviseren, som forteller at fargene nå skal tilbake til det originale i huset, det blir sandstendsfarget på veggene. Stenersen tok med seg sine gamle møbler, i det hypermoderne huset sto hans gamle barokke spisestuemøblement. - Jeg skulle likt å vite hva Arne Korsmo mente om det. Det vet vi ikke. Men det var nok typisk for 30-tallet dette med stilmiks. Vi ser for oss at det var så stilrent, men det var det altså ikke, sier Skrondal. Her står fortsatt den grønne bardisken med plate i valset glass og de sandfargede stolene. Den runde peisen pryder det vakre rommet med de store vinduene og marmorsøylen, alt designet av Korsmo. «Allkunstverket» er typisk for funksjonalistene. De tegnet alt i huset til detaljnivå. Men spisestua fikk Korsmo altså ikke blande seg opp i. KONA FIKK BESTEMME. Det største og mest praktfulle rommet er Gallerisalen, med sin glassbygger-vegg. Veggen førte også til andre ikke så hyggelige overraskelser. Det ble svært varme sommerdager her, mens kulda slapp inn og gjorde det kaldt på vinteren. Slik er det fortsatt. Her ville arkitekten opprinnelig ha hele veggen i glassbyggerstein. Kona til Stenersen satte ned foten, dermed ble det også vanlige vinduer i veggen. - Vindusrammene er restaurert, støpt for hånd sammen med håndtakene. Det er ironisk, masseproduksjon var tanken her. Det er flott utsikt her, forklarer guiden, som forteller at kona til Stenersen også hadde gardiner her. AKTIVITET IGJEN. I dag holder andre folk til her. En treroms leilighet i huset er til utleie, men akkurat nå er den dessverre opptatt. - Du kan søke, men ikke akkurat nå, sier Skordal. Det er Nikolai Handeland som bor her nå, møbeleksperten som skriver i Dagbladet hver søndag. En kunstner har atelier i det lille soverommet til en av guttene. Og i det andre er det kontor som også er til leie. Villa Stenersen står ikke slik det ble forlatt, dette er et hus i bruk, endelig. Rolf Stenersen donerte huset til staten, han ville gjerne at huset skulle brukes som statsministerbolig. Det ble det ikke mye av, kun Oddvar Nordli har bodd her. Han og kona frøs fryktelig de par vintrene han bodde her på 70-tallet, og klaget over elendig vedlikehold. Også Thorvald Stoltenberg har bodd her, med ham ble det ingen statsministerbolig. Møblene og kunstverkene som familien omga seg med er fortsatt i familiens eie. I dag er villaen innredet med andre designklassikere, pluss kunstverk lånt ut av Sten Stenersen, barnebarnet til Rolf. Her holdes seminarer og møter, i tillegg til rundturer om sommeren. EN ELENDIG SJÅFØR. Alt er praktisk i dette huset. Utenfor inngangsdøra finnes det til og med et lite bord spesialdesignet for å sette håndvesken din på mens du leter etter nøklene. Rolf Stenersen bodde her fram til 1974. I 1979 donerte han huset til staten. Etter mange år uten noen funksjon kan du nå ta turen inn i funkishimmelen. Og det er i underetasjen du kan finne pikante funkisdetaljer: Stenersen var svært opptatt av biler, men var en elendig sjåfør: - Garasjen fulgte svingraduisen, her kunne man kjøre rett inn og ut. Stenersen kunne ikke rygge, avslutter omviseren. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til: astrid.meland@dagbladet.no

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer