Husmoro

Det var ei tid da norske husmødre gikk på kino for å lære å lage mat, lukte godt og holde far fornøyd.

Er fabrikkframstilt syltetøy like godt som hjemmelaget?

- Ja, om ikke bedre, svarte 60-åras norske husmødre.

De ble intervjuet i «Husmorfilmen» i 1967. De hadde gjort knefall for næringsindustrien fordi den var best, og fordi den skaffet dem mer fritid.

I to tiår hadde husmødrene - som den gangen var Norges største yrkesgruppe - vært utsatt for en ganske så påtrengende markedsføring av den nye tids mange tilbud: husholdningsmaskiner, matvarer, vaskeartikler, moter og møbler. Dette gjennom gratis filmforestillinger. Reklamen ble kalt opplysning og budskapet ble pakket inn i underholdningsprogram, vareprøver og premier. På blanke formiddagen strømmet folk på for å se husmorfilm, i Oslo og på 70 visningssteder ellers i landet.

Hver film ble sett av nærmere 200 000. I all vesentlighet husmødre.

- Husmorfilmene var Norges desidert største filmindustri, som produserte to langfilmer hvert år fra 1953 til 1972. Til sammen 28 filmer, sier Mia Lindrup ved Norsk Filminstitutt. Hun er ansvarlig for avdelingen for film og publikum, og var den som hadde ideen om å tørke støvet av det som var bevart av de gamle filmene.

En ny utstilling åpner på Filmens Hus i Oslo i dag.

- Jeg ble med moren min på husmorfilm flere ganger som liten gutt. Jeg husker ikke så mye av innholdet, men det var lange køer, stor trengsel og høy stemning, forteller Svein Kojan, utstillingskurator ved Norsk Filminstitutt.

Nå er seks filmer restaurert og lagt ut for salg på dvd. I tillegg vil de bli lagt ut på instituttets nettside, filmarkivet.no.

- Utstillingen gir en grundig dokumentasjon av vår nære fortid og hvordan folk levde i Norge i gjenreisningstida etter krigen. Bildene og filmene vil by på nostalgisk gjensyn for dem som levde den gangen, og sikkert også ha appell til unge retrosamlere, sier Hilde Østby, som er informasjonsansvarlig.

- Mange av interiørbildene med møbler, lamper og serviser er nettopp slikt som unge mennesker leter etter på loppemarked, sier hun.

Skuespillere og kjente personer trakk publikum, der de deltok i sammenbindende sketsjer og pedagogiske innslag. I filmen «Slik vil vi ha det» filmdebuterer NRKs populære radiohelt Rolf Kirkvaag som gressenkemannen som får hjelp av en husstellkonsulent til å modernisere en gammel leilighet. Hun viser seg å være langt mer praktisk enn ham.

- Husmorfilmen var på mange måter Norges svar på USAs daytime-tv, en sending bestående av reklame og underholdning, sier Østby.

En ubehjelpelig ungkar i Per Aabels skikkelse demonstrerer sin ukyndighet med å vaske i stykker en pullover. Lille Grethe (Kausland) er ti år og danser og synger av full hals om Schanches helsesåler. Leif Juster forklarer at en støvsuger er mye rimeligere i huset enn en husholderske, mens Rolv Wesenlund har tatt husfarskolen etter at han gikk av som statsråd, og steller hjemme fordi hans kone er utearbeidende. Arve Opsahl er dørselger med vidundermaskinen «Herr Madsen» til skeptiske husmødre på Lambertseter.

I husmorfilmene var det som regel en mann som loset publikum gjennom varejungelen med myndig mine. Tonen var gjerne belærende og litt nedlatende overfor «den fortryllende lille husmor».

Eneste programlederkvinne var Wenche Foss, som, med sedvanlig velfrisert hode, rister støvkluten og oppfordrer sine medsøstre til å ha mindre støv på hjernen, og bruke mer tid på seg selv.

- Ikke lytt til hva andre sier. Kjære husmor, slapp av! Da blir tilværelsen så meget bedre, sier hun i velkomstscenen i filmen «Gjør det lettere» fra 1967.

- Slike og andre mellomavsnitt med glimt av kjente mennesker var selve gulrota i husmorfilmene. Egentlig var de reinspikka reklamefilmer, med det klare formål å øke forbruket, forteller filmfotograf Odd Geir Sæther. Han startet sin karriere med å fotografere både reklame, offentlig informasjon og underholdning for dette bruk i 1963. I dag har Sæther gjort en internasjonal karriere, blant annet som fotograf for regissøren David Lynch. Han husker sporadiske filmoppdrag for husmorfilmene med glede, særlig fordi de gjorde det mulig å drive en kontinuerlig produksjon.

- Filmene hadde en naiv stil, men de var forbløffende populære, sier han.

Det var siviløkonomen Per W. Bistrup som startet og drev husmorfilmene i tjue år under sin paraply av firmaer, kalt Informa. Filmene var opprinnelig et svensk påfunn, overført til Norge.

- Vi maktet å løfte opp husmorbegrepet. Vi ga det et profesjonelt preg, mens det tidligere hadde lav status, sier Bistrup. Sjakktrekket var at reklamen ble legitimert som troverdig fordi man samarbeidet tett med statlige opplysningskontorer, kontrollorganer og Norges Husmorforbund.

Bistrup minner om at etterkrigstida var ei tid da mange ukjente produktgrupper debuterte på markedet: Kjøleskap, komfyr og strykejern, vaskemaskin, støvsuger, dypfryser, fryseprodukter og syntetiske vaskemidler var nye artikler som trengte en forklaring om bruksområde og håndtering. Produsentene kunne presentere sine varer gjennom filmsnutter på seks minutter. Ofte i form av at en informasjonshungrig husmor ble vist rundt på et laboratorium av en mann i hvit frakk.

- Når det kom til råd om matlaging, stil og hygiene fra såkalte eksperter, var det i stil med våre dagers «Homsepatruljen». Det var snakk om ren overkjøring, sier førsteamanuensis Anne Marit Myrstad. Hun er filmviter og skriver nå på ei bok om husmorfilmene.

Myrstad sier det skjedde en endring i tonen overfor husmødrene i løpet av de tjue åra filmene ble produsert.

- Den nedlatende tonen er der hele tida, men på sekstitallet er det ingen grenser for hva man kan si til kvinner. Man appellerer til skammen. Kvinner pliktet å lukte godt og ta seg pent ut, og den tida de sparer på moderniseringen av husarbeidet, skal åpenbart komme mannen og familien til gode.

Inger-Johanna Ulvestad, som ble ansatt som husstellkonsulent hos Informa/Husmorfilm fra 1965, følte det ofte problematisk å stå mellom den saklige informasjonen og presset fra reklamen. Hennes jobb var alt fra å korrigere manus, skaffe varer, lage matretter og holde orden på alt, til å være konferansier på de såkalte kjøpmannsmøtene som gikk forut for filmvisningene. Ulvestad var også redaktør av informasjonsbladet Husmornytt.

- Det hendte jeg følte at jeg gikk på akkord med meg selv. I 1972 sa jeg at «nå vil jeg ikke prostituere meg lenger». Da gikk jeg tilbake til skolen, til en husstellhøgskole som ble delt i fagene yrkesfaglærer, husøkonomi og kostøkonomi.

Plutselig hadde ikke husmorbegrepet noen valør lenger, og husmorfilmenes æra var forbi.

SLAPP AV: Det var oppfordringen til husmødrene fra Wenche Foss i «Gjør det lettere» fra 1967.
DØRSELGEREN: Turid Balke er skeptisk når Arve Opsahl vil selge henne vidundermaskinen Super-Madsen i «Tips om trivsel» fra 1963.
MATFRIER: Radiosjarmøren Rolf Kirkvaag debuterte på film i husmorfilmen «Slik vil vi ha det» i 1955. Her presenterer han seg som gressenkemann og benytter seg av husstellskonsulentens (Eva Bergh) kokekunster.
UTSTILLING: Norsk Filminstitutt hyller husmoren på 8. mars. Viktige brikker har vært (f.v.) Hilde Østby, Svein Kojan, Mia Lindrup og Kjell Rogne. På plakaten: Wenche Foss.
ET SEKSTITALLSHJEM: Far leser avisa, fire barn sysler med sitt. Hvor er mor? På kjøkkenet, selvsagt.