Hva gjør du?

Sjefen ber deg om råd i en ansettelse, og det står mellom to du vet hvem er. Den ene er meget dyktig, men arrogant og usympatisk. Den andre er middelmådig, men svært hyggelig. En av dem skal bli din nye kollega.

Lena Midtveit, platedirektør BMG: - Jeg er ganske klar på dette: Hvis den dyktigste personen er helt uspiselig, så blir det helt umulig å jobbe med ham. Og hvis vedkommende er svært vanskelig å samarbeide med, så anbefaler jeg heller den middelmådige. Det at jobbklimaet blir forsuret, gjør i mine øyne større skade enn å ansette en som ikke er den beste på faglig kompetanse. Så får vi bare håpe at vi kan lære ham eller henne opp til å bli bedre etter hvert! Bente Slaatten, leder Norsk Sykepleierforbund: - Denne er virkelig vanskelig, og aktuell nesten hver gang du ansetter noen. I helsevesenet er samhandling, det å kunne fungere i team og bygge relasjoner, utrolig viktig. Derfor ville jeg lagt vekt på den sosial intelligensen til den hyggelige middelmådige, og satset på at vedkommende har evner til å videreutvikle seg faglig. Det går alltid an å lære seg mer, men noe hyggelig null vil jeg jo ikke ha. Dersom vi var ute etter en skrivebordsutreder som bare skal være akseptert fra sitt eget kontor, kan den flinke og arrogante gjerne få jobben. Heidi Sørensen, stortingsrepresentant SV: - Jeg ville ha gått for den dyktige. Og jeg ville sagt til sjefen {ndash} ut fra en positiv tro på at mennesker kan være i stand til å endre seg {ndash} at jeg anbefaler det under tvil, men at jeg er sikker på at vi i vårt fantastiske arbeidsmiljø vil klare å håndtere dette konstruktivt. Jeg ville også bedt sjefen si til søkeren at vi er blitt gjort oppmerksom på at vedkommende kan være vanskelig å samarbeide med. Så hadde jeg anbefalt å ta vedkommende inn på prøvetid. For man kan jo ikke ansette middelmådigheter!