- Hva pokker pønsker Kina på?

Hva skal presidenten med alle våpnene han kjøper?

TIL TIDER har Kinas absolutte commander-in-chief, Hu Jintao, virket rar og litt ukomfortabel i jobben. Nå har han begynt å vise muskler.

Rett før nyttår byttet Hu ut sitt grå byråkratimage med en grønn militæruniform.

Hu fortalte journalister og partimedlemmer at han har planer om å ruste opp marinen. Hu sa han vil ha en flåte som er «klar til kamp når det skulle være».

- Vi skal kjempe for å bygge en marine som kan tilpasse seg behovene for vårt militæres historiske oppdrag i dette nye århundret og på denne nye scenen, sa Kinas president.

Det Hu ikke fortalte er at Kina er i ferd med å utvikle hangarskip, ifølge en Pentagon-rapport fra i fjor. Rapporten forteller også om utstrakte våpenkjøp fra Moskva, som ledd i opprustningen av marinen. Destroyere, ubåter, sjømålsmissiler og jagerfly går fra russisk til kinesisk eierskap.

Det amerikanske forsvarsdepartementet mistenker Kina for å bruke mer enn tre ganger så mye penger på å ruste opp den militære kapasiteten enn det som er oppgitt.

Den avgåtte forsvarsministeren Donald Rumsfeld stilte allerede i 2005 spørsmål ved Kinas økende militæraktivitet.

- Siden ingen truer Kina, må man spørre seg: Hvorfor denne økende investeringen? Hvorfor disse vedvarende store og utvidete våpenkjøpene? Hvorfor disse vedvarende robuste utplasseringene av tropper?

KINESISKE FJERNSYNSSEERE fikk kanskje et hint om hva lederskapet pønsker på med dokumentarserien «The Rise of Great Nations» som ble vist på den statlige fjernsynskanalen CCTV i november i fjor.

Det som var bemerkelsesverdig med «The Rise of Great Nations» var fraværet av den vanlige antivestlige propagandaen. I stedet tok serien på 12 episoder grundig for seg spørsmålet om hva det var som gjorde at vestlige nasjoner som USA, Storbritannia og Tyskland vokste seg store og mektige.

Programmet antydet at en sterk marineflåte var en viktig ingrediens, og konklusjonen fra tv-serien var at Kina kunne plukke opp et og annet triks.

For dem som ikke fikk med seg budskapet første gang, gikk «The Rise of Great Nations» i reprise i desember.

President Hu skal visst nok ha gitt grønt lys for tv-serien allerede i 2003. Da inviterte Kinas ledere akademikere fra hele verden til å undervise dem i fremveksten av stormakter de siste 500 årene. Det var disse forelesningene som ga ideen til dokumentarserien, skriver The Economist.

FORRIGE GANG Kinas statlige fjernsyn inspirerte til sjelegransking var i 1988. I seks episoder utforsket dokumentarserien «River Elegy» svakheten ved kinesisk kultur, inkludert, en påstått tendens for despotisme. Serien ble kontroversiell og skapte mye debatt i månedene som ledet frem til opptøyene på Den himmelske freds plass.

Den gang ble opptøyene delvis utløst av en bitter maktkamp mellom reformister og konservative i Kommunistpartiet. Den striden forsøker Hu å unngå - ganske enkelt ved å ta all makten selv.

For Hu blir 2007 et viktig år. Mot slutten av året skal han lede Partikongressen for første gang som partileder. Partikongressen er det viktigste fora for utvelgelsen av neste generasjons ledere.

Kilder nær partiledelsen har imidlertid hvisket i øret på journalister, blant annet fra nyhetsbyrået Reuters, at det er opprør på gang i partirekkene. Partiveteraner er i ferd med å miste tålmodigheten med Hu. Derfor vil allierte av visepresident Zeng Qinghong gå inn for at han blir landets neste president.

Målet er å få slutt på 20 års praksis med å konsentrere toppjobbene - president, partileder og øverste sjef for militæret - i hendene på én mann.

VI KOMMER NEPPE til å se noen offentlig skittentøysvask. Kranglingen kommer til å foregå bak de høye murene i regjeringskvartalet Zhongnanhai i hovedstaden Beijing.

Maktkampen er ikke helt ulik den som kom forut for Kulturrevolusjonen (1966-76) og opptøyene i 1989. Siden den gang har partiet gjort sitt ytterste for å skape inntrykk av en felles front utad.

Tilhengerne av visepresident Zeng, de riktig gamle partimedlemmene, vil tilbake til gamle dager, det vil si 50- og 60-tallet. Da ble makta delt av fire nasjonale ledere.

Det var Mao Zedong som var partiformann, Li Shaoqi som var president, Zhou Enlai statsminister og Zhu De parlamentssjef. Denne firedelingen av makta fortsatte under Deng Xiaoping, men forsvant da Jiang Zemin ble president og samtidig fikk toppjobben i partiet og i det militære for å styrke maktbasen etter massakren på Den himmelske freds plass i 1989.

Jiang ble sittende med makta i 13 år frem til Hu overtok under forrige Partikongress.

SKULLE HU gå med på å gi presidentembetet til visepresident Zeng, eller rettere sagt bli tvunget til å gå med på det, kan det bli ansett som et svakhetstegn eller manglende tro på eget grep om makta. Fordelen ved å oppgi presidentmakta er at Hu vil få mer tid til å konsentrere seg om hjemlige forhold og styrke partiets maktmonopol.

Men det er lite trolig at Hu vil gi opp presidentjobben uten kamp. Å avgi makt vil være svært skadelig for anseelsen til en mann, som tross alt leder verdens fjerde største økonomi.

Joseph Fewsmith, Kina-ekspert ved Boston University, mener det er uheldig hvis Zeng får jobben.

- Om ikke annet uttrykker dette misnøye med Hu, sier Fewsmith til Reuters. Han mener det å gi jobben til noen andre sender et tydelig signal til omverdenen om hvem Hu er.

- Den underliggende beskyldningen er at Hu er for diktatorisk - at han trenger å begrenses.

Gitt at Hu fortsetter som president - noe han mest sannsynlig gjør - så må han fremdeles passe på trynefaktoren utad.

Hus image overfor verden er et todelt og delvis paradoksalt problem. På den ene siden må han fremstå som sterk og slagkraftig når han setter seg ned ved forhandlingsbordet med andre statsledere. På den andre siden er det uheldig dersom Kina fremstår som et kommunistisk regime med en diktatorlignende president i førersetet.

SPÅDOMMEN OM at Kina skal bli en verdensener har vært hørt mange ganger i løpet av de siste snaue 20 årene, to tiår der Kinas økonomi nesten har nidoblet seg.

Ikke alle har trodd på spådommene om Kinas fremvekst, men alle har vært klar over at det trengs mer enn penger på bok og et stort handelsoverskudd med USA for å utfordre - ja, nettopp USA.

For det første må det skje noe i stillingskrigen og trekantdramaet mellom Kina, Taiwan og USA. For det andre må en «up and coming»-supermakt ha olje og energi å gå på.

Ikke uventet er det nettopp disse to hindringene Kina forsøker å passere ved å ruste opp den militære kapasiteten.

Beijing har skaffet seg en broket vennegjeng ved å knytte sterkere bånd til Angola, Sentral-Asia, Indonesia, stater i Midtøsten, deriblant Iran, Russland, Sudan, Venezuela og Zimbabwe, konstaterer Pentagons rapport, og slår mer eller mindre fast i samme slengen at våpenteknologi og våpen er viktig for å komme inn i gjengen.

President Hu var også på offisielt statsbesøk til India og Pakistan i fjor høst.

MEN ALL REISEVIRKSOMHET og allianseinngåelse til tross: Kina forsøker å berolige verden med at de kun har gode hensikter. I 2005 sendte myndighetene ut et strategidokument med den illustrerende tittelen «China\'s Peaceful Development Road».

I kinesisk media har også debatten gått høylytt om hvorvidt Kina burde revurdere bruken av «dragen» som nasjonalt ikon. Bråket startet med at professor Wu Youfu, partisjef på Shanghai International Studies University, sa til avisen Shanghai Morning Post at dragen var et symbol på aggresjon, og at det hadde en negativ effekt på Kinas rykte internasjonalt.

SIDEN DEN GANG har flere enn 100 000 deltatt i en undersøkelse på den kinesiske internettportalen sina.com. Over 90 prosent har sagt seg uenig med Wu.

Hva Kinas lederskap anført av president Hu pønsker på er ikke sikkert. Bloggerne har sine mistanker etter å ha sett den omtalte dokumentarserien «The Rise of the Great Nations».

Sun Bin tror tv-serien gjenspeiler Beijings syn på hvor Kina må gå i løpet av de neste 20 - 50 årene, og hva som er Beijings syn på hva som skal til for at Kina tar igjen stormaktene. USA tror Kina prøver å bygge opp kapasitet til å nå langt lengre enn Taiwan-stredet.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

TAIWAN-SPØRSMÅLET: Taiwanske marinesoldater om bord på to amerikanskproduserte destroyere som ligger til havn i Suao i det nordøstlige Taiwan. Konflikten kan ta en ny vending når Taiwan skal velge ny president i 2008.
ANTI-TERROR: Medlemmer av Xian-politiets spesialkommando (SWAT) inntar sine posisjoner under en anti-terrorøvelse på Qujiang-vannverket i Xian i det nordvestlige Kina i går. Kinesiske myndigheter gjennomfører jevnlig slike øvelser.
ENDRER IKKE STRATEGIEN: Militærrekrutter slår av en spøk med sin overordnede under en pause på en militærbase i Beijing fredag 19.januar. Utviklingen av en ny generasjon kampfly av typen Jian-10, betyr ikke at Kina har endret sin militære forsvarsstrategi, het det i en pressemelding fra det kinesiske nyhetsbyrået Xinhua.
ÅRETS BILDER:</B> Dette bildet av USAs president George W. Bush, Russlands president Vladimir Putin og president Hu Jintao viser statslederne iført den vietnamesiske drakten «ao dai». Bildet er tatt under fjorårets APEC-møte (Asia-Pacific Economic Cooperation) i Hanoi.
OPPRUSTNING:</B> Rekrutter fra Folkets frigjøringshær trener i Hefei i Kinas østlige Anhui-provins 29.desember 2006. Kinas militære opprustning skaper bekymring om hvilke ambisjoner Beijing har.
VENNLIG: Her utveksler den kinesiske presidenten Hu Jintao håndtrykk med Pakistans president Pervez Musharraf etter at Hu ble tildelt Pakistans fortjenestemedalje «Nishan-e-Pakistan» under seremoni i Islamabad i november 2006. Kina undertegnet en frihandelspakt med den gamle alliansepartneren Pakistan for å styrke båndene mellom de to landene.
SKUER MOT MIDTØSTEN: </B> Hu under en mottakelse i Saudi-Arabias hovedstad Riyadh i april i fjor. Kinas globale økonomiske fremmarsj akkompagneres i stadig større utstrekning av diplomatiske ambisjoner. Særlig fordi Kina er ute etter å mette et stort behov for olje og energi.