Hva sier smaken vår om hvem vi er?

Hver uke svarer Magasinets nye ekspertpanel på spørsmål som angår deg og meg. Denne uka spør vi sosiolog og skribent Kjetil Rolness.

- Mer enn godt er! Det låter fint å «uttrykke sin egen smak», men hadde vi tenkt på hvor mye smaken avslører oss hele tiden, ville vi ikke fått én rolig natt. Smaken forteller ofte mer om deg enn dine politiske meninger eller religiøse tro. Den handler ikke bare om estetiske vurderinger av stygt og pent, men om grunnleggende overbevisninger. Hvorfor skulle smaksdiskusjoner ellers bli så hissige? Kaller du noen «harry» eller «snobbete», så har du felt en hard dom over deres verdier, moral, identitet og tilhørighet. Smaken bestemmer først og fremst hvem vi assosierer oss med - og hvem vi distanserer oss fra. Den skiller «folk som oss» fra «sånne folk».

I hvilken grad former oppveksten smaken vår?

- I familien lærer vi nesten umerkelig hva som passer sammen, hvem som passer sammen, hva som er opp og ned, riktig og galt, fint og vulgært. Men de sosiale forskjellene er store. Noen gjør dyd av nødvendighet, fordi de ikke har råd til annet, andre inntar en leken, distansert holding til verden, fordi de er sikret overalt. Det er lett å like pølser og biffsnadder når du er vant til at maten må fylle og mette, og lett å foretrekke luftige salater eller små kunstverk midt på tallerkenen om du har vært mett siden barndommen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva med klassetilhørighet?

- De siste tyve åra har vi stadig fått høre at samfunnet er blitt mer individualisert og at folk velger sin livsstil uavhengig av klasse. Men statistikken forteller noe annet. Utdanning, inntekt og yrke påvirker sterkt hva slags mat du spiser, hvilke bøker du leser, måten du kler deg på, hvor du drar på ferie og hvem du gifter deg med. Undersøkelser har vist klare mønstre selv på de mest trivielle områder, for eksempel ansiktshår. Bart er dobbelt så vanlig i pengeeliten som i kultureliten, der man heller gror skjegg. Og skal man ha husdyr, foretrekker forretningsfolk stort sett hund, mens akademikere foretrekker katt.

Hvorfor kan forskjellig smak skape slik aggresjon, for eksempel sinne mot avisenes anmeldere eller mot å bygge en opera for «fiffen»?

- I det første tilfellet står «folket» mot «ekspertene» og anklager dem for å ekskludere eller nedvurdere folkelig musikk og litteratur. De har et poeng. Mange norske storselgere havner helt utenfor medias populærkulturelle radar. I det andre tilfellet står konflikten mellom «fellesskapet» og «eliten». Hvorfor skal de mange - gjennom staten - betale for en kultur for de få? En kulturpolitisk klassiker. I begge tilfellene går kritikken fra de «nedenfra» mot de «ovenpå».

Hvordan forholder gruppene seg til fagkompetanse?

SPØR EKSPERTENE: Har du spørsmål, reaksjoner eller innspill til leserne? Kontakt oss på e-post. Foto: JØRN H. MOEN
SPØR EKSPERTENE: Har du spørsmål, reaksjoner eller innspill til leserne? Kontakt oss på e-post. Foto: JØRN H. MOEN Vis mer

- «Vanlige folk eier ikke smak», kunne man si ustraffet før i verden. Nå sier de det samme på en mer smakfull måte: Vanlige folk mangler kunnskap og interesse for for eksempel arkitektur, og burde dermed lytte til fagfolk. Dette kan ha noe for seg når det gjelder offentlige rom, men ikke i privatsfæren, på folks hjemmebane. Vanlige folk har takket nei til funksjonalistiske møbler og boliger i åtti år - fordi de ikke funker for dem! De har andre hensikter og verdier knyttet til interiør enn designere, kritikere og samlere. Mange er opptatt av kos og affeksjonsverdi, og gir blaffen i om form og funksjon går opp i en høyere enhet. Vi har jo alle noe hjemme som vi selv synes er stygt - og som vi selv vet er ubrukelige. Men lampa er kanskje en bryllupsgave, og bildet er kanskje malt av en kjær onkel. Å kalle dette dårlig smak ville være ganske smakløst.

Hvorfor skammer vi oss iblant over noe vi oppriktig liker, og unngår å snakke om det?

- Fordi vi frykter reaksjoner som rammer oss i selve vår personlighet. Smak og skam er nesten samme ord. Engstelsen er størst blant dem som har gjort en klassereise og ikke vil bli «avslørt», eller blant grupper som befinner seg i en usikker mellomposisjon, som den lett strebete småborgeren. Men tross alt: Se hvor mange som ikke skammer seg over smaken sin - som svinger seg til kramgoda låtar med velfylte kropper i utdaterte klær! Det er kanskje ikke noe vakkert syn for en estet, men langt å foretrekke framfor å se hipster-aspiranter stå og lure på om eller hvordan det er riktig å danse akkurat nå.

På hvilken måte er smaken vår individuell, og på hvilken måte er den kollektiv?

- Her er det mange morsomme paradokser. Vi vil alle ha «personlig smak», men det er bare andre som kan gi oss denne anerkjennelsen, og gjerne de som likner på oss. Hvis du avviker for mye eller på gal måte fra normene, er du ikke individuell, bare sær eller rar. Det er også påfallende hvor mange som sier «Jeg hører på det jeg liker» eller «Vi har gjort det på vår måte her hjemme», samtidig som musikken og interiøret er kliss likt naboens. Men de har jo rett. De har ikke bevisst skjelt til andre eller søkt råd i Dagbladet Søndag. Det trenger man ikke gjøre for å bli påvirket av omgivelsene. Smaken og moten virker bak vår rygg, selv når vi tror vi er helt unike. ■

Hva sier smaken vår om hvem vi er?