Hverdags-Mona

Mona Hoel (43) synes det er så galt fatt med oss at hun skal lage ti filmer om det.

EN VÅRDAG I 1997 blir en høygravid alenemor i Helsingborg arrestert etter at hun har ranet en tobakksbutikk.6. august sju år seinere har Mona Johanne Hoel premiere på sin nye spillefilm, «Salto, salmiakk og kaffe». Noen sammenheng her? Ja, visst.- Jeg leste denne historien som en notis i ei avis og ble fanget inn av den. Jeg ble nysgjerrig på hvordan det kunne være mulig å skape et slikt samfunn at ingen spurte henne om hvordan ting var fatt, før det gikk galt på denne måten.Ung og talentfull har Mona Hoel vært lenge. I 2001 fikk hun et slags gjennombrudd ved å bli den første dogmefilmregissøren i Norge. «Når nettene blir lange» var en tungvektskamp av en julefilm, med alkoholisme og familiefeiring klemt inn i ei lita hytte.Location er ikke mindre traumatisk denne gang. Handlingen i «Salto, salmiakk og kaffe» er lagt til Lillestrøm, der filmen følger ti mennesker i kamp med hverdagen. Og her kommer vår dame fra Helsingborg inn. Hovedpersonen er den høygravide Maria (Benedikte Lindbeck), som blir sveket av ektemannen Erik (Dennis Storhøi). Paret havner i uføre etter gjentatte økonomiske krumspring fra Erik - og en sterkt gjeldspresset Maria velger en dramatisk løsning: hun raner den muslimske grønnsakhandleren. Han spilles av svenske Fares Fares, kjent fra storfilmer som «Jalla! Jalla!» og «Kopps».- DETTE ER FOR EN ouvertyre å regne, sier Mona Hoel.- Planen er å lage ti filmer ut av de menneskene som er involvert i denne filmen, en for hver av karakterene. En tilogi . - Og dette er skuespillerne med på?- Ja da. De stiller opp, alle sammen.Kjernen i de ti fortellingene, forteller Mona Hoel, er hvordan vi som moderne mennesker er i ferd med å miste taket på kjærligheten og sentrale medmenneskelige egenskaper - vi lar heller arbeid og plikter komme i første rekke. Representert ved de såkalte hverdagsmenneskene.- Vi i vestverden lever etter et sett med leveregler der kapitalismen er vår fremste åndelige venn. Landskapet vårt er overflatisk og materielt og vi går glipp av mange vesentligheter. Jeg vil fortelle om livet i vestverden, satt på spissen. Jeg vil fortelle om de menneskegruppene som ikke blir synliggjort av ressurs-personer og media. Jeg vil fortelle om lærere, SFO-ere, fiskehandlere - alle de som sørger for at min egen hverdag går rundt. Det er så mange som blir skvisa. Det er nedskjæringer overalt, mindre penger, mer press. Og det gjør meg rasende.DEN NYE FILMEN har sine stjerner på rollelista. Men det er ikke de som skal skinne sterkest i forbindelse med premieren. Produksjonsselskapet bak «Salto, salmiakk og kaffe» har utlyst intet mindre enn en hverdagsmenneskekonkurranse, der vinnerne blir presentert premieredagen. Her skal det kåres en beste jordmor, pappa, mamma, enslig mamma, ekspeditør, politi, pensjonist, tenåring, lærer og barnehagepersonell. De samme som framstilles i filmen.- Vi ønsker å gi status til det å være helt normal. Å være til for andre.- Klarer du selv å gi slipp på pliktene, og la kjærligheten komme foran?- Med min sju år gamle datter dyrker jeg kjærligheten friskt. Det er svært viktig. Men også jeg, som alle yrkesaktive, får av og til vanskeligheter med å få tida til å strekke til.- Finnes det noe triks her, du?- Det kan være en så triviell ting som å stå opp en time tidligere om morgenen. Få en halvtime i senga sammen med datteren min. Møte opp tidligere på skolen, og snakke litt med lærerne. Det har i alle fall fungert for meg.FØR «NÅR NETTENE BLIR lange» gjorde Mona Hoel seg bemerket med langfilmdebuten «Noe beroligende» i 1994 og med bidraget «Svev» i «Pust på meg» fra 1997. Hun tok sin regiutdannelse i Dramatiska Institutet i Stockholm. Blant lærerne der var Ingmar Bergman.- Han fortalte oss at han selv startet karrieren med å lage 20 filmflopper. Og at det var viktig for ham. Den ydmyke innstillingen var utrolig lærerik. Av ham lærte jeg at det kan være en lang vei å gå i dette yrket, sier Hoel.- Har du en ideologisk idé med ditt arbeid?- Ja, det er det vi har snakket om. Å vise et medmenneskelig ansvar. Jeg ser på det som en viktig oppgave å løfte fram urettferdighet som skjer bak lukkede dører. Ta tak i det tilsynelatende trivielle og se etter hvor galt det er i ferd med å gå. Fordi fundamentale ting i samfunnet virkelig har gått galt. «Bowling for Columbine» har bevist dette på et deilig vis. HENNES EGEN HISTORIE startet i Askim for 43 år siden. Eller gjør den det? «Salto, salmiakk og kaffe» er en historie om personlige valg. At alt henger sammen med alt. Det den ene gjør, får konsekvenser for andre. Slik kan også Mona Hoel spole tilbake tida, og se hvordan tilværelsen utviklet seg for henne og de andre etterkommerne av oldefaren på farssida. Han som gikk konkurs og solgte slektsgården til Viking gummi. Mona Hoel blir smått mystisk når hun forteller om historien.- Dette handler om en person som gjorde et egoistisk valg en gang i tida. Et valg som fikk konsekvenser for oss som kom etter. Jeg vil ikke si så mye om det. Men det fikk ikke bare negative følger. Et av resultatene er denne tilogien.- Noen har hvisket oss i øret at det var en tøff oppvekst du fikk der ute i Askim. Stemmer det?- Ja. Men alle har sitt. Jeg har vært opptatt av å rense ut spøkelser. Ikke minst for at mine etterkommere skal ha det godt. Se hva som skjer når du tar små, enkle grep. Mitt grep er at jeg har bestemt meg for at barna er verdt å elskes, sier Mona Hoel.SOM FILMSKAPER har hun holdt seg i lavbudsjett-tradisjonen. I den neste filmen i tilogien, «Tre menn og en leilighet», er det bare Mona Hoel, skuespillerne og et PD150-kamera. Men lavbudsjett gir også større risiko. Som for eksempel når du filmer og går baklengs samtidig, mot en kjellerlem som står åpen. Som om innspillingen av «Når nettene blir lange» ikke var tøff nok, falt Hoel rett ned i kjelleren. Akkurat som på komifilm. Men det ga prolaps og det var seks innspillingsdager igjen.- Dette var lavbudsjett, ikke sant. Så vi kunne ikke avbryte innspillingen. Jeg lå én dag på ryggen og regisserte. Og det gikk på et vis. sgh@dagbladet.no