Hvit asfalt

Da Alason landet på Fornebu med 100 dollar, to skjorter og en tannbørste av tre, trodde han snøen var hvit asfalt. Nå ber han innvandrere flytte fra Grønland.

- HVORFOR GÅR ALLE nordmennene så fort?

Det var noe av det første Abdullahi Mohamed Alason tenkte da han kom til Norge julaften 1987. Han var bare 17 år og hadde flyktet alene fra Somalia. Han så kul ut med den høye afroen sin, men han var livredd.

Det var moren som bestemte at Alason måtte dra. Borgerkrigen i hjemlandet var ikke i gang, men stadig flere unge menn ble kidnappet og tvunget inn i militæret. Alasons onkel var en av dem som bare forsvant.

En «fikser» ordnet med billetter og falsk pass. Alason hadde hørt om Norge, men han visste ikke hvor det var. Han turte ikke spise på hele flyturen. Så gikk dørene gikk opp av seg selv på Fornebu. På Østbanehallen i Oslo tok han rulletrappene opp og ned mange ganger. Noe sånt hadde han aldri sett før. Alle så på Alason, men ingen smilte.

Han hadde med seg 100 dollar, en bukse, to skjorter og en tannbørste av tre, slike de bruker i Somalia. På beina hadde han høye safaristøvler, han trodde de var vanlige i Europa. Europeerne brukte dem i Afrika. De skulle hindre bitt. Han hadde aldri tatt fly før og fryktet han ville bli avslørt. Da han landet var han så redd at han snudde og gikk inn i flyet igjen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DET ER GÅTT 18 ÅR. I den røde eneboligen i Kristiansand er han blitt vant til snø, mørket, beskjedne nordmenn, mat, nye lukter og helt andre mennesker. Han skjønner det med rulletrappene nå. Han ler når han forteller om alle de små tingene som overrasket ham da han kom hit. Han skjønner hvorfor folk går så fort også:

- Det er jo logisk! I Somalia er det så varmt at det er umulig å gå fort. I Norge er det jo så kaldt.

Alason er blitt nesten norsk. Eller er han det? Han mener i alle fall at man må være villig til å forandre seg når man kommer til et nytt land.

- I Somalia sier vi at om du kommer til et land der alle har ett øye så er det best at du også lukker det ene. Jeg trenger ikke fjerne det, men jeg kan dekke det til.

ALASON HAR FORTALT om livet sitt i den nye boka «Flykt, min sønn - flykt!» som er ført i pennen av Liv Mørland.

I dag går han inn i kategorien suksessinnvandrer. Men slik var det ikke de første årene. Somaliere i Norge har fått mye negativ oppmerksomhet, de regnes ofte for å være blant de som er dårligst integrert. For å lykkes mener Alason at både myndighetene og innvandrerne selv må bidra mer. Boka er et av hans bidrag.

- Det må gjøres noe innen fem år ellers får vi det som i Frankrike og Storbritannia. Folk som har opplevd krig har mye å slite med. Å plassere dem i en kjellerleilighet er en tikkende bombe, alt kan skje når de blir alene.

Alason mener vi må satse på skole og fritidsaktiviteter og at barn og unge på kanten må følges opp. De som er involvert i narkotika må dras ut av det. Men man kan ikke løse disse problemene i løpet av en regjeringsperiode.

- I tillegg må foreldrene mobiliseres, de må være aktive. Vi har selv et ansvar for å følge opp barna våre. De må innse at de er i Norge og ikke i hjemlandet. Det er enkelt å si at integreringen har gått galt, at norske myndigheter ikke gjør noe, men innvandrere har også et ansvar.

Alason har vært i de områdene i Paris som opplevde opptøyer og sterk uro før jul. Her møtte han innvandrerungdom som verken føler seg franske eller somaliske. Han ser det samme i Norge. Han forteller om ungdom som ikke kommer seg inn på arbeidsmarkedet, som ikke blir hørt.

- Dette har ikke skjedd plutselig. Ungdom blir ikke fulgt opp av foreldre eller myndigheter i forhold til skole og fritidstilbud. Jeg har sett hvordan de bor i Frankrike. Det ser ikke ut som Europa en gang! Det går ikke, slik kan vi ikke ha det.

HAN VET SÅ ALT FOR GODT hva som gjør livet i et nytt land vanskelig. Nå kan han le av alle tabbene. Han forteller om den gangen han puttet asylsøkerkortet inn i en minibank. Han turte ikke spise fisken, for den var så liten i forhold til i Somalia. Melken måtte han øve seg på, han som var vant til kamelmelk. Han kledde seg i dress når han skulle til byen, men skjønte at til forskjell fra Somalia betyr ikke nødvendigvis pene klær høy status og mye penger. Han skilte seg ut i sin røde dress, mens de andre hadde olabukser.

De ble irritert på ham da han ikke skjønte at han måtte være med å betale for pizzaen, spleising hadde han aldri hørt om. Ikke dugnad heller. Han forteller alt dette fordi han tror mange som har flyktet til Norge er for stolte til å innrømme at de ikke kan og vet alt, og stolthet kan føre til konflikter.

Alason øser av eksemplene sine, han forteller om hvor forvirrende det kan være å leve i et samfunn der korrupsjon plutselig ikke er normen lenger. Om hvor vanskelig det kan være å forstå demokratiet. Om hvor irriterende det er å bli sett på som en ensartet gruppe.

- Vi som er kommet hit har mye å lære. Vi må lære om norsk arbeidsliv, verdiene, kollegene, kulturen, mentaliteten, arbeidsmoralen. Det er en spesiell mentalitet i den tredje verden og den har man med seg over grensene. Dette nytter det ikke å lære på skolebenken, sier Alason, som mener det viktigste for et menneske er å føle seg betydningsfull, og ikke som en belastning i samfunnet.

HAN SERVERER SMÅKAKER. Pusen stryker seg opp etter beina. Han ser striglet ut i sin Jean Paul-genser, og i olabuksene, som han har begynt å elske etter at han kom til Norge. Han sukker og sier han er blitt smittet av den norske materialismen.

Rundt ham danser de med lange, svarte fletter, hvite smil, nysgjerrige ansikter. De bløde konsonantene har tatt Alason og de tre barna, som er det viktigste i livet. Det er derfor han og kona Leonor, som opprinnelig er fra Portugal, er så glade for at de har flyttet til Sørlandsbyen. For barn som skal klare seg godt i Norge må leke med norske barn, de må gå i barnehagen. Og her i byen har hele familien fått massevis av venner.

- Mange nordmenn sier det er eksotisk å gå på Grønland i Oslo. Men hva med barna som vokser opp der? Når skal de lære norsk kultur, spillet, kodene til norske barn? Skal de hele tida være innvandrerbarn? Jeg har sett folk bo i blokk med 30 nasjonaliteter, ikke en eneste nordmann! Det er bra for de voksne, det er gøy, behagelig. Kebaben går fra et vindu til det neste. Men det er ingen aktiviteter for barn der, ingen lekeplasser, det er en getto i Oslo. Selvfølgelig har vi behov for å snakke vårt eget språk, jeg skulle ønske det også. Men alt har sin pris, og noen er ikke klar over prisen. Dette hemmer integreringen, sier Alason. Han mener myndighetene må stimulere til at folk bosetter seg mer spredt og at folk selv også må ta ansvar.

HAN DRØMTE ALDRI om å komme hit. Han visste ikke hvor Norge var. Han hadde aldri sett snø, han trodde det dreide seg om hvit asfalt. Han ville studere, bli fotballspiller, bo i Somalia.

Alason tror de fleste som kommer til Norge kommer hit fordi de må. Han etterlyser mer debatt om de vanskelige temaene innvandring fører med seg. Han vil snakke om omskjæring, terrorisme, islam, æresdrap.

- Min tro er ikke diskuterbar, den har jeg valgt og den er min. Men muslimer har et ansvar for å ta avstand fra alt som er galt. Grunnen til at fundamentalister gjør det de gjør er en åpen diskusjon, men vi bør først si at vi tar avstand fra det. Det er å vise den beste siden av islam, det er å vise medmenneskelighet med de som har mistet noen og det minner folk om at slike handlinger ikke har noe med min tro å gjøre.

Alason krever noe av sine landsmenn, de må tilpasse seg.

- Når folk plutselig begynner å velge at dattera ikke kan være med på svømming... Jeg kan ikke si at en kvinnelig lege ikke skal behandle meg fordi det er forbudt i islam. Om man nekter kona si norskopplæring...det er kriminelt. Sårri, vi er ikke i Somalia nå.

- Vi velger å bo i et annet land, og vi er redde for å miste deler av vår identitet. Det henger ikke sammen. Du må være på jobb, du kan ikke jobbe på søndager, du kan ikke ha kona hjemme, så uansett mister du noe, med mindre du velger å være på sosialstønad, men det kan man ikke være stolt av. Om man ikke vil forandre livsstil i Norge så er man sosialmottaker. Men det er heller ikke samme livsstil man hadde før, for da er man forsørget. Jeg oppfordrer alle mine somaliske venner om å kreve jobb.

DE FØRSTE månedene i Norge bodde han på asylmottak, på en båt rett ved Oslo S. Her delte han lugar med tre menn og det var ikke en gang plass til alle i oppholdsrommet. Stadig slåss folk. Noen av dem kastet seg på sjøen da de fikk avslag på oppholdstillatelsen. For å komme inn og ut måtte man vise ID.

- Det var forferdelig!

Alason er sikker på at det er feil å samle asylsøkere under samme tak på denne måten. Her ødelegger kriminelle miljøet. Det er bedre å spre asylsøkere ut i lokalsamfunnet. Men stakkarsliggjøring vil han ikke være med på.

- Det kreves mye av et menneske å forlate familien sin. Disse menneskene er ikke svake, de er sterke som klarer det.

HAN KOM SEG INN i nye miljøer gjennom fotballen. Alason spilte for første gang fotball med jenter, han ble kjent med norsk ungdom. Han har skjønt at det er han som må kontakte folk, for nordmennene selv, de gjør ikke det.

- Si hei! Vær aktiv. Vi må gi alt vi har å gi, det nytter ikke å stå stille og vente på at det ordner seg av seg selv. Det første man må gjøre er å ta en prat med naboen. Neste gang dere møtes hilser han på deg. Vi som prater hele tida og har den kulturen må gjøre det, sier Alason.

Han var ensom den første tida i Norge, men nye venner gjorde det lettere å knekke de norske kodene. Det sentrale var å lære språket og få en jobb. Her mener han myndighetene må gjøre mer.

- Folk må ikke bli avhengige av støtte, de må komme tidligst mulig ut i jobb, jo lengre de sitter stille, desto vanskeligere blir det å komme i gang. Når man går på norskopplæring må man få arbeidstrening samtidig. Jeg fatter ikke at de ikke kan sørge for at folk får jobb, sier mannen som selv maste seg til en jobb i barnehage, ubetalt.

DET VAR GRO HARLEM BRUNDTLAND som oppfordret Alason til å lære norsk. Hun var statsminister og han var på AUF-leir på Utøya.

Til tross for et statsministermøte, livet var vanskelig. Da han ble flyttet til en kommune uten erfaring med flyktninger brøt alt sammen. Han bodde alene, var ensom og hadde ingenting å gjøre. Folk han møtte var kritiske til innvandrere, han møtte rasisme og han kjente seg overflødig og uviktig. Lokale ungdommer og somaliere slåss på byen. Han vandret gatelangs om nettene, fikk ikke sove, så ingen framtid.

Hjemlengselen var enorm. Han bestemte seg for å dra tilbake til Somalia, uten konkrete planer om hva han skulle gjøre der. Men allerede i drosjen etter landing lurte han på hva han gjorde i landet. Han var redd og ville til Norge igjen. Etter oppholdet kom han tilbake og så Norge i et nytt lys.

«Jeg så min egen uvitenhet, sårbarhet og alle vanskelighetene jeg hadde hatt som flyktning. Men jeg så også at jeg selv kunne ha gjort mer for å få et bedre liv i Norge.»

NÅ SAVNER HAN SOMALIA når han er i Norge og Norge den ene gangen han var i Somalia.

- Jeg er stolt av min identitet, men man må ikke være redd for å miste litt av den, sier Alason, før han fortsetter:

- Vi somaliere har mye mer å bidra med enn kebab! Somaliere er for eksempel kjent for å være flinke handelsmenn. Alle driver med handel på et eller annet nivå.

HADDE DET IKKE VÆRT for at Abdullahi Mohamed Alason jobber som tolk og konfliktrådsmegler hadde det ikke vært særlig tvil om hva slags jobb han burde hatt. Han er den fødte selger.

- Ja, jeg må selge meg. Jeg har mye å gi. Jeg kan bidra med mye. Jeg er ikke her på turistvisum.

- Vet du hva? Om man har klart å komme seg til Norge så kan man klare alt.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

DETTE ER DITT LIV:</B> Alason forteller om utfordringene han møtte i Norge for at andre skal forstå og for å hjelpe de i samme situasjon.
FAMILIEN ER ALT:</B> Alasons kone Leonor med sønnen deres Jason.
<B>OGSÅ LILLE ANISA:</B> Og hun snakker selvsagt kav kristiansandsk, som resten av familien, som har sine røtter i Somalia, Portugal og Kristiansand.
17 ÅR OG PÅ VEI TIL NORGE:</B> Slik så Alason ut da han kom til Norge i 1987.
DETTE ER HANS LIV:</B> Abdullahi Mohamed Alason, til daglig bare Alason, forteller om livet i Norge i den nye boka «Flykt min sønn.» Her er han ute i snøføyka med datteren Khalitza.
I DAG:</B> Bosatt i Kristiansand og svoren Start-fan.