Hvit blant de brune

Professor Unni Wikan har sagt det i alle år. Det beklemmende er bare at Carl I. Hagen har sagt det òg.

«STILL KRAV TIL INNVANDRERNE,» har hun sagt. Og så har hun lekset det opp, alt det hun mener det norske samfunnet må kreve av sine nye borgere: at de følger norsk lov. At de lærer seg norsk språk. At de sender barna sine til norske barnehager og skoler. At de lar barna få ha norske kjærester, norske venner, norske vaner. At blir de nordmenn i navnet, så må de bli det i gavnet, og yte sitt bidrag til den norske samfunnsdugnaden. Alt dette og mer til har hun sagt, den omstridte professoren i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. I beste sendetid har hun sagt det. Mens Carl I. Hagen har nikket bifallende inn i kamera, som om han ikke kunne ha sagt det bedre selv.{ndash}Norske politikeres frykt for å bli tatt til inntekt for Fremskrittspartiet har i høy grad bremset integrasjonsprosessen, sier Wikan (57). {ndash}Først etter Fadime-saken i Sverige, og nå sist drapene i Moss, er det for alvor blitt legitimt blant politikere å snakke om de problemene som følger med et flerkulturelt samfunn.Men nå snakker de til gjengjeld alle sammen. Og det så det hoppes i TV-stolene bortover.{ndash}Selv Odd Einar Dørum står jo nå og snakker om at innvandring betyr import av vold. Hva skjer?{ndash}Det som skjer, er at virkeligheten omsider har innhentet oss. I en del år nå er det noen få mennesker, inklusive undertegnede, som har påpekt at den mangelfulle norske integrasjonspolitikken før eller siden ville resultere i økende vold. Toneangivende kretser {ndash} både politikere, akademikere og journalister {ndash} har nektet å ta realitetene inn over seg. Det har liksom vært for galt å ikke bare tro godt om «de andre». Men nå er vi kommet dit hen at problemene ikke lenger kan forties.{ndash}Mener du å si at Fremskrittspartiet har hatt rett ?{ndash}Ja, de har hatt rett i en god del. Definitivt.{ndash}Og dette sier du helt uten ubehag?{ndash}Nei, dette sier jeg med nokså mye ubehag. Men jeg tror det som virkelig kan skape rasisme i Norge, er at ting ikke får komme fram i lyset, slik at problemene får fortsette å vokse. Når for eksempel den stygge voldsstatistikken for enkelte innvandrergrupper blir dysset ned, uten at effektive tiltak blir fremmet.{ndash}Har du noen gang vurdert å stemme Fremskrittspartiet?{ndash}Å nei, aldri. Nei, nei, nei, nei, nei. Men jeg ser jo at de har hatt rett i noen av sine spådommer. Dessverre.UNNI WIKAN SER LENGER enn de fleste. Det kommer av et digert, vestvendt panoramavindu med utsyn over Sørkedalen og Krokskogen. Wikan bor så høyt oppe i Holmenkollåsen at Stein Eriksen har vunnet OL-gull i bakhagen hennes. I et hus fullt av minner fra Bali. Og Iran. Og alle de andre stedene hun og antropologektemannen Fredrik Barth har gjort feltarbeider: Bhutan, Oman, Yemen, Egypt, Papua Ny-Guinea...{ndash}Jeg har alltid visst at jeg ville reise, sier Wikan. {ndash}Helt fra jeg var et lite knøtt hjemme i Harstad. Jeg skulle bli enten misjonær, diplomat eller flyvertinne.{ndash}Så hvorfor ble du antropolog?{ndash}Tilfeldigheter. Alt i mitt liv har vært tilfeldigheter. Som Lennon sa: Livet er det som hender deg mens du legger andre planer.Tilfeldighetene blinket ut fattigkvarterene i Kairo som åsted for Wikans første feltarbeid. Wikan skulle dokumentere slumkvinnenes liv, og dele deres kår på godt og vondt. En spinkel, ung kvinne, alene i en stinkende heksegryte. Det eneste hvite mennesket i en myldrende trengsel av brune. 7. august 1972 skriver hun i feltnotatene: «Gud, hvor lut lei jeg er av dette livet... krangel og bakvaskelse overalt... vond lukt, tiss og skitt og søppel, unger som slåss... de uflidde synene av kranglevorne kvinner og stemmene deres som skjærer av vulgaritet... stanken fra do som fyller kjøkkenet...» Wikan spiste ikke. Sov ikke, for hun lå hver natt i klemme mellom to ruvende tenåringsjenter i drepende hete. Hun fikk lopper og lus. Kiloene rant av henne fortere enn hun kunne si kakerlakk.{ndash}Det var forferdelig. Jeg var nær ved å gi opp. Det som reddet meg, var at jeg fikk leid meg en leilighet utenfor fattigkvarteret. Da fikk jeg iallfall søvn om nettene.Men prøvelsene var ikke over. Nå måtte hun pendle til og fra fattigkvarteret med en overfylt buss, ofte i seine nattetimer. Mannshendene var mange og tafsende. Wikans eneste våpen var en liten, hvit veske med kort hank {ndash} og en storm av arabiske skjellsord.{ndash}Var du lykkelig?{ndash}Nei. Jeg var overhodet ikke lykkelig. Men jeg var på en måte besatt av disse menneskene; jeg var trukket inn i deres verden og all deres elendighet. Det var min skjebne. I ettertid er det ikke noe som er større for meg i livet enn å komme tilbake til Kairo og besøke menneskene der. Her i Norge har jeg langt på vei mistet kontakten med folk, men der nede har jeg nå fulgt de samme menneskene gjennom 33 år. Det er ikke noe sted i verden at jeg virkelig har et nærmiljø , sånn som jeg har i fattigkvarterene i Kairo.WIKAN TOK DOKTORGRADEN på en avhandling om kvinneliv i Oman. «Behind the veil in Arabia {ndash} women in Oman» er blitt et standardverk på sitt område, og den av Wikans sju bøker som selger best. Kvinneliv har vært et hovedanliggende for Wikan gjennom hele karrieren som antropolog. Det gjelder for så vidt også for boka hun skriver på nå, som skal handle om æresdrap.{ndash}Fordeler og ulemper ved å være kvinne i felten?{ndash}Det er flest fordeler. Det at jeg som kvinne ikke blir tatt så veldig på alvor, kan faktisk være en stor fordel med hensyn til å få innpass i folks privatsfære. Det har også den irriterende fordel at det er vanskelig for meg å styre en konversasjon. Folk snakker til meg om alle ting, ofte helt på tvers av hva jeg har spurt dem om. Dette innebærer at arbeidet mitt blir svært tidkrevende, men det betyr jo også at jeg får et mer helhetlig perspektiv på tilværelsen deres.{ndash}Du har hatt lopper og lus. Hva mer har du hatt?{ndash}Ingenting.{ndash}Ikke en opprørende hudsykdom engang?{ndash}Nei. Jeg har jernhelse, sier Wikan, som anslår sine opphold i utlandet til omkring ti år sammenlagt. Hun snakker flytende arabisk og indonesisk, foruten engelsk, tysk og fransk. Hun har vært gjesteprofessor ved Harvard, London School of Economics og Goethe-universitetet. For å nevne noe.{ndash}Du som har fart så vidt omkring: Blir du noen gang lei av å høre nordmenn klage over hvor elendig alt står til her hjemme?{ndash}Ja, det gjør jeg. Ofte tenker jeg at nordmenn ikke aner hvor godt de har det. Samtidig slår det meg at den klagesangen en kan høre over småting her til lands, kanskje er et akseptabelt uttrykk for noe som er mye, mye vanskeligere å snakke om; nemlig den dype ensomheten mange føler i Norge. Noen ganger har jeg følt en intens ensomhet i dette landet, nesten til å gå på veggene av.{ndash}Er det bare i Norge at forakt for ens egen kultur og egenart betraktes som et særlig tegn på dannelse?{ndash}Ja, det er nok i hvert fall min erfaring. Det at man klager på myndighetene, gjelder jo nesten overalt i verden, men stoltheten over sitt land finner man hos de fleste folk. Det er i grunnen påfallende at det er så lite comme il faut å være stolt av Norge; særlig i liberale kretser som våre. Her er det liksom mer på sin plass å klage over at vi er så sjåvinistiske, og så fremmedfiendtlige, så innadvendte; så dårlige i alle ting. Jeg synes det er rart og litt gærent. At det ikke er lov for oss å si at «dette har vi fått til, og dette er vi stolte av».UNNI WIKAN BLE FOR ALVOR et beryktet navn i 1995, da hun utga boka «Mot en ny norsk underklasse». I boka hamrer hun løs på begrepet «kultur», som hun mener er et skalkeskjul for ikke å ta et oppgjør med usunne og, i professorens øyne, til dels forkastelige tradisjoner. Hun skriver uten blygsel at fremmede kulturer ikke automatisk skal ha krav på respekt.{ndash}Det er en nokså frittalende bok, det der?{ndash}Det er jo sånn med oss nordlendinger, akkurat som med arabere, at vi har det med å kalle en spade for en spade. Og den boka har jeg skrevet som nordlending.{ndash}Det må du minst ha gjort. «Muslimer i Norge er problematiske,» står det her.{ndash}Ja, nettopp. Nettopp. Den er spissformulert.{ndash}«Reis hjem,» skriver du et sted.{ndash}Haha! Nei gjør jeg det? Få høre.{ndash}Skal vi se: Du skriver at du gremmes over å se innvandrerbarn bli isolert av foreldrene, som om deres omgang med det norske samfunnet vil skade deres menneskeverd.{ndash}Ja?{ndash}Og så kommer det: «Hvis dette er foreldrenes holdning, så burde man heller reise hjem.»{ndash}Mm. Jo da, det er sterkt. Og jeg kan forstå at det kan oppleves som for sterkt; særlig tatt ut av sin sammenheng må det jo virke urimelig. Men jeg tror det på et tidspunkt var helt nødvendig å få spissformulert visse problemstillinger på området, og helst på et folkelig norsk.{ndash}Var du klar over hva du bega deg ut på?{ndash}Ja da. Og jeg tør nesten ikke tenke på hva som kan være sagt om meg rundt omkring, for eksempel i korridorene på Blindern. Men jeg synes fagmiljøet håndterte det ganske godt. Det man gjorde, var å invitere til åpen debatt, der jeg fikk legge fram mine synspunkter og publikum fikk fyre løs etterpå.Publikum må rimeligvis ha funnet litt av hvert å dvele ved i Wikans bok. Som f.eks. hennes forslag om at pakistanere heller bør se norsk enn pakistansk TV hjemme {ndash} av integrasjonshensyn.{ndash}Aldri så galt at det ikke lar seg kurere med en real dose Per Ståle Lønning?{ndash}Igjen en spissformulering som må sees i sin sammenheng. Men jeg ser jo nå at den kanskje ikke var helt gjennomtenkt. Jeg burde nok ha spesifisert hvilke programmer pakistanere burde se på norsk TV, og hvilke de helst burde unngå. Hehe.{ndash}Burde ikke innvandrerne selv få velge hvor norske de vil bli?{ndash}Jo, i den betydning at de må få bestemme i hvilken grad de vil annamme norske verdier i sitt hjerte og sin sjel. Men hva gjelder å følge norske lover, har de ikke noe valg. Og om de skal velge hvorvidt de for eksempel vil praktisere likestilling i hjemmet, så er det et valg de også må gi sine barn. Vi kan ikke ha noe av at innvandrerbarn vokser opp uten de samme mulighetene som andre barn, sier Wikan.I FJOR HØSTET professoren storm på ny. Da fikk hun på pukkelen for å ha oppfordret norske jenter til å kle på seg, så ikke menn fra fremmede kulturer skulle føle seg fristet til å voldta dem.{ndash}Ha! Det var bare så synd at jeg ble misforstått. Det jeg forsøkte å gjøre oppmerksom på, var at en del innvandrere kommer fra samfunn med patriarkalske tradisjoner. Enkelte opererer med et kvinnesyn som er av en slik art at halvpåkledde kvinner er å betrakte som horer. Dette var ment rent deskriptivt fra min side, og skulle ikke oppfattes normativt, slik det jo ble.{ndash}La oss få det svart på hvitt her, Wikan: Bør norske kvinner få kle seg som de vil? {ndash} Ja! Norske kvinner bør kle seg akkurat slik de vil! De må bare være klar over hva slags signaler de sender ut, og hvordan disse signalene kan oppfattes av enkelte. Det er det hele, sier Wikan, som gjennom Dagbladets nettsider fikk 588 svar på klesutspillet. {ndash}Hvilken kritikk har såret deg mest opp gjennom åra?{ndash}Det var uten tvil påstandene om jeg skulle være en premissleverandør for Fremskrittspartiet. Det, og dette at jeg av en eller annen grunn skulle være imot muslimer. Det opplevde jeg som så blodig urettferdig at jeg gråt. Jeg, som har levd så mye blant muslimer, og brukt så mange år av livet mitt for å skape forståelse for islam {ndash} skulle jeg være imot muslimer?!Den bokstavelige sannheten om Unni Wikan er at hun ikke gjør en flue fortred. Da åpner hun heller vinduet.{ndash}Jeg slår aldri i hjel en mygg eller ei flue. For meg handler det ikke om religion, men om respekt for det levende. «Du ska itte trø i graset» {ndash} det lærte jeg på Bali. Derfor plukker jeg aldri blomster. Jeg elsker blomster, men plukker dem ikke, sier Wikan. EN GANG, I KAIRO, ville noen slakte ei høne til hennes ære. Wikan reagerte spontant med å forsøke å få kjøpt høna fri. For kjøtt spiser dette mennesket selvfølgelig ikke.Eller gjør hun det?{ndash}Jeg leste et sted at mannen din smører matpakkene dine?{ndash}Ja da. To knekkebrød. Alltid to knekkebrød. Ett med gulost, og ett med...{ndash}Med pølse, sto det.Professoren tar seg til munnen.{ndash}Vet du, det der har jeg faktisk aldri tenkt på.{ndash}Hva da?{ndash}At pølse er kjøtt.{ndash}Hva trodde du det var?{ndash}Vet ikke. Jeg har ikke noe med det å gjøre, det er jo mannen min som smører knekkebrødene hos oss.{ndash}Men heretter får det vel bli uten pølse, da?{ndash}Du sier noe.Den hvite, vevre kvinnen reiser seg fra stolen. Hun likner røyken fra en fredspipe.{ndash}Du sier noe. Der ga du meg sannelig noe å tygge på, du. tarjeho@online.no