Det var nok en slik mørk og mistrøstig vinterettermiddag, og Oslo lå innhyllet i tåke så rå og tjukk at jeg kjente dråper mot ansiktet, der jeg hastet østover i byen. Jeg lette etter en herrefrisør.

De fem siste åra har jeg klippet meg i området rundt Egertorget, men der er det blitt dyrt og ikke minst – tidkrevende.

Man må bestille time flere uker i forveien, og når man omsider sitter der, er det espresso, det er vask, det er hodemassasje, og håret skal ikke lenger klippes, det skal skjæres med kniv, og det er mulig at noen ser bedre ut av det, men for min del er merverdien marginal.

Håret er blitt så tynt og pistrete, og det hjelper heller ikke med føn og styling, den tid er forbi. Et slikt frisørbesøk koster gjerne 800-900 kroner, og på toppen av det kommer den glansete papirposen med sterkt anbefalte hårprodukter.