Hvor pokker er hun?

Og vi som trodde vi hadde en intervjuavtale med Anne-Cath. Vestly (83). Hun er jo aktuell med bok nummer 50.

I SNART EN TIME har vi ventet utenfor det brune rekkehuset på Bøler. Vi har ringt på døra, vi har ringt hustelefonen og vi har ringt mobilen. Vi har kikket rundt huset, og vært nedom nærbutikken. Vi har ringt forlaget og snakket med kunstnernaboen Børre Larsen, som bestemt mener at hun skulle være hjemme. Lyset står på på kjøkkenet og gardinene er ikke helt trukket fra. Nå står Børre med hodet bakoverbøyd og roper navnet hennes, nå klatrer han opp på en ustø, hvit hagestol og legger panna inntil vinduene. Rullatoren står parkert ved hundehuset. Han kikker i postkassa. Der ligger morgenavisene. {ndash}Hun pleier alltid å ta inn avisene. Dette er litt merkelig.Brått blir vi alle slått av det samme. Kanskje hun rett og slett ikke kan åpne døra, ikke kan ta telefonen, at hun ligger hjelpeløs der inne? Børre skritter av gårde etter vaktmesteren, men vaktmesteren vil ikke ha noe med dette å gjøre. Børre ringer til sønnen Jo. {ndash}Det har sikkert ikke skjedd noe, men...Jo setter seg sporenstreks i bilen og vi setter oss til å vente. Børre serverer kaffe og sjokolade, og vi gjentar hver vår gang at det sikkert ikke har skjedd noe, men...DET ER DA, halvannen time etter at vi skulle ha truffet henne, vi hører den velkjente stemmen bak hekken, der borte fra veien. Der kommer hun gående, sprell levende med to plastposer og en gul hatt på hodet. {ndash}Å!Sier hun og tar seg kokett for munnen. {ndash}Dagbladet! Jeg har aldeles glemt dere! Har dere ringt Jo også? Nei og nei. Og så har jeg glemt å ta inn avisene? Mobiltelefonen? Nei, den glemte jeg å ta med. Hoderystende flau og begeistret står hun under det store asaltreet som mannen Johan plantet i 1959, og forteller at hun satt ved PC-en, da hun plutselig kom på at hun skulle være hos fysioterapeuten og kastet seg i en drosje.{ndash}Det har noe med de 83 åra å gjøre, altså, det må ha det. Hun leter etter nøklene, låser opp. {ndash}Ja, ja, nå kommer dere til et rotehus, altså. 49 BØKER har hun skrevet, og nå kommer nummer 50. Denne gang ei bok for de voksne. Det er ting hun har skrevet og oppført gjennom et langt liv, såkalte monologer, og kommer ut både som vanlig bok og som lydbok. {ndash}Det meste skrev jeg for 40{ndash}50 år siden. Til sammen 14{ndash}15 små monologer. Jeg underholdt i Surnadal med en av dem, det var nå i pinsen, et svært uteshow. Og da leste jeg en som heter «Realskolepiken». Den handler om en realskolepike like etter krigen. {ndash}Realskolen er noen år siden?{ndash}Ja. Jo. Men det gikk fint i Surnadal. Det var akkurat slik det var, sa de. Men jeg er jo spent på hvordan det vil bli mottatt i dette århundret. Jeg er jo det.Det er barnebøkene hun er kjent for. Ole Aleksander og Aurora og Lillebror og Knerten og Guro og Monrad. Og så er det barnetimen for de minste, der hun forteller med den glødende, bølgesyngende, morgenblide, dynevarme stemmen. Det er akkurat slik hun snakker nå. Noen setninger kommer fort, noen seint, og når hun sier ja , sier hun det nesten alltid på innpust, slik at det blir som et lite gisp. Flere ganger avbryter hun seg selv med et tankefullt «Merkelig. Livet er merkelig.». {ndash}Det å virkelig bli kjent med et menneske fra det er født. Det er så mirakuløst, så storartet, sier hun. Nå snakker hun om barn. Hun har to barn og fem barnebarn. {ndash}Da Jo kom {ndash} det var bare kjærlighet. Likeledes med nummer to. Å se det lille mennesket som så fort tenker {ndash} og skjønner, sier hun mildt, undrende. Så morskt. {ndash}Hold ikke barn utenfor! Da jeg var fire år, var jeg lykkelig på Rena. Jeg husker det. Fullkomment lykkelig. Så gikk far konkurs, vi måtte selge huset, jeg så at mor gråt, far gikk rundt med sånn stiv maske, og Mentz sa ingenting. De hadde sikkert blitt enige om at lillesøster skal slippe å vite. Det var det verste de kunne gjøre.{ndash}Hvordan da? {ndash}De holdt meg utenfor. Derfor trommer jeg inn i alle voksne: Snakk med ungene. Si hva det er. Ikke være redd for at det er trist og leit. For det verste er å bli holdt utenfor. Den episoden på Rena har nok preget meg. {ndash}Hvordan har du oppdratt dine barn?{ndash}Jeg har ikke oppdratt så veldig. Men jeg har vært sammen med. Vi har snakket sammen og... Det er viktig! Snakk ordentlig med barn. Sånn klisseprat med barn er jeg ikke noe for. En baby skal du behandle som et menneske, ikke sånn lalalala. Det er et lite menneske, og de er jo så utrolig kloke. Jeg er så imponert over barna. Og forferdet over hvor fort det er å ødelegge dem. Bråbremse dem på de gale punktene. Hun ser tankefullt og trist ut i rommet, men så glimter det til igjen. {ndash}Det er noen som liker å narre barn, det er forferdelig simpelt. Det tåler jeg ikke. Jeg opplevde en gang en hund som ble gjort narr av, en elghund. Det var en som ertet den med en sukkerbit på snuten, eller noe sånt noe. Det uttrykket til den hunden har jeg aldri glemt. De har sine følelser, de også. DET KAN IKKE ALLTID VÆRE LIKE LETT å hete Anne-Cath. Vestly, når alle hun treffer på sin vei forventer at hun skal være barnetimeblid. Men hun tror ikke at noen forventer det. {ndash}Nei, nei. Det tror jeg ikke de gjør, altså. Og det hender at jeg er morsk. Noen ganger er jeg så sliten i hodet, og da sier jeg bare at jeg ikke orker mer. Jeg er kanskje blitt litt sånn...Hun ser seg rundt, bøyer seg fram, sier: {ndash}...litt sånn fort i munnen! {ndash}Fort i munnen? {ndash}Ja. Det er ikke akkurat det at jeg vil drepe noen, men er det noe jeg føler hardt for, så sier jeg ifra. Jeg kan plutselig eksplodere. {ndash}I hvilke situasjoner da? {ndash}Jeg vet ikke. Jeg var vettskremt som barn, og det tok lang tid før jeg ble modig. Men nå når jeg er blitt så gammel, slipper jeg meg mer løs, og da hender det at jeg blir litt for modig, og da tenker jeg: «Hva er det du driver med nå?» {ndash}Jeg leste at du ble sint under et intervju med Kvinner og Klær i vår?{ndash}Ja, sier hun på innpust. {ndash}Og det er nok det sinteste jeg har vært. De sa at jeg hadde lovet dem et intervju, men jeg var så sliten og ba om å få slippe, men det gikk ikke, sa de. De hadde satt av plass, eller hva det var. Så jeg møtte dem på Blom. {ndash}Du gikk midt i intervjuet?{ndash}Jeg var ikke noe hyggelig, og det er jeg lei for nå. Stakkars journalisten, hun var jo så ung, jeg tror hun var helt grei. Jeg vet ikke hva jeg var, men jeg var ikke noe god den dagen. {ndash}Det var et fint intervju der du fikk vist en annen side av deg? {ndash}Ja, akkurat. Jeg slapp å late som . {ndash}DEN MÅ JO være her et sted... Øynene myser rundt i det formiddagsstille rommet. I en times tid har vi sittet i hennes ualminnelig rotete hjem, og nå har hun begynt å klø i øynene. Hun skulle ha dryppet dem med en sånn liten hvit en , som hun sier, men å finne en sånn liten hvit en , er så godt som umulig. Det er nesten ikke gulvplass, det er tepper, stoler, bord, der står et staffeli, der en byste av Alf Prøysen, der en Spellemannpris, og overalt ligger aviser, plastposer, klær, bøker, brev, blader. {ndash}Har du det alltid så rotete? Hun puster tungt. {ndash}Det er litt opp og ned. Jeg rydder litt av og til, men nå har jeg ikke hatt tid. Hun drar seg opp av stolen, blir stående litt ustø, nøler. Ser på oss, sier: {ndash}Ja, det er ikke uvanlig at jeg leter etter noe. {ndash}Du har kanskje et system i rotet?{ndash}Jeg hadde det. Det er en sånn liten hvit... Kanskje jeg har lagt den på soveværelset? Jeg tror kanskje det, sier hun og går med rolige skritt mot trappa. Hun roper at vi «må komme og se den flotte heisen». En trappeheis. Det durer i veggene, hun smiler og vinker fra stolen, mens hun langsomt stiger mot andre etasje. {ndash}Den bruker lang tid. Det er en sånn tenkeheis. Etter noen minutter kommer hun durende ned igjen. {ndash}Nei, vi blåser i det, sier hun, men så leter hun likevel litt på kjøkkenet. Flytter nølende på noen aviser. {ndash}Nei, vi gir oss. Jeg finner den nok. Skal jeg lese litt for dere nå? Skal jeg snakke enda mer? Ja, da får vi gjøre det, da. {ndash}HVA ER DET VERSTE med å bli gammel? {ndash}Det er vel det at man plutselig får en litt annen tilværelse. Jeg har mistet mannen min. Og i vår mistet jeg broren min. Det er veldige overganger, det. Jeg har alltid vært et alenemenneske, og jeg liker det. Det er ikke alltid en tragedie å være alene. Men av og til så er det det. Da er det vondt. Man savner. Det er klart. Hun ser ut i rommet, øynene er blanke.{ndash}Men så har jeg to hyggelige sønner, Jo og Håkon, og vi passer på å ringe hverandre, og er sammen mye om sommeren på hytta vår. Akkurat nå arbeider jeg mye med Jo i forbindelse med lydboka. Og når jeg reiser til Stavanger, kan jeg besøke Håkon, som spiller klarinett i symfoniorkesteret. {ndash}Er det andre ting som er vanskelig med alderdommen? {ndash}Jeg blir fort sliten. Det er ikke noe morsomt. Men ellers? Nei, jeg er ikke opptatt av det der, jeg, sier hun, og nå blir hun morsk igjen: {ndash}Unnskyld at jeg sier det, men jeg går ikke og nitenker på hvordan det er å være gammel. Hvorfor skal jeg gå å nitenke på at jeg er blitt gammel?{ndash}Unnskyld. {ndash}Jeg er mer opptatt av å tenke på hva jeg har lyst til å gjøre, hva jeg skal få gjort. Og jeg er ikke avhengig av å snakke med noen bestandig. Det er jeg slett ikke, det er jo dem som ustanselig må snakke med noen. Det synes jeg må være dønn slitsomt. Hun sier ikke mer, ser ut i rommet, tvinner et knippe nøkler mellom fingrene. {ndash}Når jeg sitter nå og snakker, så tenker jeg: Nå er du ikke deg selv. Nå sitter du og later som du er noe annet enn du er . Jeg føler meg liksom ikke noe... Kan vi ikke snakke om noe annet? Lapskaus, for eksempel. {ndash}Lapskaus?{ndash}Jeg snakker jo bare om meg selv. Det er ikke det som er vitsen med å leve. {ndash}Men i intervjuer må man snakke om seg selv? {ndash}Jo da. Men når du spør om det ene og det andre så begynner jeg å tenke: Hvem er jeg egentlig? Jeg synes ikke det er så lett... Jeg vet ikke. Man kan bli sliten av å tenke på hvem man egentlig er. HUN FORTELLER OM TURENE i Østmarka og på fjellet. Om det å være et lite sandkorn under evigheten, for det er slik det føles. Hun snakker om å hvile middag, først en halv time med Dagsavisen, så en halv time søvn, og når hun snakker om det, begynner hun å humre.{ndash}Jeg er ikke kjempeflink på kjøkkenet, men så var det en dag jeg liksom skulle ta meg sammen, da. Og så tenkte jeg at karbonade er sikkert enkelt å lage, så jeg kjøpte karbonadedeig. Men så var det så vanskelig i kokeboka, så jeg tenkte: «Ja, ja, jeg får gjøre det på min egen måte.» Så jeg la flatbrød i melk.{ndash}Flatbrød i melk?{ndash}Jeg skulle vel hatt kavring, men det hadde jeg ikke. Så stekte jeg masse løk og purre og gulrot, og blandet det sammen med deigen. Men det ble så grått og trist, og vet dere hva jeg gjorde da? Jeg hentet en pose spinat og pusjet den oppi så det i hvert fall ble grønt øverst, sier hun, tenker gjennom om hun fikk med seg alle ingrediensene. Hun nikker. {ndash}Var det godt? {ndash}Det ble ikke så ... vondt. Jeg frøs ned halvparten, så nå har jeg middag stående i kjelleren. {ndash}Hva bruker du ellers penger på?{ndash}Drosjer! Det er nok det verste, og det beste. Jeg kan ikke klare meg uten dem. Jeg har det så travelt. Ellers så kjøper jeg litt rødvin. Jeg sitter her alene og koser meg med et glass vin og musikk og leser og tenker. Men aldri ei hel flaske. Å nei, ikke mer enn sånn, sier hun og viser med tommel og pekefinger. {ndash}Det tror jeg er litt lurt. Det var ei tid jeg syntes at det rant litt over, og da hadde jeg ikke noen glede av det. TIDLIG I HØST kunne de av oss som leser Se og Hør se et bilde av Ari Behn og Anne-Cath. Vestly. Han i sølvfargede skinnbukser og svarte boots, hun i mintgrønn fritidsdress og gul hatt. De var på Gyldendals årlige høstfest. {ndash}Så du det? Det var jo et livlig selskap. Jeg var i så godt humør den kvelden. Vi fikk både god mat og drikke, og jeg ble modig på å snakke med mange folk. Jeg fikk hilst på Gro Harlem Brundtland også. {ndash}Å?{ndash}Ja, ja, jeg løp bort til henne og sa: Jeg er så stolt av deg! Og så hilste jeg på Tor Obrestad, og Lise Fjeldstad var der, og... {ndash}Og Ari Behn?{ndash}Ja, men der var jeg helt uskyldig. Der kom det to fotografer mot meg og ville ha et bilde av Ari Behn og meg sammen. Og jeg tenkte: Ari Behn?{ndash}Du visste hvem han var? {ndash}Jeg vet jo hvem han er, men jeg var i en helt annen verden og skjønte ikke hva de snakket om. Og så kom han, og han var jo minst like forundret som meg. Så sto vi der og så på hverandre et lite øyeblikk, og jeg sa: «Du har vel strevd hardt med den nye boka di nå, tenker jeg.» Og så var det ikke mer. Men det ble et nydelig bilde, da. I et intervju for noen år siden uttalte hun at livet hadde lært henne en ting: «Betrakt angsten som en god venn, den er trofast.» {ndash}Ja, sier hun. {ndash}Jeg har hjulpet meg selv med det. Jeg har hatt ordentlig, skikkelig angst, og da har jeg sett den rett i øynene. Det har hjulpet meg. Allerede som barn slet jeg med en sånn uvirkelighetsfølelse. At jeg ikke var noen. At jeg var uvirkelig. Jeg kan ikke forklare det. Jeg nærmer meg det nå. Jeg får det når jeg blir sliten. {ndash}Skal vi gi oss? {ndash}Ja. Det gjør vi. Hun slår ut med armene. {ndash}Jeg er veldig glad i dette huset.{ndash}Fordi du har så mange gode minner? {ndash}Det også. Men jeg sitter ikke her ustanselig og husker tilbake. Jeg er glad i huset. Nå! Når vi sitter her nå. Er det ikke merkelig?

    hallgeir.opedal@dagbladet.no

Foto: Agnete Brun
<HLF>Fikk svi:</HLF> I Barnetimen på NRK fortalte Anne-Cath. at barna har ligget i mammas mage. Det førte til moralistiske og hysteriske angrep - i aviser, brev og på telefon. Foto: Scanpix
<HLF>Stas:</HLF> I 1994 fikk Anne-Cath. Vestly Norsk kulturråds ærespris på 250 000 norske kroner. Her i Den Gamle Logen i Oslo dronning Sonja. Foto: Scanpix Foto: Scanpix
<HLF>Pen pris:</HLF> Liv Ullmann, Gro Harlem Brundtland og Anne Cath. Vestly har alle fått Peer Gynt-statuetten. I 1997 var det Gros tur.
<HLF>Gammelt vennskap:</HLF> Skuespiller Liv Dommersnes og Anne-Cath. Vestly har vært venninner siden 40-tallet. Foto: Mette Randem
<HLF>I heisen:</HLF> Hjemme på Bøler har forfatteren fått montert heis i trappa. Foto: Lars Eivind Bones