Hvor sk al de bo?

15 000 nye asylsøkere ventes til Norge i år. Det er mer enn dobbelt så mange som i fjor. UDI finner ikke plass til dem og kommunene vil ikke ha dem.

Det er ettermiddag på Tanum transittmottak i Bærum, et av de største asylmottakene i Norge. De tre blokkene med 330 plasser er fylt til randen. I går sendte mottaksledelsen fjorten asylsøkere videre til teltleiren i Lier for å gjøre plass til flere.

Tanum er de nyankomnes første stoppested. De blir fraktet hit av politiet, slik at de kan bli registrert, få en kjapp helsesjekk, bli tuberkulosetestet og gjennomføre sitt første intervju med UDI. Før pleide asylsøkerne å være på Tanum i inntil tre uker. Nå er pågangen så stor at de bare får bli i åtte-ni dager, før de transporteres ut til mottak andre steder i landet. De fleste som kommer nå er fra Somalia, Irak og Palestina. På den asfaltbelagte plassen mellom de lave, røde, treblokkene sitter, står og går et hundretall menn, kvinner og barn - de fleste kledd i grå og hvite grilldresser, som er standard førstegangsutstyr fra UDI.

- Jeg betalte menneskesmuglere 12 000 dollar (cirka 62 000 kroner, red.anm.) for å komme meg ut av Irak, forteller Kusay Salman Bareas (25).

- Jeg solgte alt jeg eide; den lille klesbutikken jeg drev ved siden av studiene og min mors bryllupssmykker.

Første stoppested for Salman var Hellas. Der bodde han på gata i ni måneder, før han ble kastet ut og kom seg videre til Norge.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Det er umulig for meg å bo i Irak akkurat nå. Jeg er sunnimuslim og militsen er ute etter meg. Jeg studerte psykologi ved universitetet i Bagdad, men hele tida var det bilbomber og mennesker som ble drept utenfor. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å flykte. Jeg håper jeg kan dra tilbake til Irak om noen år, men i mellomtida drømmer jeg om å få fortsette utdannelsen min her i Norge. Jeg har hørt så mye bra om Norge. Dette er et humant land som behandler flyktninger bra. Norge er ikke som Hellas. Jeg tror jeg vil få det godt her, mens jeg venter på at jeg kan dra hjem igjen.

Ved siden av Kusay sitter kameraten Wisam Abd Alarahem (23), som også er fra Irak. Han er stille. Øynene hans er store og brune. Han ser yngre ut enn han er, nesten jenteaktig med spede, litt framoverbøyde skuldrer. Han rister på hodet når tolken oversetter samtalen rundt bordet. Han vil ikke si noe. Sitter bare der med det store blikket sitt.

Det er 42 millioner mennesker på flukt i verden i dag. Størsteparten, rundt 26 millioner, er på flukt i eget land. Av dem som kommer seg ut, ender de fleste opp i fattige naboland - som også sliter med indre uroligheter og konflikter. Fattige Tanzania er verdens mest sjenerøse land i så henseende, og har tatt imot en strøm av flyktninger fra nabolandene, opplyser Flyktninghjelpen. Pakistan mottok i fjor 2,4 millioner flyktninger, og voldsherjede Palestina har så langt tatt imot 1,8 millioner.

TRENGER PLASSER: UDI har behov for 5000-7000 nye mottaksplasser innen utgangen av 2008. Minst 600-800 asylplasser er blitt stoppet det siste året, fordi kommunene nekter. Foto: STIAN ANDERSEN
TRENGER PLASSER: UDI har behov for 5000-7000 nye mottaksplasser innen utgangen av 2008. Minst 600-800 asylplasser er blitt stoppet det siste året, fordi kommunene nekter. Foto: STIAN ANDERSEN Vis mer

- Det er de aller færreste flyktninger som kommer til Vesten, sier avdelingsleder i NOAS, Sylo Taraku.

- Og svært få av disse kommer til Norge.

Det antas at 15 000 nye asylsøkere vil komme til Norge i år, det vil si mellom 30 og 60 personer om dagen. I juni alene kom mer enn 1000 nye flyktninger til Norge. Det er 120 prosent flere enn i fjor på samme tid. Norge trenger flere tusen nye mottaksplasser innen utgangen av året. UDI har i et brev til landets ordførere appellert til frivillige organisasjoner om å hjelpe til med å skaffe plasser til dem. Tre anbudskonkurranser er utlyst, den fjerde er i gang. Ved forrige utlysning var behovet 3000 plasser, resultatet ble 1720. Tanum Transittmottak er vedtatt nedlagt fra 31. desember 2010, blant annet fordi naboer og lokalsamfunn mener det er «for mye reking i gatene» ifølge Budstikka.

Jawida Salih (38), mannen hennes og de tre barna har vært på Tanum i fem dager. De jobbet begge som engelsklærere hjemme i Ramallah i Palestina, da mannen til Jawida, som var medlem av PLO-partiet Fatah, ble truet på livet av en slektning i Islamsk hellig krig. Da broren hans ble drept, hadde ikke familien noe annet valg enn å flykte.

- Jeg er glad for at vi har kommet til Norge, sier Jawida.

- Norge er et av de mest demokratiske og humane landene i verden. Vi vet at vi vil bli godt mottatt her. Jeg håper at vi snart kan begynne å lære oss norsk og at barna får begynne på skolen igjen. Jeg drømmer om å få meg jobb som lærer og begynne på nytt i Norge. Her er barna mine trygge. Hjemme i Ramallah kunne jeg aldri slippe dem ut av huset alene.

Jawida nekter å tro at Norge har bygd teltleirer for å få plassert asylsøkere.

- Det er tull, det kan ikke være sant, sier hun.

Hvor sk al de bo?

- Et land som Norge ville aldri ha gjort noe sånt.

Fungerende mottaksleder Rodi Ilgen forklarer henne at, jo, det stemmer. Jawida ser sjokkert ut.

- Hvorfor har de gjort det? Er det for å skremme flyktninger fra å komme til Norge?

Wisam fra Irak følger med på samtalen med det samme, uttrykksløse blikket han har hatt hele tida. Han smiler ikke, rynker ikke panna, viser ingen mimikk i det hele tatt mens folk forteller om drømmene sine: Utdannelse, bolig, jobb og et fredelig liv i Norge, som alle mener er et av verdens mest humane land.

- Hva drømmer du om, da? spør tolken. Wisam svarer ikke, men begynner forsiktig å dra T-skjorta ned over venstre skulder.

- Min største drøm er å få fjernet de kulene jeg har i kroppen, sier han og viser fram flere røde arr.

- Jeg bor gjerne i telt, jeg skjønner ikke hva som er problemet med det. Jeg vil mye heller bo i telt resten av livet enn å dra tilbake til Irak.

Wisam og tolken snakker litt sammen på arabisk, før tolken snur seg og forklarer at Wisam fikk kulene i kroppen da han var vitne til at familien hans ble skutt under et attentat i Bagdad i fjor. Wisam var den eneste som overlevde.

- Norge er forpliktet til å gi beskyttelse til mennesker på flukt, understreker kommunikasjonsdirektør i UDI, Agnar Kaarbø.

- Å skaffe plasser til disse menneskene er en nasjonal dugnad, der alle må ta i et tak.

En av kommunene som har måttet ta i et tak, er Lødingen kommune i Nordland. Tidlig i vår fikk kommunestyret vite at det skulle opprettes asylmottak på gamle Lødingen Hotell, midt i sentrum. 1. april fikk resten av lødingsværingene og nærmeste nabo til hotellet, familien Nilsen, beskjed. Allerede i juni ankom de første asylsøkerne. Motstanden var stor. Ansatte på ICA gikk ut i Harstad Tidende og truet med å si opp jobben, mens sjefen for den lokale Narvesen-kiosken sa han ville legge ned bedriften.

- Vi fikk jo vite dette den 1. april, sier Carina Nilsen, mens hun serverer kaffe i hagen til familiens store, gule trevilla bare tjue meter fra asylmottaket.

- Vi trodde først at det var en aprilspøk. Det var det dessverre ikke.

- Vi har prøvd å selge huset, men det er nok umulig nå, legger ektemannen Robert til.

- Verdien av huset er blitt så forringet, mener han.

Familien Nilsen har ikke fått ny takst på huset etter at mottaket kom. De la det ut for salg før mottaket var planlagt, uten å få respons. Nå har de bestemt seg for å prøve igjen. Et annet hus, som ligger midt mellom familien Nilsens og asylmottaket, har vært til salgs i mange år uten at interesserte kjøpere har meldt seg. Nå leier mottaket andre etasje av huset til sine beboere.

- Folk ringer oss og sier at de synes synd på oss, forteller Carina.

- De sier at de gjerne skulle dratt i gang en kronerulling, så vi kunne kommet oss bort herfra. Hadde det bare vært Robert og meg, så hadde det ikke vært noe problem, men barna blir mer utrygge. Ikke at vi tror at alle der borte er pedofile, men vi vet jo ikke. Her dreier det seg om enslige gutter i tjue- og trettiåra, det er klart at de synes det er spennende med unge jenter. For dem er det kanskje naturlig at en 13- eller 14-åring er klar for både å gifte seg og mer, ikke vet jeg, men mine unger er nå i hvert fall ikke klare for det.

- Jeg er helt enig i at vi må hjelpe mennesker på flukt, men jeg synes ikke vi skal ta inn så mange som vi gjør nå. Det er som mamma sa til meg på telefonen i går, etter at hun hadde hørt på radioen at det skulle komme 15 000 nye asylsøkere til landet bare i år: det er like før det blir like mange innvandrere som nordmenn her i landet!

Carina heller mer kaffe i krusene.

- Lødingen er en veldig liten plass. Vi er bare 1700 innbyggere. Når vi får over 160 asylsøkere hit, så utgjør det nesten ti prosent av innbyggertallet. Hvordan i all verden skal vi klare å integrere dem? De burde ha plassert dem på den nedlagte militærleiren utenfor byen. Der er det ingen naboer. Hadde det enda vært barnefamilier de plasserte her. Flere av dem som ble igjen fra forrige gang vi hadde mottak her, har barn som går på skolen. De er flotte folk som er engasjert i lokalsamfunnet og stiller opp på idrettsarrangementer. Barnefamilier vil vi gjerne ha, men ikke masse enslige menn. Det blir for mye.

Lødingen kommune hadde asylmottak i fem år, før det ble nedlagt i 2006. Dette mottaket lå også på Lødingen Hotell - et slitent betongbygg i 70-tallsarkitektur. Resepsjonen og baren er fortsatt intakt, oppholdsrommet er dekket av mørkerødt vegg-til-vegg-teppe. Ei prangende lysekrone i taket vitner om fordums glansdager med disco og lørdagsdans. Innenfor oppholdsrommet ligger kjøkkenet; et stort, åpent rom med seks komfyrer plassert i midten og benker langs veggene. Det er varmt, og lukta henger fortsatt igjen etter gårsdagens middagskoking. I de lange korridorene hviner en liten gutt av gårde på en trehjulssykkel, en annen sparker fotball. Det er ingen plass til å leke utenfor hotellet, der går bilveien rett forbi.

- Folk pleier å ta med seg middagen opp på rommene sine, sier mottaksleder Tom Helge Birkestrand. Han bekrefter det Carina Nilsen sier om at de fleste av beboerne er enslige menn.

- Av rundt 160 beboere er vel 90 prosent menn. Vi har en oversikt over dem her, sier han og peker på tre korktavler på veggen. Passfotoer i svart/hvitt henger tett i tett på tavlene som representerer asylmottakets forskjellige boliger i Lødingen.

- Men det er mange trivelige karer. Han der for eksempel, sier Birkestrand og peker på bildet av en mørk mann i tretti-førtiåra.

- Han er veldig hyggelig og positiv, hjelper til med ting hele tida.

Det er et stort behov for informasjonstiltak når det gjelder asylsøkere i Norge, mener avdelingsleder i NOAS, Sylo Taraku.

- Både for å motvirke avstanden mellom asylsøkerne og det norske samfunnet, og for å motvirke frykt. Nordmenn må informeres om hvem disse asylsøkerne er og hvorfor de kommer hit. Det er ikke bare asylsøkerne som må lære seg om norsk kultur, nordmenn bør også lære om dem. Det vil lette integreringen, mener han.

- Vi er blitt kritisert for å gi dårlig informasjon til kommunene i forbindelse med opprettingen av asylmottak, sier kommunikasjonsdirektør i UDI, Agnar Kaarbø.

- Det har vi tatt til etterretning. Informasjonen til kommunene skal bli både bedre og raskere. Den siste tida har UDI deltatt på en rekke folkemøter, vi oppdaterer nettsidene våre hver dag og har laget brosjyrer. Vi har også et eget informasjonsprogram for asylsøkerne. I driftsreglementet for asylmottak står det dessuten at mottaket skal ha kontakt med den enkelte kommunen.

I etasjen under kontoret til asylmottaket står daglig leder av Narvesen-kiosken, Sigfred Olsen. Han sier at han foreløpig ikke vil legge ned kiosken, selv om han for noen uker siden sa til Harstad Tidende at han anså det for å være den eneste mulige løsningen.

- Sist stjal de hele tida, sier Sigfred, som ikke ønsker å ha bilde av seg selv på trykk.

- Det var helt vilt. De kom inn her og spiste smågodt rett fra beholderne og bare flirte av betjeningen.

Det er ikke bare Sigfred som mener det var mye tyveri og nasking sist gang det var mottak på Lødingen. Flere Magasinet snakker med forteller om sykkeltyverier, nasking av matvarer på ICA og Prix, ja til og med gulvtepper som hang til lufting.

- De stjal dem så de kunne bruke dem som underlag i moskérommet de hadde laget seg oppe på hotellet, forteller en lødingsværing som helst vil være anonym.

Fungerende lensmann for Lødingen og Sortland, Bjørn Johansen, bekrefter at det var enkelte episoder av vinningskriminalitet sist Lødingen hadde asylmottak.

- Det var enkelte episoder, ja, men ikke så mange anmeldelser. Vi har derfor ingen tall eller statistikk på forekomsten av denne typen vinningskriminalitet i den aktuelle perioden.

Tor Borkøy fra Kirkenes driver butikk på hjul. Med en buss fullastet av over 8000 matvarer fra fjerne himmelstrøk, kjører han fra mottak til mottak i Nordland og selger ting asylsøkerne ikke får kjøpt i de vanlige matvarebutikkene i regionen. Han parkerer utenfor Lødingen Hotell samme kveld som beboerne har fått utbetalt de 1500 kronene de får hver fjortende dag. Bussen blir raskt full av begeistrede menn og kvinner. Tor Borkøy sitter rolig og smilende bak rattet og forklarer priser på engelsk, mens andre oversetter til arabisk, kurdisk og amharisk. Han har drevet denne virksomheten i åtte år og aldri hatt problemer med nasking eller svinn.

Hos Narvesen sier Sigfred Olsen at han er forbauset over hvor bra det har gått med de nye asylsøkerne denne gangen.

- Det er helt annerledes nå. Ingen har stjålet noe. Jeg vet ikke om de har blitt advart før de kom hit eller hva det er. Jeg syns det er greit at Lødingen har fått mottak igjen, men det er altfor mange her. Vi aner ikke hva slags folk vi får. Hvis bare halvparten av dem som er her nå blir igjen i Lødingen, synes jeg det er for mye. Det blir jo som nede hos dere i Oslo der halvparten av innbyggerne snart er innvandrere. Dere må vel snart begynne å gå med burka der nede.

Sigfred ler.

- Men det er ille når de begynner med kniver og sånn. Det var jo tre ungdommer som skulle drepe seg selv der oppe.

Det ble slått stort opp i Harstad Tidende da tre kurdiske gutter truet med selvmord den første uka i juni i år. De ville bort fra Lødingen og tilbake til mottaket de kom fra. Lødingsværingene ble redde og gikk omveier rundt mottaket når de skulle til byen.

- Det var overhodet ikke snakk om reelle selvmordsforsøk, sier mottaksleder Tom Helge Birkestrand.

- En av dem rispet seg litt i armen, den andre kastet seg utfor en liten skrent og en av dem satt på rommet og truet med å hoppe ut vinduet. De gjorde det for å få oppmerksomhet. De hevdet selv at de var mindreårige, men en tanntest ved Universitetet i Oslo viste at de mest sannsynlig er eldre enn de gir seg ut for å være. De ville tilbake til Hvalstad asylmottak for mindreårige, fordi de regnet med at hvis de bodde der, ville de automatisk få oppholdstillatelse i Norge. Det er veldig synd når avisa blåser sånne episoder helt ut av proporsjoner. Den ene av guttene er nå flyttet til et annet mottak og de to som er igjen fungerer mye bedre.

Oppe på rommet bedyrer de to gjenværende guttene, Ari Abdulrazza Mohammed og Anisa Ahmetasevic, at de er 16 år - selv om tanntestene til UDI viser noe annet.

- Alt vi vil er å bli sendt tilbake til Hvalstad, sier Ari.

- Her er det bare voksne og nesten ingen ungdommer som oss.

To dager seinere skyter ukjente gjerningsmenn mot Hvalstad Asylmottak i Asker. En 16 år gammel somalisk gutt blir livstruende skadet. Skuddene faller på Quislings fødselsdag den 18. juli, og politiets hovedteori er at skytingen var rasistisk motivert. Skuddene er hovedsak i mediene i noen dager. Så blir det stille. Veldig stille.

Lørdag 2. august går barneombud Reidar Hjermann ut i Dagsavisen og sier at denne saken krever mye sterkere fordømmelse enn den hittil har fått: «Her er et barn under offentlig omsorg skutt med gevær. Det er en svært alvorlig nasjonal hendelse og helt forkastelig,» sa Hjermann og undret seg over om det i Norge er mindre interessant når et asylbarn blir skutt enn når andre blir skutt.

I oppholdsrommet på Lødingen Hotell sitter Ahmed (28) og Mohammud (29) og ser på tv. Det er tidlig om morgenen og de fleste av beboerne sover.

- Folk sover mye her, det er ikke noe annet å gjøre, sier Mohammud.

- De prøver å få tida til å gå. Alle sitter bare og venter på å få søknadene sine behandlet.

Ahmed og Mohammud representerer de mest upopulære asylsøkerne blant nordmenn i dag: De er enslige menn, og de er fra Somalia. Men det vet ikke Ahmed og Mohammud. De har akkurat kommet til Norge, og i dag er de bare glade: De har fått innvilget midlertidig arbeidstillatelse.

Det er altfor vanskelig for asylsøkere å få midlertidig arbeidstillatelse i dag, mener Sylo Taraku i NOAS.

- De som er så heldige å få arbeidstillatelse får likevel ikke opprettet bankkonto, noe som igjen gjør det vanskelig å skaffe seg arbeid. Asylsøkere er svært sårbare i den forstand at de ikke har kontroll over sine egne liv. Alt de skal foreta seg er opp til andre, framtida deres avgjøres av andre. Dette skaper ofte avmaktsfølelse. Det er viktig at ventetida fylles med meningsfull aktivitet, opplæring for eksempel. Og da mener jeg ikke bare norskopplæring, selv om det også er viktig. Opplæring i samfunnsmessige spørsmål og konfliktløsning vil være verdifullt også for dem som får avslag og blir sendt hjem.

Marit Vikjord og Grete Pedersen har tatt initiativ til ei frivillig integreringsgruppe i Lødingen.

- Forrige gang det var mottak her hadde vi også integreringsgruppe, og da fikk vi til en fadderordning, forteller Vikjord.

- Folk fra Lødingen tok seg av en enkeltperson eller en familie på mottaket. Flere av dem som var faddere da, holder fremdeles kontakt med asylantene selv om de har flyttet.

- Men det er ingen tvil om at det er sterke krefter her som ikke ønsker asylmottak, understreker Pedersen.

- Fremskrittspartiet er det største partiet i Lødingen. Og selv om alle de andre partiene gikk sammen i en koalisjon mot FrP ved forrige valg, har partiet stor innflytelse. De er veldig flinke til å bruke lokalmediene til å fremme sitt syn. Det er likevel litt artig å se at mange folk som var veldig negative før mottaket kom, nå er blitt så positive at det ikke er til å tro. Mye handler om ren fremmedfrykt.

Det er absolutt håp for Lødingen, mener de to damene, men de understreker at hvis det hadde vært folkeavstemning om asylmottak i Lødingen i dag, så ville det nok blitt nedstemt.

- Dessverre, men jeg er helt sikker på at det vil bedre seg utover høsten når folk blir mer vant, akkurat slik det gjorde sist. Asylsøkerne er jo ikke et problem for oss, men en ressurs, mener Vikjord.

Ordfører Vibeke Tveit (Ap) er enig.

- Mottaket gir arbeidsplasser, og det var et samlet kommunestyre som til slutt stilte seg bak etableringen av det nye mottaket. Vi velger å se positivt på dette og betrakte asylsøkerne som en ressurs for kommunen. Etter hvert som flere får midlertidig arbeidstillatelse har vi også inngått et samarbeidsprosjekt med mottaksledelsen om forskjønning av Lødingen.

Lødingen ønsker å satse mer på turisme, men har hatt for lite ressurser til stell av fellesarealene. Det har irritert eieren av overnattingsstedet Centrum Overnatting, som derfor donerte en kantklipper og verneutstyr til asylmottaket.

- Nå er vi i full gang med å lære opp fire karer, forteller Tom Helge Birkestrand.

- Det er en vinn-vinn situasjon. Kommunen får ryddet opp i fellesarealene, og noen av asylsøkerne får noe meningsfullt å fylle ventetida med.

Ahmed og Mohammud stiller seg i kø på Lødingen lensmannskontor for å få utlevert arbeidstillatelsene. Ingen av dem har bankkonto, men de håper de vil klare å få lønnet arbeid likevel. De er villig til å ta hva som helst.

Begge snakker flytende engelsk og fikk god utdannelse hjemme i Mogadishu, før alle skoler ble stengt. Begge har måttet la kona bli igjen i den krigsherjede byen. Ahmed har i tillegg etterlatt seg fem barn. Som familiens overhoder er det deres plikt å sørge for å finne trygghet og levebrød for familien.

- Det var ikke mulig å få med seg alle sammen. I Mogadishu er det hver mann for seg selv nå. Men jeg håper jo å få dem i sikkerhet her i Norge til slutt. I mellomtida vil jeg tjene opp penger og sende til dem, så de kan komme seg ut av Somalia.

Politimannen bak skranken stempler papirene og ber dem forlate politistasjonen.

- Mogadishu er helvete på jord, sier Mohammud stille.

Vi går til fots de snaut to kilometerne tilbake til asylmottaket. Mohammud begynner å fortelle om sist vinter. Om at store deler av Somalias hovedstad Mogadishu lå øde, mens flere hundre tusen mennesker presset seg sammen i hus og leiligheter i andre bydeler. De var flyktninger i sin egen by. I en av disse bydelene våkner Mohammud og kona til lyden av maskingevær og rakettdrevne granater utenfor. Da han var liten våknet Mohammud til lyden av trafikk, barnelatter, skrik og skrål, men det er lenge siden. Lyden av Mogadishu er ikke lenger lyden av to millioner innbyggeres høylytte og glade turer til markedet, skole og jobb. Lyden av Mogadishu er blitt lyden av død.

Til sammen er nærmere en million mennesker drevet på flukt i Somalia siden 1991. Mer enn seks tusen sivile ble drept bare i 2007. Mohammud liker å gå. Han sier det gir tankene hans luft. Det er strålende sol, og snøkledde, nordnorske fjell kneiser mot den isblå himmelen mens måkene skriker over havet. Tyske, italienske og norske turister kommer hit hver sommer. Mohammud er her fordi han ikke har noe valg.

- Jeg har sett så mange døde mennesker, sier Mohammud og rister på hodet.

- Det er kaos i Somalia, fullstendig anarki. Det er vanskelig å snakke om alt som har skjedd meg hjemme i Mogadishu. Jeg er redd for å bryte sammen, og det kan jeg ikke. Jeg må holde meg sterk for kona mi som er igjen der alene. Jeg er redd for henne.

Neste morgen våkner Lødingen til blå himmel, måkeskrik og avisforsider som presenterer hvordan Norge vil se ut hvis Siv Jensen og Norges største parti vinner stortingsvalget neste år. «Slik blir Sivs Norge» roper avisforsidene. Diskusjonen går høylytt nede på uterestauranten ved havna. FrP har lansert sin 100-dagersplan, og en kar med skyggelue, stort grått skjegg og snadde leser høyt for kameratene sine. Kommer Frp til makta skal antall asylsøkere reduseres med nitti prosent, og de som kommer gjennom nåløyet skal plasseres i «asylfengsel». FrP vil fysisk avgrense asylsøkernes mulighet til å bevege seg fritt mens de venter på at søknaden skal bli behandlet. Mannen slutter å lese og setter snadda inn i munnviken igjen.

- Nja, det derre blir no kanskje litt førr drøyt syns æ. ■

magasinet@dagbladet.no

UPOPULÆRE: Mohammud (t.v.) og Ahmed er de minst populære asylsøkerne i Norge. Enslige menn fra Somalia.
VIL FLYTTE: Familien Nilsen bor tjue meter fra Lødingen asylmottak. - Vi er bare 1700 innbyggere. Når vi får over 160 asylsøkere hit, så utgjør det nesten ti prosent av innbyggertallet. Hvordan i all verden skal vi klare å integrere dem? spør Carina Nilsen.
HÅPER PÅ JOBB: Ahmed venter på å få utlevert arbeidstillatelse på Lødingen lensmannskontor.