KONTROVERSIELT IKON: Roald Amundsen har aldri sluttet å fascinere. Foto: Lars Eivind Bones
KONTROVERSIELT IKON: Roald Amundsen har aldri sluttet å fascinere. Foto: Lars Eivind BonesVis mer

Hvordan døde egentlig Roald Amundsen? Polfarer Monica Kristensen har gjort funn 
hun mener vil forandre historien

Roald Amundsen risikerte livet for å bli husket som helt. 

«Stakkars deg, Roald», sier polarforsker og forfatter Monica Kristensen.

Hun står i tovet ullkåpe med isbjørnmotiver utenfor Roald Amundsens sveitservilla ved bredden av Bunnefjorden i Svartskog.

Lufta er rå, det er bitende kaldt, og hun snakker med en mann som forsvant i isødet for snart 90 år siden.

Huset og inventaret står som da den fallerte polarhelten forlot det i juni 1928. Hans bitre rival Umberto Nobile hadde havarert med luftskipet «Italia» på vei fra Nordpolen til Svalbard. Amundsen hev seg med i redningsaksjonen. Han vendte aldri hjem.

Men for Kristensen er det som om han fortsatt befinner seg her, med tynt hvitt hår og et slitent drag over gråblå øyne i et furet ansikt.

- Jeg har levd så lenge sammen med ham og blitt så glad i den gamle gubben. Han står meg veldig nær. Jeg vet ikke hvor mange ganger om dagen jeg sier «stakkars deg, Roald».

- Jeg kjenner så enorm sympati med ham. I Norge klarer vi ikke å ha helter uten å gjøre vårt ytterste for å ødelegge dem.

- Det er lett å tenke at du ser klare paralleller til hvordan du selv ble behandlet?

- Ja, jeg skjønner det, sier Kristensen, som har lidd av posttraumatisk stressyndrom siden rundjulingen hun fikk i offentligheten da hun forsøkte å hente Roald Amundsens telt hjem fra Sydpolen tidlig på 90-tallet.

Amundsens fall

Hennes ferske bok «Amundsens siste reise» handler ikke om alle triumfene til Norges største polfarer: Først gjennom Nordvest-passasjen, først på Sydpolen og trolig først på Nordpolen.

«Han holdt mer enn én gang på å utsette oss for total ødeleggelse» Roald Amundsen

Den beskriver fallet.

Våren 1928 satt 55-åringen pensjonert, deprimert og ensom med svartsinnet sitt i Svartskog, personlig konkurs og svekket av flere kreftbehandlinger. Alle medaljene og æresbevisningene hadde han lagt ut for salg.

Fremdeles hadde han et navn internasjonalt. Men det ikoniske bildet av ham ved teltet på Sydpolen i 1911 var falmet.

Den nye tid hadde brakt fram yngre polarhelter, og de var vesensforskjellige fra ham: Morsomme, elegante og mediebevisste gjorde de sine spektakulære stunts i all hast. Amundsen var blitt umoderne, en anakronisme.

«Det var ikke lenger så viktig med mannsmot og utholdenhet når hele Polhavet kunne krysses på et par døgn, noe han selv hadde bevist. De gamle hettebildene i varm skinnpåkledning virket nå museale og affekterte», skriver Kristensen i boka.

Selvbiografien «Mitt liv som polarforsker», utgitt året før, hadde ytterligere svekket Amundsens omdømme. Der langet han selvrettferdig og bittert ut mot alt og alle.

Italienske Umberto Nobile, partneren fra ferden over Nordpolen med luftskipet «Norge», var gjennomført udugelig. En forfengelig skrytepave med eddiksurt ansikt, helt uten polar erfaring og ydmyk evne til å lære.

«Han holdt mer enn én gang på å utsette oss for total ødeleggelse», skrev Amundsen, som ifølge Kristensen manglet evnen til å tilgi og ikke innså hvor hevngjerrig han framsto.

«For ham var enhver som uttrykte annet enn nesegrus lojalitet og vennskap, en sviker. Til slutt havnet de fleste av de gamle vennene hans i den kategorien», heter det i boka hennes.

I et brev til Fridtjof Nansen antydet Norges London-ambassadør, Benjamin Vogt, at Amundsen var blitt sinnssyk. Det var en analyse Nansen ikke avskrev.

«Jeg tror som Du at der er noen mental forstyrrelse av en eller annen art, en slags sykelig nervøsitet, som visstnok også har melt sig før på flere måter», svarte han.

SAMMEN: Her står Roald Amundsen sammen med Umberto Nobile før de dro på tur med luftskipet "Norge" i 1926. F.v. Hjalmar Riiser-Larsen, Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth og Umberto Nobile. Foto: NTB Scanpix
SAMMEN: Her står Roald Amundsen sammen med Umberto Nobile før de dro på tur med luftskipet "Norge" i 1926. F.v. Hjalmar Riiser-Larsen, Roald Amundsen, Lincoln Ellsworth og Umberto Nobile. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Redningsaksjonen

Så havarerte Umberto Nobile med et mannskap på 15. Brått fikk Amundsen en mulighet til å gjenerobre heltestatusen.

«Right away», sa Amundsen da Norges forsvarsminister, Torgeir Anderssen-Rysst, samme dag ba ham om å lede en nasjonal unnsetningsekspedisjon. Å redde sin fiende, kunne det finnes en edlere dåd?

«Han skjønte ikke selv at han i den norske allmenhetens øyne ikke hadde mer å bevise. Amundsen hadde hele sitt liv lengtet etter det norske folks oppriktige kjærlighet og respekt.I 1928 var det skjult for ham at han allerede hadde oppnådd dette», skriver Kristensen.

Men bare dager seinere ble Amundsen skjøvet til side. Regjeringen lot i stedet hans gamle nestkommanderende Hjalmar Riiser Larsen organisere den norske rednings-aksjonen.

Amundsen var overbevist om at Riiser Larsen hadde manøvrert seg inn bak ryggen hans.

I frustrert ydmykelse bestemte han seg for å organisere en privat ekspedisjon. Det gikk tungt. Sponsorer og samarbeidspartnere trakk seg etter tur.

Til slutt fikk han låne den franske flybåten «Latham 47» med et erfarent fransk mannskap på fire. Og han rekrutterte selv den norske piloten Leif Dietrichson.

Men det meste tydet på at innsatsen ville bli overflødig. For på og rundt Svalbard var tidenes suverent største polare rednings-aksjon for lengst i gang, med deltakere fra sju nasjoner.

GJENSIDIG RESPEKT: Amundsen og den franske sjefpiloten René Guilbaud. De  hadde ikke møttes før unnsetningsaksjonen med «Latham 47», men hadde stor respekt for hverandres kompetanse. Foto: NTB Scanpix
GJENSIDIG RESPEKT: Amundsen og den franske sjefpiloten René Guilbaud. De hadde ikke møttes før unnsetningsaksjonen med «Latham 47», men hadde stor respekt for hverandres kompetanse. Foto: NTB Scanpix Vis mer

- Han burde kanskje holdt seg hjemme og uttalt seg i det vide og brede, slik Otto Sverdrup, Fridtjof Nansen og andre veteraner gjorde.

- Men han var ikke bekvem med å tre inn i de aldrende polfareres rekker. Han var en handlingens mann, og da avisene begynte å skrive om planene hans, var det uansett for seint å snu.

- Plutselig var han helt igjen, og å være helt, det er et fengsel. Som hårkappene man brukte i gamle dager: De ser fine ut utenpå, men stikker forferdelig inni, sier Kristensen.

«En heltedåd»

Da Amundsen den 18. juni 1928 tok av fra Tromsø med «Latham 47», holdt han som vanlig kortene tett til brystet. Ingen fikk vite hvor han satte kurs.

Men det var alminnelig antatt at også han ville forsøke å lokalisere Nobiles gruppe på seks mann, som da hadde klart å sende ut meldinger om sin omtrentlige posisjon på drivisen.

De tre mennene som hadde forlatt teltleiren i et forsøk på å nå land og hente hjelp, var det ingen som ante hvor befant seg.

Skjebnen til de seks mennene som hadde svevd av sted etter styrtlandingen, inne i luftskipet ”Italia”s opprevne ballonghylster, var enda mer uviss.

Men ifølge Kristensen hadde Amundsen trolig en helt annen plan.

«Den eneste måten han kunne redde anseelsen sin på, var å utføre det som folk i Norge ventet av ham - en heltedåd».

«Han kunne utnytte fordelen han hadde ved å stå alene. Han behøvde ikke å innrette seg etter noe system, var fri til å velge et dristigere alternative enn de andre ekspedisjonene», skriver hun.

NÆRVÆRENDE: Ved Roald Amundsens skrivebord i villaen på Svartskog, sitter Monica Kristensen og snakker med ham som om han fremdeles er her. Foto: Benjamin A. Ward
NÆRVÆRENDE: Ved Roald Amundsens skrivebord i villaen på Svartskog, sitter Monica Kristensen og snakker med ham som om han fremdeles er her. Foto: Benjamin A. Ward Vis mer

«Snudde nederlag til seier»

Breforskeren Monica Kristensen har levd i en symbiose med Amundsen siden hun midt på 80-tallet forsøkte å følge i hans hundespannspor og bli første kvinne på Sydpolen.

Forsøket mislyktes, hun måtte snu 45 mil fra målet, og pådro seg milliongjeld. Men hos det norske folk var den utradisjonelle polfarerens heltestatus sikret.

Det ble holdt festforestilling i Oslo konserthus med kong Olav tilstede.

«Monica Kristensen er et fenomen. Hun har snudd nederlaget som det var å ikke nå Sydpolen, til stor seier».

«Ingen spør lenger om hva som gikk galt. Dårlig planlegging blir ikke nevnt. Dyktighet og sjarm har gjort det mulig for henne å forbli rikskjendis», skrev VG, i et av få medieoppslag som unnlot å nevne at hun var blond og fager.

Men da Kristensen i 1991 etablerte en tre-årig forskningsstasjon i Antarktis og erklærte at et delmål var å hente Amundsens forlatte telt på Sydpolen og bringe kulturminnet hjem til Norge, startet bråket.

- Som om amerikanerne skulle hente flagget Neil Armstrong plasserte på månen i 1969, lød det blant annet fra den opprørte riksantikvaren Stephan Tschudi- Madsen.

Første framstøt mislyktes, men i 1993 forsøkte hun på nytt.

«Vend i tide»

Ambisjonen var å stille ut teltet under OL på Lillehammer året etter. Statsminister Gro Harlem Brundtland var blant dem som først ga tommelen opp, men etter hvert ble protestene mot jippoet høylytte.

«Vend i tide» og «La teltet stå, Monica», het det i overskriftene.

Datatilsynets direktør Georg Apenes mente det burde settes opp sperringer rundt teltet. Dagens Næringsliv skrev om «Isdronningens fall».

Da USA hevdet at prosjektet forstyrret miljøforskningen i Antarktis, ba norske myndigheter henne om å droppe prosjektet.

Kristensen ønsket imidlertid ikke å gi seg. Det gjorde hun først da ekspedisjonen endte i en tragedie.

Nestleder Jostein Helgestad falt ned i en bresprekk og omkom. Etter hjemkomsten ble Kristensen møtt med millionkrav fra flere kreditorer. Året etter ble stiftelsen hennes slått konkurs.

LITT LIDENSKAP: Kristensens familie orket til slutt ikke høre flere intrikate teorier om hva som tilstøtte Amundsen. – Ikke mer nå, Monica, bønnfalt de. Foto: Benjamin A. Ward
LITT LIDENSKAP: Kristensens familie orket til slutt ikke høre flere intrikate teorier om hva som tilstøtte Amundsen. – Ikke mer nå, Monica, bønnfalt de. Foto: Benjamin A. Ward Vis mer

Lener seg mot tauene

- Man blir aldri den samme igjen etter noe sånt, men av og til skal man bare ta imot julingen, sier Monica Kristensen om mediekjøret som fulgte, og begynner å fortelle om The Rumble in the Jungle, boksekampen mellom Muhammad Ali og George Foreman i Zaire i 1974.

- Alle visste at Ali ikke hadde en sjanse; han kunne ikke stå imot oksen Foreman. Men så hvilte han seg mot tauene og lot dem ta av for slagene mens Foreman hamret løs til han var totalt utslitt.

- Den strategien kjenner jeg meg igjen i. Jeg vil også vinne kampen, ikke det enkelte slag.

- Hvor rettferdig var kritikken mot deg?

- Mye av den var berettiget, og jeg forsøkte ikke et øyeblikk å vri meg unna ansvaret. Men en stor del var også urettferdig, og trykket var så massivt og langvarig. Det varte i over tre år.

- Står du fortsatt mot tauene?

- Jeg lider av posttraumatisk stress og har mistet sansen for tid.

- Når jeg møter folk jeg sist så for ti år siden, kan jeg tro at vi snakket sammen dagen før. Men jeg har fått så mye mer tau å lene meg mot enn jeg hadde da.

- Venner og familie, forlag og forfatterkolleger. Det er ikke noe synd på meg, sier hun.

Arbeidet med boka om Amundsen har vært altoppslukende. Allerede i 1991 varslet hun at hun jobbet med en biografi om ham. Den la hun vekk etter alle kontroversene rundt letingen etter teltet.

- Nå har jeg i stedet skrevet et portrett. Boka er ikke historien om hans liv fra vugge til grav; den handler om omstendighetene rundt av-reisen og forsvinningen, sett fra perspektivet til en utslitt polfarer som higer etter kjærlighet og ømhet, kler på seg helterollen en siste gang og setter seg i flyet.

- Akkurat som det finnes metodeskuespillere, er jeg en metodeforfatter. Jeg forsøker å bli den jeg skriver om.

Ukjent død

Da Amundsen forsvant, verserte tre hovedteorier:

Flyet hadde styrtet ved Bjørnøya.

Flyet hadde fått problemer, forsøkt å returnere til norskekysten og styrtet.

Flyet hadde styrtet på vei til ballongpartiet, ikke langt fra Nobiles teltleir.

I ettertid er den første teorien blitt stående som den offisielle. «Amundsen omkom i nærheten av Bjørnøya», heter det i leksikon.

Døden innhentet ham slik han bare dager tidligere hadde uttrykt ønske om i et intervju med en italiensk journalist:

«Å! Om De bare visste hvor storartet det er der oppe! Det er der jeg ønsker å dø, og jeg ønsker bare at døden vil komme til meg på en ridderlig måte, at den vil innhente meg under utførelsen av en stor oppgave, hurtig uten lidelse».

Etter funnet av flere vrakdeler utover høsten, skrev avisene sine nekrologer, og under den offisielle minnehøytideligheten i Universitetets aula i Oslo i desember holdt Nansen sin berømte minnetale:

«Og så, da verket var fullført, vendte han tilbake til Ishavets vidder, der hans livsgjerning lå. Han fant en ukjent grav under isverdenens rene himmel med evighetens vingesus gjennem rummet».

«Men fra den store, hvite stillhet vil hans navn lyse i nordlysets glans for Norges ungdom gjennem de hundre år».

«Det er menn med mot, med vilje, med kraft som hans, som gir tro på slekten, gir tillit til fremtiden. Den verden er enda ung som fostrer slike sønner.»

Kristensens teori

Kristensen, derimot, har lenge hatt mest tro på den tredje teorien:

- Det var de i ballongpartiet han var mest bekymret for. Før avreise sa han til Aftenposten at det var dem som hadde mest behov for hjelp.

- Han kjente fire av dem personlig, de hadde vært med på «Norge»-ekspedisjonen. «Latham 47» hadde mer enn nok rekkevidde til å fly dit og deretter ned til Ny-Ålesund.

Og da meldte spørsmålet seg hos Kristensen: Hadde Amundsen ved en tilfeldighet, lokalisert ballongpartiet helt nordøst på Svalbard, landet flybåten i en av de åpne råkene og overlevd?

Etter hvert fant hun besnærende indisier på at det kan ha vært tilfelle.

En bensintank fra Latham-flyet som siden ble funnet i ganske god behold? Det ville den ikke vært om flyet hadde totalhavarert, konkluderte Kristensen.

Var det ikke mer sannsynlig at mannskapet hadde skrudd løs tankene og brukt flyet som livbåt, undret hun.

Mengden forbrukt drivstoff stemte med distansen. Et anrop som Green Harbor, den sentrale radiostasjonen på Svalbard, angivelig mottok natta mellom 18. og 19. juni, tilsa også at Amundsen kan ha befunnet seg i det aktuelle området.

«Stakkars Roald, der satt du og duppet i bølgene», tenkte Kristensen.

Inntil i fjor sommer var dette mest hjernespinnende spekulasjoner. Da fikk hun sitt livs største aha-opplevelse.

DET SISTE BILDET: Like før klokka 16 den 18. juni 1928 retter Roald Amundsen på flyverdressen og setter seg i cockpiten på Latham-flyet. Foto: Ukjent / Eier: Nasjonalbiblioteket
DET SISTE BILDET: Like før klokka 16 den 18. juni 1928 retter Roald Amundsen på flyverdressen og setter seg i cockpiten på Latham-flyet. Foto: Ukjent / Eier: Nasjonalbiblioteket Vis mer
STORT OPPMØTE: Mange mennesker møtte opp på Østbanen for å ta avskjed med Roald Amundsen og Leif Dietrichson (t.v) da de reiste for å slutte seg til det franske mannskapet på «Latham 47». Foto: Ukjent / Eier: Nasjonalbiblioteket
STORT OPPMØTE: Mange mennesker møtte opp på Østbanen for å ta avskjed med Roald Amundsen og Leif Dietrichson (t.v) da de reiste for å slutte seg til det franske mannskapet på «Latham 47». Foto: Ukjent / Eier: Nasjonalbiblioteket Vis mer

- Brikkene falt på plass

29. juni 2016. Kristensen og familien er i Cambridge, byen der hun tok doktorgraden i glasiologi, for å feire 66-årsdagen hennes dagen etter.

Arbeidet med Amundsen-boka er i praksis fullført, men løse tråder gjenstår. Derfor drar hun innom Scott Polar Research Institute for å sjekke noen siste referanser.

Én av dem dreier seg om en britisk studentekspedisjon til Nordaustlandet i 1935-36. Arkivarene finner først ikke rapporten hun etterlyser. Da de til slutt oppdriver den, er det i ei bok som står feilplassert og opp ned.

Kristensen tar med seg boka, setter seg ved et lite skrivebord ved vinduet. Og begynner å skjelve mens hun leser.

For der fortelles det om hvordan studentene kom over restene av en teltleir i ei lita bukt på Rijphalvøya på Svalbard i 1936.

Der fant de noen italienske dokumenter, noe sjokoladepapir, tørt brød, rester av ei norsk avis og et stort stykke gummiert bomullsduk av typen som ble brukt i luftskip og ballonger.

En gul firkant med død vegetasjon tydet på at teltet hadde stått der i lang tid.

- Det var helt vilt. Plutselig ble hele forhenget trukket til side, brikkene falt på plass. Sånt skjer kanskje én gang i livet. Jeg spurte de ansatte om de ante hvilken gullgruve de satt på. Det gjorde de ikke.

SYK: Under luftferden med «Norge» i 1926 var  Amundsen svekket av kreft og satt stort sett i gondolens eneste stol. Seinere samme år fikk han fjernet en svulst i endetarmen Foto: Bettmann / Getty Images
SYK: Under luftferden med «Norge» i 1926 var Amundsen svekket av kreft og satt stort sett i gondolens eneste stol. Seinere samme år fikk han fjernet en svulst i endetarmen Foto: Bettmann / Getty Images Vis mer

For ifølge Kristensen kan bare to grupper ha etablert leiren: Enten de seks mennene som forsvant med ballonghylsteret, eller mannskapet på «Latham 47».

Og hun er ganske overbevist om at det andre alternativet er mest sannsynlig.

Ingen fasit

Hun antar at mannskapet på «Latham 47» har befunnet seg en stund i området ved ballongen og forsøkt å reparere flyet.

Kanskje klarte de det og lettet, men gikk tom for drivstoff og landet i åpent vann. Kanskje brukte de «Latham 47» som livbåt. Hun vet ikke.

Uansett er hun ikke i tvil om at de til slutt tok seg til fots inn til stedet der de britiske studentene fant leiren åtte år seinere.

Var noen av italienerne ved ballongen i live? Sannsynligvis ikke. Så for å bevise at de hadde funnet dem, tror Kristensen at Amundsen og Co tok med seg et stykke av ballongduken og noen italienske dokumenter.

Da leteaksjonene etter «Italia» og «Latham 47» ble avsluttet, var åtte menn reddet: To av de tre som desperat hadde lagt ut over sjøisen etter hjelp, samt Nobile og fem andre ved teltleiren. De siste hadde oppholdt seg 48 dager på pakkisen da de ble hentet ut.

17 mann var døde: Én idet «Italia» havarerte; de seks som ble borte med ballonghylsteret; én av de tre som forlot teltleiren i håp om å nå fram til folk; Amundsen, Dietrichson og de fire andre i «Latham 47» - samt tre personer som traff en strømledning da de fløy hjem til Italia etter å ha deltatt i redningsarbeidet.

Men noen endelig fasit er aldri skrevet.

- Det er et juv av ting vi ikke vet. Men min teori styrkes av at alle leteekspedisjonene sier at utstyret som de britiske studentene fant, ikke tilhørte dem, og det befant seg ingen fangstfolk i området på den tiden.

- Jeg har gått gjennom alle opplysninger om ekspedisjoner til Svalbard mellom 1928 og 1936, på nederlandsk, engelsk og italiensk. Ingen andre har vært i området, sier hun.

«Jeg håper boka uansett bidrar til at Roald Amundsen får mer respekt i Norge» Monica Kristensen

- Kjør debatt!

- Så hva skjedde til slutt med Amundsen?

- Jeg tror han kan ha overlevd til utpå vinteren. Men hvor han og de andre gikk da leiren ble forlatt, er en gåte.

- Hvordan tror du den nye teorien din vil bli mottatt?

- Med meget stor skepsis. Hittil har teorien min bare én tilhenger, og det er meg. Og det er godt mulig at jeg tar feil. Så min oppfordring er: Kjør debatt!

- Jeg håper boka uansett bidrar til at Roald Amundsen får mer respekt i Norge. Det fortjener du, stakkars Roald.

- Har du vært på din siste ekspedisjon?

66-åringen støtter seg mot krykkene hun må bruke etter at kaving i snøstormen under et nylig Svalbard-besøk forverret nerveskader i føttene. Svaret kommer raskt, og med kraft:

- Langt ifra! Man gjør ikke sin siste ekspedisjon. Man gjør sin seneste.