Hvorfor syter vi?

Hver uke svarer Magasinets nye ekspertpanel på spørsmål som angår deg og meg. Denne uka spør vi filosof Einar Øverenget.

.- Syting er et sosialt fenomen fordi det er vanskelig å syte alene. Vi kan syte i nesten alle situasjoner, og overfor samtlige værtyper. Syting er ofte gangbar mynt i samtaler mennesker imellom, og det finnes mange subtile måter å syte på. En som syter kan også klare å få andre til å synes synd på ham eller henne, uten å be direkte om det.

På hvilken måte bruker vi syting som sosialt hjelpemiddel?

- Jeg har bodd et år i USA, og der har gjerne overflatisk smalltalk et positivt fortegn. «Did you watch the game?», er vanlig, med oppfølgingsspørsmålet «Wasn’t it great?». I Norge er det mer snakk om klaging over at sommeren ikke er kommet ennå eller at bussen er forsinket, gjerne med etterhenget «… også i verdens rikeste land». Syting er en lovlig måte å stikke seg ut på. Man kan møte andre og gjøre seg synlig uten å slå seg på brystet. Jeg liker å operere med ordet «samsyting», som er en samtale mellom to eller flere der sutringen bølger fram og tilbake mellom dem. Syting er et slags esperanto, et fellesspråk mellom mennesker.

Hvorfor er slik kollektiv sutring spesielt for Norge?

- Det finnes nok i andre land også. Woody Allen er jo sjefssyteren over alle. Men syting er et overflodsfenomen. Vi har fått høre om og om igjen at Norge er verdens beste land å bo i. Men det finnes en oppfatning av at hvis Norge er verdens beste land, skulle det ikke vært noe å klage over. Situasjonen i Norge, det at vi er verdens beste land samt en velferdsstat, skaper en problemstilling: Skal vi ta ansvar for livene våre selv, eller forvente at staten ordner opp? Jeg husker da Glomma flommet over i 1995. Kort tid etter var det en fyr som sa til pressen at nå måtte staten ordne opp. Det sier litt om forventningene til at alt skal legges til rette for oss. De som syter har dekket 98 % av sine behov. Det de syter over er det lille savnet de fremdeles føler. For det er alltid noe rundt oss vi ennå kan ønske oss, som vi ennå ikke har. Så mye fungerer så godt i Norge at det er lett å føle seg overflødig i ens eget liv. Vi tar igjen, vinner noe tilbake, ved å påpeke det som ikke fungerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan fungerer sutring i det politiske liv?

- Syting brukes politisk av alle. Politisk syting er populisme. Politikerne syter på våre vegne, og lover at vi skal få alt vi har lyst på. Det forrykker balansen mellom velgere og politikere der politikerne blir en slags formyndere. Syting er jo også det barn gjør overfor foreldrene sine når det er noe de vil ha.

Hvilke grupper er mest utsatt for sutring - politikere, eller kanskje de som jobber i Nummeropplysningen?

SPØR EKSPERTENE: Har du spørsmål, reaksjoner eller innspill til leserne? Kontakt oss på e-post. Foto: SCANPIX
SPØR EKSPERTENE: Har du spørsmål, reaksjoner eller innspill til leserne? Kontakt oss på e-post. Foto: SCANPIX Vis mer

- Jeg tror det er ganske jevnt fordelt. Taxisjåfører hører nok mye, og de er ganske flinke til å syte selv. Alle som jobber med å møte mennesker i forskjellige situasjoner får høre sin del. Det er ikke så mye knyttet til yrke som det er knyttet til den litt overflatiske samtalen som oppstår når mennesker støter på hverandre i profesjonelle situasjoner.

Er sutring et tegn på at vi har liten empati med de menneskene i verden som virkelig lider?

- Jeg tror ikke det at vi syter betyr at vi har mindre empati. Når det gjelder katastrofer som krig og hungersnød har vi rett og slett ikke emosjonell rekkevidde til å ta nøden innover oss. Men det er et paradoks at vi klager over at vannet i svømmebassenget er for kaldt når vi vet at verden er slik den er.

Hva er forskjellen på syting og det å snakke ut om reelle problemer?

- Ingen går på bussholdeplassen og sier «Jeg føler meg så langt nede» til de som står der. Det ville vært sosialt selvmord. Til daglig sier vi at «vi kan ikke klage» dersom noen spør, ikke «jo, jeg har nettopp blitt forlatt av kona, så jeg har det ganske vondt». Syting har en relasjonsbyggende funksjon, og et element av smalltalk. Det er en måte å ta et rom på, noe du ikke gjør hvis du øser ut med betroelser.

Hvordan kan vi lære oss å sutre mindre?

- Jeg synes heller vi burde øve oss i å stikke oss fram på en positiv måte, og snakke om alt som er bra, heve hodene i stedet for å stikke hodene sammen. Det er en evne som kan øves opp.

Hvordan skal vi korrigere venner og familiemedlemmer som klager for mye?

- Vi kan rett og slett nekte å svare, og la være å bli med på «er det ikke fælt»-refrenget. I slike situasjoner kan det hende at den vi snakker med vil føle en pussig form for avvisning. Da gjelder det å ta kontakt tilbake, men med positivt fortegn.

På hvilken måte er syting et tidstypisk fenomen?

- Syting er en klageform for dem som har det de trenger. Alt er ordnet for dem. Men det er noe trist over å ha alt. Syting er et uttrykk for et savn, men får fort noe selvgodt over seg. Det kan være skrekkelig å ikke ha noe å klage over, samtidig som vi midt i all velstanden fremdeles har vonde og vanskelige følelser. Vi vet vi skal dø engang, at vi skal miste familiemedlemmer. Sutring blir en måte å søke sammen på. Vi lever i en tro på at dersom materielle behov er dekket, vil vi ha det bra. Men slik er det jo ikke.

imh@dagbladet.no