I balanse

Eskil Rønningsbakken (26) føler seg tryggest når han står på hendene. Selv når han er på kanten av stupet.

-  DET ER PÅ TIDE at vi åpner øynene. Det får være grenser for hvor lenge vi kan se forbi ting, sier Eskil Rønningsbakken bestemt. For ti dager siden avslo balansekunstneren fra Hedmark å opptre på «Late Show» med David Letterman, et av USAs mest kjente talkshow. Da amerikanerne slapp bomber over et pakistansk middagsselskap fordi de trodde al-Qaidas nestkommadnerende var til stede, ble begeret fullt. Nå nekter Eskil å sette sine bein på det amerikanske kontinentet.

Drømmen om å balansere på toppen av Empire State Building kommer aldri til å bli realisert. Men hvorfor kunne han ikke bruke showet til å fortelle amerikanerne noen sannhetens ord om George Bush? Letterman benytter jo enhver anledning til å rakke ned på den krigsvillige presidenten.

-  Det ville vært å smøre brødet på begge sider. Jeg ville ikke hatt glede av verken pengene eller suksessen når jeg ser hvordan USA behandler andre nasjoner. Det ville vært ekkelt, sier Eskil, som har mottatt drapstrusler på e-post og sms fra illsinte amerikanere bosatt i Norge.

-  Men å underholde for Saddam Hussein var greit?

-  Saddam er én enkel diktator, mens over halve befolkningen har valgt Bush som president. Han har et helt folk bak seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FOR FEM ÅR SIDEN fikk Eskil det ærefulle oppdrag å balansere for den irakiske diktatoren og 200 av hans nærmeste venner. I en pyntet festsal underholdt Eskil mannen som i dag er tiltalt for både tortur og en rekke massakre.

-  Jeg har aldri angret på at jeg opptrådte for Saddam. Alle trenger visuell føde.

-  Hadde du gjort det igjen?

-  Ja, nå trenger han jo visuell føde som aldri før, ler han.

Eskil er en av verdens beste balansekunstnere. Fem år gammel sto han på hodet og hendene. Sju år seinere opptrådte han for første gang på Cirkus Arnardo. Som guttunge skulle han alltid opp i de høyeste trærne, uansett vindstyrke. Mens moren ropte ham ned, tok faren fram kameraet.

Siden den gang har Eskil nådd nye høyder og tatt flere bilder. Han har stått på hendene på fire stablede stoler på toppen av Svinesundbrua, balansert med sykkel på kanten av Prekestolen og hengt etter tærne på Eiffeltårnet. Står han på kanten av et stup, synes 26-åringen det er tryggere å stå på hendene enn på beina. Da har han mer kontroll.

-  For basehoppere går grensen ved der man nesten dør, for meg går den der man nesten flyr. Jeg må finne et balansepunkt hvor så lite som mulig av kroppen min er i berøring med et annet element.

Å SYKLE PÅ LINE 1 000 meter over Lysefjorden, er det nærmeste han er kommet. Som alltid uten noe form for sikkerhetsutstyr.

-  Å ha en snor rundt kroppen ville tatt bort en del av magien, sier Eskil. Han er ikke redd for å dø. Den dagen man ikke skal leve mer, får komme når den kommer. Alt har en mening, mener småbarnsfaren.

-  Hva er du redd for?

-  Fra tid til annen frykter jeg at ting skal stoppe, at jeg skal slutte å utvikle meg. Det er en ekkel følelse, men blir mindre ekkel for hver gang. For etter slike tanker følger gjerne ei tid der jeg blir mer produktiv.

Men når 2006 går over i historien, er det trolig slutt. Eskil ønsker å bruke livet sitt på andre ting, som for eksempel å skrive poesi. Hjemme i skuffen ligger en bunke med skriverier han ønsker å få utgitt. Og små dikt er nærmere livet som balansekunstner enn de fleste tror.

-  Det er poesi når et lite og sårbart menneske balanser midt mellom hav, fjell og himmel. Da møter det kjente det ukjente.

DENNE VINTERDAGEN i Oslo skal han ikke gjøre annet enn å balansere kroppen på ei hånd, til ære for fotografen. Det er som småbarnslek å regne for en dreven balansekunstner, hadde det ikke vært for denne ubehagelige kulden. Eskil blåser i hendene, jogger litt og puster tungt. Ingenting hjelper.

-  Nå skjønner jeg hvorfor jeg er så mye i Brasil. Når du kommer fra det kalde nord, er det umulig å ikke forelske seg i det landet, sier han. Natta før kom Eskil til Norge etter nok et opphold i sitt andre hjemland, hvor han har registrert sin faste adresse.

-  Det gir mer mening å betale skatt til Brasil enn til Norge. De bruker pengene på å bygge opp et land. Her har folk det utrolig bra, men alt vi gjør er å klage. I Brasil finnes mennesker som gjør Kjell Inge Røkke til en smågutt - og folk som bor på ei avis. Mennesker som bor enkelt får et annet verdisyn enn vi som kommer fra et rikt land.

For noen uker siden giftet han seg med en brasiliansk kvinne. 10 nordmenn og 150 brasilianere kom på festen. Vielsen ble holdt i en stor katedral, etterpå var det dans og sang ut i de små nattetimer. Eskil smiler lurt når han forteller om bryllupet.

-  Jeg løsnet raskt på slipset, sier han.

ESKIL ER EN MANN med sterke meninger. Sist gang han var i søkelyset, var han i krangel med Gaysir, Norges største nettsted for homofile. Redaksjonen hadde lagt ut bilder av Eskil fra da han underholdt på HIV-senteret Aksept. Det likte balansekunstneren dårlig. Han ønsker ikke å reklamere for homo-saken.

-  Å elske en person av samme kjønn er helt greit, men de trenger ikke gå med regnbueflagg og rope det ut av den grunn. Da gjør de seg selv en bjørnetjeneste, sier Eskil og tar en slurk vann. Selv når han hisser seg opp, snakker han med lav og jevn stemme. Bare øynene og hendene røper engasjementet.

-  Jeg er impulsiv, har mye temperament og sier fra når jeg mener noe ikke er riktig. Det kommer jeg til å fortsette med.

-  Så siste ord er ikke sagt fra din side?

-  Nei, hvis ikke en amerikaner kommer og dreper meg da.